Når familiehunden blir en terrorist – tross ekspertråd
Good Dog la ut en post på sosiale medier hvor det står følgende: Hvis du har sagt noe tusen ganger og hunden din fortsatt ikke lytter, da har noen lærevansker – og det er ikke hunden din.
Og det er gjerne her det hele begynner. Hunden gjør noe vi ikke liker, det passer ikke inn i vår livsstil eller livssituasjon. Vi må få bukt med utfordringen eller problemet, koste hva det koste vil.
Bakgrunnen for dette leserinnlegget er to hunder (en Spetzpoo – Klein Spetz/Puddelblanding på 2,4 kilo og en Schäfer på nærmere 40 kilo) som har mottatt ekspertråd, og et utfall på bakgrunn av ekspertrådene som har endt på verst tenkelige måte for den ene av de to.
En trenger vel ikke mye fantasi for å forstå hvem som ikke gikk seirende ut av den kampen. Shäferen har dessverre måtte bøte med livet, selv om Spetzpoo’en er den som har bitt hull i klær og hud.
Pølsetanter og godisonkler
Begge disse hundene hadde samme grunnleggende utfordring. En underliggende usikkerhet, som har blitt forsterket av at eier har fulgt rådene de har fått. Resultatet har blitt at hundene har snudd seg mot sine eiere, og utgjør en fare for hele husstanden. Forgjeves jobber eier med rådene de har fått, leser store fine ord på internett om at bare men gjør slik og slik, forsvinner utfordringer og problemer i løpet av noen få timer.
Pølsetanter og godisonkler må du for all del ikke lytte til, for det er de som skaper alle hundene med adferdsproblemer ved å dytte på med godbiter uten å sette grenser eller la adferden hunden viser, få konsekvenser.
Ekspertråd
I disse to tilfellene, har noen av ekspertrådene vært som følger:
– Du må vise et tydelig lederskap!
– Hører ikke hunden, må du statuere et eksempel og ta den hardere!
– Du kan ikke bruke idiotvugge (sele), det er kun med halsbånd du får kontroll over hunden.
– Hunden skal ikke sosialiseres med andre hunder, den skal lære å ignorere dem.
Sett fra mitt ståsted, er dette råd som vingeklipper hundene og fratar hundene livsglede og mulighet til å være hund. Dette er råd som er beregnet for menneskets beste og hunden er ikke hensyntatt. Dette er råd som for lengst er utdatert og bidrar til å skape og/eller forsterke en hunds adferdsutfordringer.
Skal hunden få gjøre som den vil?
På ett punkt tror jeg alle som jobber med hund er enig. Vi kan ikke ha hunder som utagerer eller er farlige for omgivelsene. Men, der slutter vel også enigheten. Det finnes nok like mange synspunkter på hvordan slike utfordringer skal løses, som det finnes hundetrenere, og det er her problemene begynner når en hundeeier søker ekspertråd. «Alle» har naturligvis de beste rådene, og du må for all del ikke høre på andre.
Det finnes grenser som hundene må forholde seg til, slik det også gjør for oss mennesker
Nei, hundene skal ikke få gjøre som de vil. Det finnes grenser som hundene må forholde seg til, slik det også gjør for oss mennesker. Hundenes måte å finne ut hvilke grenser som er gjeldende er prøve/feile metoden. Den gjør noe, hendelsen får en konsekvens som enten lønner seg eller ikke lønner seg for hunden. Den kan gjøre samme adferd i flere ulike settinger, og basert på hvilke konsekvens adferden gir, trekker den så sin konklusjon. Et eksempel kan være at den tar noe fra kjøkkenbordet når du er til stede. Konsekvensen er at du går å tar gjenstanden vekk. Neste gang tar hunden noe fra kjøkkenbordet når den er alene. Den har da lært at dersom du er til stede, kan den ikke ta noe, men er den alene kan den gjøre det uten at det får konsekvenser.
Denne læringsformen gjelder i alle situasjoner og for all adferd hunden viser.
Schäferen i dette tilfellet, var en hund jeg fikk møte ved et par korte anledninger i forbindelse med sosialiseringsturene jeg arrangerer, og jeg hadde en lengre telefonsamtale med eier. Det kan godt hende det var denne telefonsamtalen som bidro til at hunden ble avlivet. Ikke fordi jeg kom med en anbefaling om avlivning, men fordi min måte å tilnærme meg utfordringene på var stikk motsatt av alt og alle råd vedkommende tidligere hadde fått og resulterte i en total forvirring.
Og igjen, når det kommer til Spetzpoo’en, var mine råd og tilnærmelser stikk motsatt av hva eiere hadde fått tidligere. Men denne gangen fikk jeg gjort et hjemmebesøk og fikk vist hvordan jeg jobber med de aktuelle problemstillingene, og hvike resultater det gir.
Hvordan jobbe med adferdsutfordringer?
Det er et vanskelig spørsmål. Hunden har en utfordring eller et problem. Hvordan skal man ta tak i det? Skal en gripe øyeblikket og stoppe utfordringen/adferden der og da eller skal man jobbe forebyggende, slik at adferden ikke oppstår? Og har utfordringen/adferden allerede oppstått, kan man likevel jobbe forebyggende?
Dette kan på en måte sammenlignes med å jobbe som bilmekaniker. Motorlampa i bilen din begynner å lyse. Du kontakter verkstedet, får time og mekanikeren kobler på diagnoseutstyret, leser av feilkoden, bytter luftmassemåleren fordi det var den feilen diagnoseutstyret avdekket. Med ny luftmassemåler slukket motorlampen, bilen er fikset og klar. Eller? Denne form for mekaniker er det jeg vil kalle for en komponentbytter, fordi etter 14 dagers kjøring begynner motorlampa å lyse på nytt. Dette er også samme resultat man får om man forsøker å gripe øyeblikket og stoppe utfordringen/adferden der og da. Den vil høyst sansynlig forsvinne – for en periode…
Men det finnes fortsatt gode mekanikere rundt om på verkstedene. Det er de som kobler på diagnoseutstyret, leser av feilkoden, bytter luftmassemåleren fordi det var den feilen diagnoseutstyret avdekket. Men, i tillegg undersøker mekanikeren HVORFOR luftmassemåleren ble defekt og avdekker i tillegg en dårlig jordforbindelse som har gitt en overbelastning på luftmassemåleren slik at den gikk i stykker.
Jeg mener dette er eneste rette måten å jobbe med adferdsutfordringer på. Jeg vet allerede at hunden har adferdsutfordringer (motorlampe som lyser). Jeg kan velge å korrigere adferden hunden viser (bytte luftmassemåler) eller jeg kan forsøke å finne ut HVORFOR hunden har utfordrngene (feilsøke) gjøre noe med det jeg finner (reparere dårlig jordforbindelse) slik at ikke adferdsutfordringene (motorlampa) kommer tilbake etter kort tid.
I de aller fleste tilfeller jeg har jobbet med, har det ikke vært nødvendig med berøring av hunden i det hele tatt, og de gangene jeg har berørt hunden har dette vært for å undersøke muskulatur/skjelett eller kjent etter følsomhet, ikke for å korrigere eller påføre unødvendig ubehag.
Hvordan skal man finne den som kan gi de rette ekspertrådene?
Alle hunder er unike individer og det som fungerer for en hund, fungerer ikke nødvendigvis for en annen. Det aller første en seriøs hundetrener bør gjøre, er å kartlegge situasjonen dere befinner dere i. Ikke bare addresere utfordringene dere har, men vise en forståelse for at det er en underliggende årsak for adferdsutfordringene. Videre bør du få en treningsplan som er tilpasset deg og din hund, med enkle verktøy som gir oppnåelige mål.
Når skal varsellampene lyse? Når en hundetrener går direkte på utfordringen ved første kontakt, uten å ha sett hunden eller samspillet dere i mellom. Om denne treneren i tillegg sverger til halsbånd, strup og/eller elektrobånd, skal du høflig takke for praten og fortsette å lete.
Tenk deg om: om du slipper en slik hundetrener nær din hund, denne hundetreneren setter på et strupebånd, begynner å nykke og dra i dette. Hva er det du gir hunden din da? Hva slags opplevelse av en fremmed person er det du gir din hund? Er det ikke slik at hunden da opplever fremmede som ubehaglige? Og er det slik at det er usikkerhet som er den underliggende årsaken for at hunden har utfordringer, da kan du risikere å skape et nytt problem ovenfor fremmede mennesker du ikke hadde før.
Tenk deg om nok en gang: Spetzpoo’en på 2,4 kilo og Schäferen på nermere 40 kilo har samme anatomi. Man vil finne akkurat de samme musklene og beina i den lille kroppen som i den store. Forskjellen ligger i dimensjonene. De er dimensjonert for å passe inn i hver sin kropp. Det betyr at en liten hund har større risiko for å bli utsatt for skade ved bruk av utstyr som halsbånd og teknikker som napping og rykking i båndet.
Hvis denne hundetreneren du snakker med lover gull og grønne skoger i løpet av kort tid, skal du i alle fall styre unna! Høres det for godt ut til å være sant, så er det nettopp det – for godt til å være sant. Vær nøye med å velge hvem du vil ha til å hjelpe deg med din hund. Husk – ikke alle råd er gode råd – selv om vedkommende utgir seg for å ha stor kunnskap om hund.
