Mitt Kongsvinger
3 minutter lesetid

Hjertedamp på De små scener

Obs! Artikkelen er mer enn ett år gammel.

– Jeg er veldig spent på å gi byen en teaterforestilling jeg ikke tror de har sett før, sier Martin Høgberget.

«Hjertedamp» er en monologforestilling av og med Martin Høgberget. Det er historien om Stian. Historien om å miste noen og om en fyr i en garderobe.

Martin Høgberget tok turen hjem til Kongsvinger for bare et par dager siden, og har brukt tiden til å lage en garderobe. I garderoben skal «Hjertedamp» utspille seg. Den første forestillingen går av stabelen i Herdahlgården torsdag kveld, der den gamle Frøken Herdahl-butikken nå er transformert til en dystopisk garderobe.

– Dette er min første egne forestilling i Kongsvinger etter jeg var ferdig med utdannelsen min, og jeg er veldig spent på å gi byen en teaterforestilling jeg ikke tror de har sett før! Det er gøy å få være en del av denne festivalen, De små scener. Jeg skulle gjerne hatt plass til enda flere i publikum, så det hadde blitt enda mer intimt, sier Martin.

«Hjertedamp» var Martins bachelor-forestilling på skolen i fjor, som han nå har tatt med seg videre og utviklet.

Saken fortsetter etter annonsen

– Det er første gang jeg gjør en slik soloforestilling, og det er jo skummelt i seg selv. Men jeg krydrer den med mye virkemidler underveis, og regissøren Anna Iurinova og jeg har lekt oss mye med denne teksten.

Historien om Stian er en tekst som handler om å miste noen, og til tross for at historien er litt trist, har Martin gjort den morsom likevel.

– Jeg har gjort mye humor og impro tidligere, men nå kommer jeg til Kongsvinger med en litt privat historie. Jeg håper at det skal være en morsom time, men at publikum tenker litt når de går hjem likevel.

Saken fortsetter etter annonsen

Martin forteller at innholdet i forestillingen ikke er basert på hans liv, men at han har blitt inspirert av andre underveis i livet.

– Det krever litt å gjøre en soloforestilling. Da er det ingen andre å lene seg på, og man må være fokusert hele veien. Publikum er på en måte min motspiller underveis, jeg snakker med dem, ikke til dem. Det gjør at det blir spesielt for hvert publikum som kommer, og jeg gleder meg veldig.