Sankthans på Vinger i 1820
Arthur de Capell Brooke opplevde sankthansfeiring i Kongsvinger leir for drøyt 200 år siden. I ettertid klaget han over skyting i gatene, overdreven drikking og folks grådighet, men skrøt av de majestetiske fjellene han så fra festningen.
Møt Sir Arthur de Capell Brooke, engelsk adelsmann, odelsgutt og reisende forfatter. For mange briter var Skandinavia ukjent territorium på begynnelsen av 1800-tallet og jakten etter eventyr fristet mange. Arthur tjenestegjorde i militæret frem til 1816, da han 28 år gammel meldte han seg inn i «the Travellers’ Club». I 1820 reiste han på dannelsesreise i det kalde nord og krysset Vrangselva ved Magnor bro dagen før sankthans. Han var på vei fra Sverige til grensebyen Kongsvinger.
– Folk i Norge er stoltere og mer uavhengige enn svenskene, mer som skottene kontra engelskmenn, skriver han i det han krysser grensen.
Slikt liker vi nordmenn å høre. Han beskriver de flate skogområdene på Magnormoen, slaget 22. juni 1814 og ikke minst den dårlige vegen. Capell Brooke mener reisefølget ble lurt til betale i dyre dommer for utallige reparasjoner på vognen. Etter timer langs veien kom de endelig frem til siviliserte strøk. I hvert fall delvis.
– Klokken ni på kvelden fikk vi øye på festningen i Kongsvinger, som ligger som en ørn rundt toppen med utsyn over landet rundt. Ved bunnen av åsen flyter Glomma, og vi tok fergen over. Etter en slitsom halvtime opp til toppen kom vi til en vakker landsby bestående av en kirke og noen hus. Det var kvelden før Sankthans, og siden vognen var ødelagt bestemte jeg meg for å overnatte for å få den reparert.
Geværskudd og ubeskjeden drikking
Engelskmannen lot seg til å begynne med more over de lokale bøndene som feiret sankthansaften.
– Jeg var heldig nok til å leie en liten men komfortabel leilighet, og ble positivt overasket over hvor rent og ryddig det var. De lokale ble entusiastiske og nysgjerrige over å få besøk av en engelskmann. Folk stimlet sammen for å se meg.
Det skortet med andre ord ikke på selvtilliten hos adelsmannen. Capell Brooke la seg tidlig for å sove, men så begynte bråken utenfor.
– Hele natten ble jeg holdt våken av skudd fra geværer, pistoler og en liten kanon plassert under vinduet mitt, ment både som salutt for meg og til ære for dagen. Innimellom skuddene sang de norske bøndene høylytt og holdt søvnen unna meg. Jeg fikk ikke en blund på øynene før på morgenkvisten, da den siste sovnet, klager han.
Elendigheten sluttet ikke der for vår reisende forfatter.
– Dagen etter var det samme vise. Sankthansfeiringen bestod mest av drikking og synging – begge i ubeskjedne mengder. Så ramlet det inn femti personer av begge kjønn i vertshuset. De var fulle og drakk brandy i store svelger. Det var ingen slagsmål, som er vanlig der jeg kommer fra. Folk hadde godt humør og skålte i sin nordiske nektar.
Gammel tradisjon
Sankthans eller Jonsok er begge forskjellige navn på feiringen av døperen Johannes. I vikingtiden feiret vi at solen snudde, og som med så mange andre merkedager fikk festen en annen ramme med kristningen av Norge.
Allerede i Frostatingsloven var det påbudt å brygge øl til Jonsok, noe Capell Brooke fikk merke da han besøkte Kongsvinger. På 1800-tallet var også båltradisjonen godt etablert i Norge. Allerede i 1550 forteller Olaus Magnus fra Sverige at til midtsommer brukte folk av begge kjønn og alle aldre å møtes på torget i byene. Der danset de til skinnet av tallrike bål.
Et par hundre år senere forteller sogneprest Jacob Nicolai Wilse i Spydeberg at sankthans er den viktigste festdagen i året etter jul. Over hele landet skøyt folk i luften og brant tønner innsmurt med tjære. Utover 1800-tallet ble det vanlig med det tradisjonssamleren Joh. Th. Storaker kaller «Skud og Hurra-Raab, Larmen og Skrigen». En skikkelig bygdefest, med andre ord.
En fuktig feiring
Hvor mye folk drakk på denne tiden kan vi kanskje tenke oss når det på 1820-tallet ble tatt opp på Stortinget. En egen kommisjon behandlet loven om brennevinsbrenning, og uttalte at «den kan ikke antage at Roden til dette Onde (Drikken) ligger i den frie Brændeviinsbrænden; derimot i Hang hos en talrig Classe af Mennesker til Brændeviin som det letteste Beruselsesmiddel».
Soldatene på Kongsvinger festning fikk på 1700-tallet brennevin daglig som forebyggende mot tyfus. Mange kommandanter klaget opp gjennom årene over drikkingen i leiren. Allerede i Håvamål heter det seg at «Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett; verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye». Nå hadde Capell Brooke neppe lest den eldre Edda, for da hadde han visst hva som ventet ham i Norge.
Møte med kommandanten
Sliten og trøtt etter en natt med lite søvn tok den smågretne briten turen opp på festningen og møtte kommandant Nicolai Fredrik Reichwein Huitfeldt og hans kone.
– Jeg hilste på kommandanten, og han var svært høflig og viste meg rundt på festningen, som lå på et naturlig sted for en slik installasjon. Kongsvinger festning ville kunne holde angripere unna hvis den var riktig bestykket. Da jeg kom på besøk, var kanonene demontert. Utsikten var slående. De norske fjellene reiser seg i majestetisk storhet, noen dekket med skog. Nedenfor renner elven skinnende i sølv. Jeg ble på festningen en stund for å nyte utsikten før jeg gikk til sengs.
Når du kommer fra et land der høyeste topp er under tusen meter kan vi tilgi at han synes åsene i Sør-Hedmark så ut som fjell. Capell Brooke skrev at garnisonen bestod av en kommandant, en ingeniøroffiser og fire løytnanter og førti menn. I tillegg var det omtrent 50 slaver eller fanger, som for ulike forbrytelser utførte hardt arbeid. Dette er rimelig i tråd med andre kilders beskrivelser av Kongsvinger på denne tiden.
Et paradis – uten vinteren
Garnisonen hadde blitt redusert fra 1817, og det var en del stygge episoder i rekkene, både internt og uoverensstemmelser med sivile. Et eksempel på dette er kaptein Andreas Engelhardt, som skulle knuse vinduene til Engebret Thors på grunn av en krangel. Sistnevnte fikk nyss om dette og allierte seg med to sterke menn. Da kapteinen kastet en stein gjennom et vindu prylte de ham og tvang ham til å betale skadene. Det var flere slike episoder.
Kommandantens kone hadde bodd i Paris.
– Uten vinter ville Kongsvinger ha vært paradis. Dessverre er det seks måneder i året vinter, som legger frosne lenker over landet. Det er mørkt, og nordavinden er hard. Vi trenger slavene for å holde snøen unna, fortalte hun Capell Brooke.
Kjekt med billig arbeidskraft når det laver ned ute. Nå var det derimot sommer, og vår venn adelsmannen målte 110 grader fahrenheit i sola, tilsvarende 43 grader celsius. Dette mente han var alt for varmt, men vi kan ikke la en blek engelskmann styre slikt
Capell Brooke hadde med seg svenske penger han ønsket å veksle, noe som viste seg å være et problem hos de lokale. Ikke var han spesielt fintfølende heller, noe som neppe hjalp på saken.
– Som ekte jøder krevde de en så høy pris, at av 50 dollar ville halvparten blitt borte i gebyrer. Finansene mine var nå så redusert av disse nådeløse handelsmennene at jeg komme ikke ha fullført turen til Trondheim om jeg gikk med på det.
Kommandanten kunne ikke hjelpe. Han eide ikke en skilling, og forklarer engelskmannen at landet er så fattig at i denne delen av Norge fantes det knapt nok 2000 dollar. Han blir derfor anbefalt å reise til Kristiania for å veksle.
Videre til Finnmark
Med vognen reparert satte Capell Brooke av gårde ved daggry.
– Da jeg forlot Kongsvinger håpet jeg at resten av nordmennene ikke minnet om folkene her. Fra jeg krysset grensen hadde jeg opplevd en grådighet og en hunger etter penger som jeg tror er uvanlig. Spesielt var dette tydelig i Kongsvinger. Selv det minste vertshus krevde enorme summer, og folk gikk surmulende i seng over å måtte betale det doble av prisen i Sverige. Kun konstant årvåkenhet hindret at bagasjen min ble plyndret. På grunn av all festingen var det lite spiselig å få.
Han konkluderer med at grensetraktene i et land alltid er annerledes, og utvilsomt var Kongsvinger et slikt sted. Her var det mange svenske kriminelle som oppholdt seg, og oppførselen han møtte på Kongsvinger var helt ulike den han møtte andre steder i landet. Kanskje var det mangelen på søvn som gjorde ham gretten.
I dag hadde han neppe vært nådig på Tripadvisor, men hans notater fra turen ble lest av andre britiske reisende på senere tidspunkt. Heldigvis kom det flere etter ham som var litt mer fornøyd. Det hadde vært trist om alle besøkende satt med det inntrykket. Turen gikk videre til Finnmark, og på Nasjonalmuseet finner du et stort utvalg av hans tegninger derfra.
Artikkelen er tidligere publisert i boken «De reiste gjennom Kongsvinger», utgitt av forfatteren i 2014. Den er oppdatert i juni 2024.
