Helvete ta deg, din lømmel!

To timer midt på formiddagen sto bilen på parkeringsplassen utenfor Kongssenteret bare noen dager før jul.

Da jeg skulle dra, oppdaget jeg en svær «rose» i glasset på bakruta på bilen. Noen hadde klint en eller annen spiss gjenstand med stor kraft inn i vinduet så det sprakk.

Pris for å skifte rute: 24.000 kroner!

Alt var ikke bedre før

Hva er det egentlig som feiler de som bedriver slik uforklarlig herping?

På sosiale medier dukker historiene opp jevnlig. Noen synes åpenbart det er tøft og gøy å bedrive hærverk. Det er uforståelig at noen kan få et kick av å røske ned et historisk blått skilt satt opp på gamlebrua for å glede og informere andre.

De nye lysene på samme bru har fått mye kjeft for sin budsjettsmell. Men å røske ned lysene fører ikke til annet enn at prisen stadig øker. Hva er hensikten og hva tenker de som bedriver slikt egentlig? Selv på kirkegårdene fortelles det om at pynt fra graver blir fjernet.

Nei da, alt var ikke bedre før. Selv oss gamlinger bør ikke ha glemt at et utall av gatelyspærer ble pepret med snøballer selv i gamle dager. Det fantes nok av guttestreker som ikke burde vært utført også da. Likevel føles mange av de langt mer uskyldige ut enn noe av hærverket som utføres nå.

Julehøytiden er kanskje en mulighet vi alle kan bruke til å reflektere litt over hva slags samfunn vi vil ha

Det føles tidvis som noe av respekten har forsvunnet med tiden. Kanskje har frykten for å bli oppdaget og stilt til ansvar for udåden blitt stadig mindre. I et samfunn med økt grad av alvorlige kriminalitet bare vokser bunken av henlagte anmeldelser hos politiet.

Sjansene for at samfunnet vil reagere minsker tilsvarende. Det øker kanskje lysten og mulighetene for at pøbler stadig blir litt frekkere. Vi bryr oss kanskje ikke? Eller tør ikke lenger når volden stadig synes å bli røffere?

Gro Harlem Brundtland oppfordret oss som statsminister engang om at vi måtte få tilbake «nabokjerringa». Gro advarte mot at vi ikke lenger syntes å bry oss om folk rundt oss. Vår sosiale omgang har endret seg på mange måter. Mens vi tidligere kanskje så og brydde oss om folk rundt oss, synes dagens sosiale omsorg mer å handle om sladring på sosiale medier.

Bare en fotnote

Å utføre hærverk på min parkerte bil midt på blanke formiddagen er selvsagt bare en fotnote på kriminalstatistikken.

Politivakta ved anmeldelsen serverte en teori for mulig oppklaring. Med et synlig snev av humor mente betjenten at dette kanskje kunne vært noen som følte behov for å hevne at jeg hadde skrevet «dritt» om dem. Dagen etter brevet om anmeldelse kom det nytt brev om at min sak var henlagt på grunn av manglende bevis.

Irritasjonen og alt heft det fører til, plager neppe gjerningsmannens samvittighet vesentlig. Men som offer for hærverket må jeg ta rundene med politi, forsikringsselskap og vekterselskapets vilje til å gjennomgå overvåkingsbildene. Prisen totalt blir høy for de små sekundene noen skulle tøffe seg.

Julehøytiden er kanskje en mulighet vi alle kan bruke til å reflektere litt over hva slags samfunn vi vil ha og om vi selv bidrar til et bedre samfunn.

Om vi tør å gripe inn og si i fra når vi oppdager urett, eller om vi bare snur oss bort og unngår problemene.

Til deg som herpet bakruta mi; helvete ta deg, din lømmel!