Emma Birgitte gir full guffe for musikken
Med cowboyhatt og gitar representerte Emma Birgitte Ovlien countrymusikken i årets The Voice. Nå står dørene til musikkverden på vidt gap for den unge artisten.
Venner og familie kjenner henne som Emma, men når hun går på
scenen tar Emma Birgitte Ovlien på seg artistmasken og blir kun Birgitte. Birgitte
er en kinaputt av energi og blir gjerne med på linedansen til publikummet som
koser seg med sangene hun spiller.
Emma Birgitte vokste opp i Øvrebyen omgitt av musikk og sang. Gitar og visesang ble en stor del av hverdagen. Faren, Lars, og datteren sang sammen fra tidlig alder, og interessen vokste.
– Det finnes videoer av meg som synger «Olle Bolle» da jeg sikkert er 4 år eller noe, forteller Emma Birgitte. Jeg har holdt må med musikk siden jeg var såpass liten.
Selv om det var sammen med faren Emma Birgitte sang og spilte musikk med, var det morens kjærlighet for country som skulle inspirere henne mest.
På ungdomskolen beskriver hun seg selv som en «raringen», men følte at hun fikk lov til å være seg selv. Hun retter mye takknemlighet til kontaktlærerne sine som inspirerte den kunstneriske ungdommen til å utvikle seg til en artist med store ambisjoner og drømmer. Nå skal hun selv utdanne seg til lærer.
Ved høgskolen på Hamar har Emma Birgitte akkurat fullført sitt første år med lærerutdanning i musikk. Her har hun fått et helt nytt perspektiv av kunstformen. Hvordan man føler og formidler, og hva musikk kan brukes til.
Når hun kommer hjem fra studiene er hun å finne i reolene på Biltema. Der jobber hun i ukedagene, men i helgene har sjefen gitt henne fri til å konsentrere seg om musikken. Da kan det være at kollegaer dukker opp i publikum og kanskje til å med tar seg en sving på golvet for å støtte arbeidskameraten.
– Det var dem som oppfordret meg til å melde meg på The Voice, forteller hun. De trua med å melde meg på hvis jeg ikke gjorde det selv, men jeg kom dem i forkjøpet.
The Voice-opplevelsen
I vår var Emma Birgitte å se på TV-skjermen under fredagstacoen. I The Voice på TV2 gikk hun hele veien til Knock Out-runden, da hun dessverre måtte takke for seg.
– Jeg trodde ikke jeg skulle komme så langt. Det føles ikke ekte når man står der, forteller hun. For en som ikke er så glad i å stikke seg ut, så var det ganske skummelt.

Den største utlukingsprosessen blant deltakerne blir ikke vist på TV. Hun forteller om 3-4 runder med auditions før kameraene begynte å rulle og hun fikk synge foran mentorene for første gang på blind audition.
Selve opptreden husker hun ikke så mye av. Hun trådte opp på scenen og sang en egenkomponert versjon av Johnny Cash sin «Folsom Prison Blues». Mentorene satt lenge på pinebenken og vurderte om Emma Birgitte kunne passe inn i deres gruppe med artister. Til slutt tok Yosef Wolde-Mariam den store beslutningen og trykket på knappen. Stolen snudde seg rundt, publikum jublet og Emma Birgitte smilte bredt.
– Etter det stopper det, ler hun. Resten husker jeg ikke, men da spilte det ikke så stor rolle lenger heller.
Hun forteller om den spesielle opplevelsen om å synge for personer som sitter med ryggen til, og var takknemlig for at resten av publikum satt riktig vei.
– For meg som liker sceneshow og å danse litt, så var det en veldig rar opplevelse at det kun skulle gå på stemmen, forteller hun.
Youtube-videoen av Emma Birgittes blind audition har nå over 112 000 avspillinger og kommentarfeltet er fylt med tilbakemeldinger fra både norske og internasjonale fans som roser artisten for stemmen, entusiasmen og den egenkomponerte versjonen av sangen.
På Spotify er responsen like god. Der har to av sangene fra Emma Birgittes opptredener i The Voice rundet over 100 000 avspillinger.
Men artisten tar ikke bare med seg seertallene videre fra The Voice. Hun forteller om gode råd både fra mentor og fra selve produksjonen. Blant annet hvordan man fremstår på en scene. Måten man står på, kropps holdning og hvordan man synger har stor betydning for hvordan et publikum oppfatter en artist. Slike små hint skal til for å fremstå best mulig på en scene.
– Ikke smile mens du synger er et tips jeg tok med meg. Ikke at jeg alltid hører på det, men det kan være litt lurt en gang iblant, ler hun.
Returen til Seljord Countryfestival

I 2023 vant Emma Birgitte første plass i talentkonkurransen SjøormCountry. Konkurransen arrangeres hvert år på countryfestivalen i Seljord for å finne Nordens neste store countrystjerne.
– Jeg visste jo ikke helt hva jeg melde meg på, forteller hun. Men det har åpnet mange dører. Det er helt countrymiljø som plutselig vet hvem jeg er.
Bare 18 år gammel gikk hun rett til topps, og som vinner av fjorårets konkurranse ble Emma Birgitte garantert opptreden på årets festival. I motsetning til i fjor står hun denne gangen ikke alene på scenen. Hun stiller med helt band og lørdag 27.juli spiller Birgitte & the Dusty Trails opp til dans og sprell. På festivalen debuterer bandet for første gang sine nye, egenkomponerte låter.
Birgitte & the Dusty Trails
Selv om hun finner stor støtte i familien, på skolen og på jobb, er det i bandet Emma Birgitte føler seg tryggest.
– Jeg hadde ikke gjort dette uten dem, forteller hun. De er det beste jeg har og de er mine beste støttespillere. Jeg kunne ikke tenkt meg å gjøre dette uten dem.

Birgitte & the Dusty Trails har vært aktive siden 2022 da Emma Birgitte og trommeslager, Andre Bekengen, begynte å spille sammen. I løpet av kort tid ble bassist, Tobias Strid, og gitaristene, Per Andreas Brinck Strøm og Sindre Berg, med å spille og bandet føltes komplett.
Navnet Birgitte & the Dusty Trails ble til på demokratisk vis. Inspirert av Bruce Springsteen & the E Street Band, ville de beholde frontmann, Birgittes, navn samtidig som countryen måtte stå stekt. Etter 15 ulike forslag til navn som skulle følge bandet i dere karriere, landet valget på Birgitte & the Dusty Trails.
Emma Birgitte beskriver musikken til bandet som et alternativ til den mer moderne popcountry-stilen som mange nye countryartister går for. Med inspirasjon fra gode, gamle artister som Johnny Cash og Nancy Sinatra ønsker de å fange et nytt publikum.
– Det jeg liker best med country musikk er at man forteller en historie. Det kan handle om fest, venner eller om kjærlighet, forklarer hun. Det er en historie man kan følger på samme måte som når man leser en fortelling.
Bandet har nå skrevet sitt eget repertoar av sanger og gleder seg til å vise det frem til publikum. Demoene er klare, og Emma Birgitte håper på å få spilt inn en EP allerede i løpet av høsten.

Hun skriver tekstene selv og liker å komme opp med nye historier, men låtskriver-prosessen går gjennom hele bandet før de sitter med et ferdig produkt.
– Gjerne er det jeg som kommer med en tekst og en grunnrytme, forklarer hun. Så pleier gitaristen vår, Per Andreas, hjelper meg å sette alt på plass og legger til litt mer avansert gitar en det jeg kan selv. Så gir vi det videre til bassisten, Tobias, som gir innspill om hva som fungerer og hva som ikke fungerer så bra.
En av de nye sangene har fått tittelen «Cactus Rose». Der har Emma Birgitte tatt utgangspunkt i en barnehistorie som moren pleide å lese for henne da hun var liten. Men hun finner inspirasjon til nye tekster også i hverdagen. Hun forteller blant annet om en bil hun la merke til i Øvrebyen. Bilen har et slips hengende ut vinduet. Dette har fått fantasien til å løpe fritt hos artisten og handlingen i sangen «Blue Car» tar overaskende vendinger for å forklare slipset opprinnelse
Fremtiden er musikk
Birgitte & the Dusty Trails har hatt en fullbooket sommer med spilleoppdrag i Hamar, Sarpsborg og Oslo, men også lokalt, der den største fanskaren er å finne på Austmarka.
– Beste publikummet som finnes er festglade austmarkinger, ler Emma Birgitte.
I september er også bandet å se på Silppufestivalen på Øyermoen.
Bandet håper på en like fullbooket sommer neste år og ser frem imot å gi ut egen musikk, men i mellomtiden skal ikke Emma Birgitte hvile. Til høsten er hun tilbake på skolen og fortsetter videre på sin utdanning.
– Jeg liker å ha flere bein å stå på, sier hun. Jeg kommer til å holde på med musikk uansett, enten om det er som musikklærer eller som musiker.



