Seniorhunden – har vi glemt den?
Av alle hunder, er seniorhunden den som ligger mitt hjerte nærmest. Hver alder sin sjarm, jovisst, men det er noe eget med seniorhundens ro, trygghet og klokskap som den har bygget seg opp gjennom hele livet sitt.
Men, hva mener jeg egentlig med at seniorhunden blir glemt? Vel, ofte ser jeg seniorer som lutnter sakte etter, bak eieren. Interessen for å bruke nesa er minimal, og noen ganger er tempo så høyt at hunden må anstrenge seg for å følge med. Ledd og muskulatur er stive og bevegelsene stakato. Hodet henger ned og svinger fra side til side i takt med skrittene, det samme gjør halen.
Må det være slik?
Nei, selvsagt ikke – og bare så det er sagt – det er mange vitale seniorhunder der ute også. Men, like vel møter jeg på disse som er beskrevet ovenfor og undres på hvorfor de har havnet der de er i dag. De behøver ikke være så fryktelig gamle heller, jeg ser hunder i 9-10 års alder som jeg ville trodd var 14-15 år gamle basert på hvordan de beveger seg.
Arv og genetikk har selvsagt en innvirkning på hvordan en hund eldes. Men, det er det ikke så mye å få gjort noe med, vi har den hunden vi har og får forsøke å gjøre det beste ut av det. Men hva kan man gjøre for å gi hunden en innholdsrik alderdom og er det i grunnen så viktig?
Mental og fysisk helse
Vi har lært at det er viktig å aktivisere hunden og fra den dagen hunden flytter inn, er vi superdyktig til nettopp dette. Vi nordmenn ligger faktisk i verdenstoppen på dette området! Men, etter hvert som årene går, hunden blir en «usynlig» del av vår daglige rutine fordi «den alltid bare har vært der», så flater også aktivitetene ut. Hunden krever mindre av oss og vi responderer med å la være å aktivisere den slik som før. Et par turer i døgnet blir etter hvert standardaktiviteten, og da gjerne den samme runden hver gang, ofte fordi det er praktisk for oss som hundeeiere.
Jeg har en leveregel for mine hunder: Hunder er født nysgjerrige, og de skal få lov til å dø nysgjerrige. I det legger jeg at mine hunder skal få lov til å bruke og utforske sin nysgjerrighet så lenge de lever og så lenge de har glede av det. Den dagen de mister sin utforskertrang og mister sin livsglede, det er den dagen de forteller meg at vi er ved veis ende.
Det er viktig å stimulere hunden gjennom hele dens liv
Det er viktig å stimulere hunden gjennom hele dens liv. Fysisk stimuli gjennom gode turer i langsomt tempo, gjerne i ulendt terreng hvor hunden utfordres til høye beinløft. Rolig tempo fordi det forbedrer hundens balanse og styrker kjernemuskulatur – noe som er like viktig som å trene de store muskelgruppene man gjør ved løping eller svømming.
Muskulatur svinner med årene og hunden blir stivere i bevegelsene, derfor er det viktig å opprettholde så mye bevegelse som mulig, selv om hunden blir eldre. Ta gjerne jevnlige besøk hos fysioterapeut, kiropraktor eller osteopat, der vil du få verdifulle tips og råd om hvordan nettopp din hund kan få mest mulig utbytte av fysiske bevegelser og hvordan du kan trene din hund på beste måte. Det er en god investering i hundens alderdom.
Glem heller ikke hundens mentale helse. La hunden få medbestemmelsesrett og valgfrihet i eget liv. Det er med på å opprettholde hundens kognitive evner. La den få problemløsningsoppgaver, la den få lov til å være nysgjerrig og la den få utforske samt gjøre sine erfaringer. Lær den allerede fra valpestadiet å bruke hodet sitt, å la den få lov til å gjøre det gjennom hele livet. En bonus man kan oppnå ved dette, er at det kan være en bidragsyter til å redusere faren for demens hos hunden.
Litt fra egne erfaringer
I skrivende stund har jeg 5 hunder i husstanden, hvorav 2 er seniorhunder. Paletten er fordelt på følgende måte: Alaska Husky – 1 år, Border Collie – 3 år, Dansk Svensk Gårdshund – 7 år, Yorkshire Terrier – 10 år og Border Collie – 13 år. Min eldste har jeg hatt siden valp, de øvrige er omplasseringshunder.
Fra hundene kommer i hus, bruker jeg alltid god tid på bli kjent med hunden. Kjent på den måten at jeg ønsker å se hvilket individ som har flyttet inn, hvilken personlighet og interesser hunden har. Jeg ser ikke hunden som «bare» en hund, jeg vil lære den å kjenne på godt og vondt, hvilke styrke og hvilke svakhet hunden har. Spørsmål som hvem, hva og hvorfor stilles til stadighet, hvem er du? Hva liker du? Hvorfor reagerte du som du gjorde? Dette er til god hjelp for å la hunden få utvikle seg på en god måte.
Dette høster jeg av nå, med mine seniorhunder. Min eldste er fortsatt vital, sprek for alderen og blir gjerne med på lek sammen med de to yngste. Han er riktignok ikke så utholdende eller rask lenger, men han har fortsatt glede av å være med. Ute på tur har han stor glede av å bruke nesa for alt hva det er verd, noe som gjør han godt sliten når han kommer hjem etter endt tur.
Fortsatt kan han være med på langturer, men nå tilrettelegger vi mer og kan ende opp med å ta flere og lengre pauser, slik at vi i utgangspunktet bør beregne bedre tid enn når man går med husets yngre generasjoner.
Han får månedlige injeksjoner med smertestillende, siden kroppen eldes og lett blir stiv og støl, men i følge veterinær er han muskulert som en 9 åring.
Husets nest eldste er ikke like aktiv i lek, hvilket er naturlig siden hun også er den minste og synes de «unge og store» kan bli mye og voldsomme. Men, hun har fortsatt litt lek i kroppen og det hender fra tid til annen at det er en og annen bamse som får gjennomgå. Hun har også stor glede av å jage skjærer, jakte på mus, bruke snuta for hva den er verd på tur, og legger igjen duftmerker til gud og hvermann for å gi beskjed om at «I was here».
Alle mine hunder benyttes i jobb som sosialiseringspartnere i hundeluftetjenesten eller som figuranter i treningsøyemed eller konsultasjoner. Seniorene fungerer veldig bra til dette formålet, de har den livserfaringen som trengs, og jeg ser at de har glede av å fortsatt være aktive deltagere i hverdagen.
Aktiv hele livet!
For hundens del er det viktig å få være en del av en aktiv hverdag så lenge den har ork og lyst. Det holder den skjerpet og gir hunden et innholdsrikt og meningsfylt liv.
Flere hunder i samme husstand kan også være positivt for en seniorhund, dersom den har kropp og helse som tåler det. Da får den brukt kommunikasjonen sin på en helt annen måte enn bare mot oss mennesker, noe som igjen er god mental stimuli.
Selv om hunden eldes – ikke glem den. Kanskje det er du som må bli den aktive part i forholdet slik den en gang i tiden var det. Fortsett å invitere til lek, ta hunden med på tur på nye og spennende steder hvor den på ny kan få utløp for utforskertrangen som fortsatt bor i den, men som sjelden benyttes lenger.
La hunden få velge om den vil gå tur eller ikke, la den få velge hvilke vei den skal få gå. Gjør turene interessante og spennende, slik at hunden forblir aktiv hele livet.
Husk – kognitivt og fysisk forfall kommer fort om vi tillater at det skjer. Slik jeg ser det, forplikter vi oss som hundeeiere til å gi hundene våre den beste alderdommen de bare kan få. Det betyr at hundene må følges opp både fysisk, mentalt og helsemessig hele livet, men kanskje mest de siste årene den lever.
Hunder trenger noe å jobbe med for å ha en meningsfylt hverdag. Det er med på å øke hundens livskvalitet og den vil være glad og lykkelig. Uten å ha vitenskapelig dekning for følgende påstand, så er jeg overbevist om at glade og lykkelige hunder lever lengre. Er det ikke det vi ønsker oss da? Så mange dager og år som mulig med våre kjære bestevenner?
Så ikke glem å aktivisere seniorhunden deres. Er det lenge siden du har lekt med seniorhunden din? Begynn på nytt. Begynn å invitere til lek, eller gi den en oppgave. En annen seniorhund jeg hadde for noen år tilbake, begynte med nesearbeid i en alder av 11 år. Jeg tenker derfor at det er aldri for sent å begynne, og neseaktiviteter er noe av det beste du kan utfordre din seniorhund med.
