Steve «gledesspreder»

Selv om musikken alltid har vært en del av livet hans, så måtte Steve Andersson fylle 60 og enda litt før han realiserte en gammel drøm om å kunne vie seg til musikken på heltid.

– Jeg har alltid hatt full jobb ved siden av musikken, også da vi turnerte som mest med Ingemars, forteller Steve.

Og ett par år forsinket i forhold til 60-årsplanen, startet han opp på egen hånd som trubadur og Steve Gledesspreder, som det står på visittkortet hans.

Med lydanlegg, gitar, bass og hatten på snei reiser Steve rundt til sykehjem, eldresentre, bofellesskap, bibliotek, bursdagsselskap og underholder med sitt konsept «Grenseløse viser på vandring».

Grenseløst

– Av og til møter man litt motstand i livet, og det var også slik navnet på konseptet dukket opp, forteller Steve og fortsetter:

– I enkelte sammenhenger så har det blitt reagert på at jeg har sunget «feil» låt. Jeg har gått i noen kristne møter og blitt bedt om å spille og synge og hvis jeg har valgt en ikke kristen sang, så har enkelte reagert på det. Å synge kristne sanger i andre ulike lag og sammenkomster er heller ikke bestandig like populært.

– Det fikk meg til å tenke, for jeg mener at man må akseptere ulike verdisyn, og sang og musikk er slik sett grenseløst. Jeg ønsket å bryte grenser og slik oppstod navnet på konseptet jeg reiser rundt med. Jeg synger dessuten både på norsk og mitt andre morsmål svensk, så navnet «Grenseløse viser på vandring» syns jeg passer så bra.

Nærhet og gode møter

Møtene han har med beboere, ansatte og pårørende på sykehjem og bofellesskap, setter han umåtelig pris på. Reaksjonene han får er gode, forteller Steve.

– Det å få komme hjem til beboerne på et sykehjem og opptre er noe helt spesielt. Jeg kaller det for «Ønskekonserten», etter radioprogrammet som jeg selv husker helt fra jeg var en neve stor og satt i fanget hos mamma og hørte på. På samme måte frembringer jeg minner gjennom å spille gamle slagere på sykehjemmene, forteller han og fortsetter:

– Å se hvordan beboere lyse opp og nærmest retter seg opp i stolene og synger med er fantastisk.

Steve vil med tiden utvide konseptet sitt og siden det er «grenseløst» så er det mange muligheter.

– Nå har jeg vært i kontakt med en kamerat av meg som har bosatt seg i varmere strøk, for det kunne vært moro og tatt med seg gitar og gjort noen spillejobber for nordmenn bosatt i Spania. Ellers synger jeg på svensk og har svensk avstamming, så det å ta med konseptet over til Sverige er også en mulighet jeg ser på, sier Steve.

Ingemars

I tillegg er det spilleoppdrag for Ingemars som i 2026 har spilt sammen i 40 år.

– Vi gjør fortsatt 15-20 spillejobber årlig. Nå i helgen spiller vi både fredag og lørdag på Storfjell høyfjellshotell, og i romjula går turen til Hell i Trøndelag, faktisk til samme plassen som vi vant NM i danseband for første gang i 1998, forteller Steve.

Steve har i mange år skrevet låter og tekster selv, dette er en gave han har hatt fra fødselen ifølge han selv.

Låtskriveren

Og for noen uker siden ble han påminnet om hvordan han skrev den populære låta «Spellemann østpå skogen».

– Nå skal du få høre en morsom historie om «Spellemann østpå skogen». Den sangen var egentlig klar på 20 minutter da jeg skrev den ned i 1998. Men for noen få uker siden var jeg på Auli og spilte for en pensjonistforening, da en kar kom bort til meg etter konserten og lurte på om jeg husket han. Det viste seg at jeg hadde vært og reparert en kopimaskin hos han den dagen jeg skrev «Spellemann østpå skogen», sier Steve og forklarer sammenhengen:

– Da jeg stod bøyd over kopimaskinen med skrutrekker i en hånd og sjekkliste i den andre, datt sangen ned i hodet på meg. Og jeg brukte baksida på sjekklista til å rable ned teksten. Og dette hadde han jeg møtte på Auli husket, forteller Steve.

– Hvordan gikk det med reparasjonen da?

– Jeg måtte reise tilbake dagen etter og gjøre jobben på nytt, ler Steve.

Å jobbe med mennesker

– Men du ga deg etter hvert med kopimaskiner?

– På et tidspunkt så fant jeg ut at jeg heller ville «reparere» mennesker enn maskiner. Det å kunne hjelpe mennesker har alltid vært viktig for meg. Så da satte jeg meg på skolebenken i godt voksen alder og omskolerte meg og fikk jobb som veileder i Eskoleia.

Og etter hvert kom også foreningen Future inn i livet til Steve.

– Jeg meldte meg inn i Future fra dag en her i Kongsvinger, det er en veldig fin forening som hjelper folk som kommer ut fra fengsel, rus og psykiatri. Det mangler oppfølging og jeg har sett mange som har slitt fordi det har vært lite oppfølging. I Future sier vi at fremtiden starter i dag.

Barndom med mye musikk

Steve vokste opp i et hjem med musikk på Brandval.

– Jeg har vært opptatt av musikk så lenge som jeg kan huske. Jeg var ikke gamle gutten før jeg stabbet over jordet til bestemor og bestefar for å synge sanger jeg hadde lært på radioen. Og på veien dit måtte jeg også stoppe hos onkel for å holde «konsert», forteller Steve.

I barndomshjemmet stod det også en gitar som Steve begynte å bruke.

– Jeg snek meg av gårde med gitaren og kassettspiller og hørte på Creedence og Sven-Ingvars og lærte grepene på gitar. På et tidspunkt satt storebroren min og to kamerater og sang og klimpret litt på noen instrumenter og jeg spurte om å få være med og etter litt mas fra meg fikk jeg lov og da ble dem nok overrasket over alt jeg hadde lært meg, forteller Steve.

Neste generasjoner

Litt senere skulle han begynne på musikkskolen og det ble bestemt at han skulle lære seg fiolin.

– Jeg lærte meg melodier og husker fortsatt skalaer og hvordan jeg skal bevege buen den dag i dag. Men undervisningen ble for alvorspreget, jeg gledet meg ikke til å gå på undervisningen, så da ble det gitar og bass på meg.

Og minnene fra egen barndom og musikkundervisning dukket opp igjen da hans egne barn skulle begynne å spille instrumenter.

– De to første barna var jeg nok litt for streng med, jeg maste og minnet dem stadig vekk på at dem måtte øve og slike ting. Men da Ståle, tredjemann, begynte å spille, så maste jeg ikke mer. Og nå har han blitt voksen, han spiller i bandet Harvester som har blitt skikkelig populære og ga nylig ut sitt første album, og neste år så spiller dem på Brandvalfestivalen., sier Steve stolt og legger til at alle barna er musikalske, men ikke like ivrige.

Steves tre yngste barn får selv velge hva dem vil drive med, han tror ikke lenger på det å mase og tvinge noen.

– Våre tre yngste barn er glade i å synge, men dem deltar også på dans, turn og teater. Dem må få lov til å bestemme selv hva dem vil drive med.

Også blant barnebarna er det glede i å uttrykke seg kunstnerisk.

– VI har åtte barnebarn til sammen og alle synger og traller, men de er fortsatt små så det er vanskelig å vite. Nå går det mye i tegning og rett som det er har vi utstilling hjemme, avslutter Steve.