Tiden flyr avsted og plutselig er det for sent
I hele høst har jeg tenkt at jeg må få besøkt en eldre slektning jeg ikke har vært hos på altfor lenge. Og flere ganger har jeg hørt familien si, at hun har spurt etter meg.
Men hver gang så har jeg utsatt besøket og unnskyldt meg med at det er hektisk på jobb eller med andre ting. Som for noen uker siden, med at jeg hadde blitt forkjølet og ikke ønsket å smitte eldre mennesker. En god tanke i og for seg, så noe har jeg da lært av pandemien.
Men kort tid før jul bestemte jeg meg for at jeg skulle få somlet meg til å ta turen, jeg bestemte dato og planla turen. Planen var å kjøpe med en blomst og reise på en dag da jeg hadde god tid til å drikke kaffe og skravle litt.
Men slik ble det ikke, noen dager før det planlagte besøket så fikk jeg beskjed om at vår eldre slektning hadde havnet på sykehuset og at det ikke var mer legevitenskapen kunne gjøre annet enn å smertelindre i den siste tiden.
Og få dager senere var det allerede over. Den siste i en generasjon slektninger hadde gått ut av tiden.
Så hva er moralen i denne historien, hvis det er noen. Det må være at man alltid bør klare å rydde plass i en travel kalender til å besøke familie, slekt og venner, for ingen varer evig.
Samtidig så betyr det at mine foreldres generasjon er de som er eldst i slekta og alle rykker vi liksom ett skritt frem.
Hele livsløpet blir i løpet av sekunder så mye mer virkelig.
Det kan vi gjøre til uka, eller det kan vi ta til våren, eller vi venter med det til neste år, sier vi stadig vekk. Og plutselig har uka gått, vår har blitt til sommer og vi skåler i champagne og spiser kalkun for å feire inngangen til enda et nytt år.
Da jeg var liten føltes sommerferiene på åtte uker som en hel evighet og det var utrolig hvor mye en fikk utrettet. Og for ikke å snakke om hvor langsomt tiden gikk fra man våknet julaften morgen og satt og ventet hele dagen på at man skulle få åpne gaver.
Nå som jeg er godt voksen og nærmer meg femti, så går tiden på mange måter mye fortere. Man legger merke til det på en annen måte. Samfunnet rundt en forandrer seg i et mye raskere tempo. Og man legger merke til hvordan mennesker i ens omgivelser blir eldre.
Det er allerede 33 år siden internett kom for fullt, og i 1996 kom de første norske bankene med nettbank. I mars 2025 er det 30 år siden de første norske nettavisene kom. Og det er allerede 17 år siden motorveien mellom Nybakk og Kløfta stod ferdig. Det føles som om det skjedde i går. Samtidig så føles det som om man aldri har levd uten disse tingene.
Tiden flyr avsted, men i bunn og grunn handler livet om prioriteringer, og hvis jeg skal våge meg på et aldri så lite nyttårsløfte, så må det være å bruke mer tid på de som betyr noe for meg og mindre tid på mange andre ting som ikke er så viktige.
Få oppsummerer det like vakkert og trist som Hans Børli i diktet «Junikveld»:
«Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen».
