Da Krebs slo svenskene

Tidlig om morgenen 5. august 1814 angrep norske styrker under ledelse av oberstløytnant Krebs svenske styrker ved Matrand. Slagene denne dagen var de blodigste under krigen, reddet den norske krigsæren og fikk stor betydning for grunnloven og norsk selvstendighet.

Året 1814 var et av de mest dramatiske i norsk historie. I nærmere 300 år, helt siden oppløsningen av Kalmarunionen i 1523, hadde Danmark-Norge og Sverige vært fiender. Europa stod på begynnelsen av 1800-tallet midt i de blodige Napoleonskrigene. Etter engelskmennenes bombing av København i 1807 ble Danmark-Norge tvunget inn på fransk side.

Sveriges nye kronprins Karl Johan tilbød svensk hjelp mot keiser Napoleon Bonaparte, mot at Danmark avstod Norge til Sverige. Det kompenserte for at Russland og tsar Alexander hadde erobret Finland noen år tidligere. Ved inngåelsen av Kieltraktaten14. januar 1814 ble kong Fredrik VI tvunget til å gi fra seg Norge, og svenskene fikk støtte fra store europeiske nasjoner som Storbritannia, Russland og Preussen.

Tanken på å bli en del av Sverige førte til et opprør, som ledet til grunnloven og valget av Christian Fredrik som norsk konge. Han var fetter av Fredrik VI av Danmark og tronfølger til den danske tronen.

Etter at Napoleon var slått ved Leipzig i mai 1814 kom kronprins Karl Johan og den svenske hæren hjem. Sverige aksepterte ikke et selvstendig Norge og forbereder en invasjon. De svenske styrkene talte 45.000 mann, mens det bare var 30.000 norske soldater, som til overmål var dårligere utstyrt.

Svenskene angriper

Målet til Karl Johan var å overta Norge og fjerne Christian Fredrik. Hovedangrepet kom mot Østfold. Om morgenen 26. juli seilte svenske skip fra Strömstad mot Hvaler og den svenske hæren marsjerte mot Fredrikstad og Fredriksten festning i Halden. I løpet av få dager hadde Fredrikstad overgitt seg, og festningen i Halden var under beleiring.

– Selv om den norske krigsinnsatsen totalt sett var relativt begredelige, viste styrkene ved Kongsvinger under kommandoen til oberstløytnant Krebs en offensiv forsvarsevne og vilje som styrket den norske moralen og selvtilliten. Det var mulig å slå svenskene, forklarer Trond Hagerud, forfatter av boken «Kongsvinger 1814. Grunnlovens krigere» sammen med Karsten Alnæs.

Karl Johan ønsket ingen langvarig og blodig krig.

– Krebs sin seier over svenskene ved Lier, Matrand og Skotterud ga oss både selvtillit og viktige forhandlingskort. Det bidro til å redde grunnloven og norsk selvstendighet, og til en vesentlig bedre unionsavtale.

I Värmland var generalmajor Carl Pontus Gahn øverstkommanderende. Han var født i 1759 og gikk inn i hæren som 14-åring. Etter å ha steget i gradene deltok han i krigen mot Russland i 1788. Gahn hadde ledet de svenske styrkene under slaget på Trangen ved Flisa i 1808, der han ble tatt til fange etter å ha lidd nederlag. Året etter ble han adlet og tok tittelen Carl Pontus Gahn af Colquhoun, noe som viste til hans skotske aner.

– Gahns ordre sommeren 1814 var å rykke frem mot Kongsvinger uten å blottstille seg. Målet var å binde opp de betydelige norske styrkene ved Kongsvinger, samt påføre nordmennene mest mulig skade uten å utsette seg selv for store tap, forklarer Hagerud.

Oberstløytnant Krebs

Forsvaret av Kongsvinger festning ble ledet av oberstløytnant Andreas Samuel Krebs. Han ble født i 1766 i Tønder på Sør-Jylland. Egentlig skulle han følge i fotsporene til faren, som var prest, men han ble kadett 13 år gammel og etter hvert en del av jegerkorpset i Holstein. Der steg han i gradene til sekondløytnant. Under Tyttebærkrigen i 1788 var han med på å slå svenskene ved Kvistrum bro utenfor Uddevalla.

Ved folketellingen i 1801 var Krebs kaptein ved jegerkorpset og bodde i Christiania. Samme år ble jegerkorpset flyttet til Kongsvinger, med base i Grønnerudgården i Løkkegata. Krebs var ansvarlig for korpsets befalsutdanning. Han ble hyppig benyttet som vikar for festningskommandant Bernhard Ditlev von Staffeldt i årene som fulgte, og var interimskommandant fra juni til oktober 1807. Da nylig forfremmet til major. I 1811 kjøpte Krebs gården Langeland Øvre og to år senere satte han opp et gavebrev på en tønne bygg årlig til det nye, norske universitetet som ble bygget i Christiania.

Under krigen i 1808 ledet Krebs norske styrker til en viktig seier over svenskene ved Rødenes og Berby i Østfold. I 1810 ble han utnevnt til kommandant ved Kongsvinger festning, en stilling han hadde frem til februar 1814. I denne perioden ble festningen og den fremskutte posisjonen ved Lier gård betydelig styrket.

Offiserene møtes til fest

I mars møtte norske og svenske offiserer hverandre til middag flere ganger. En av årsakene var å kunne utveksle etterretninger. Under en middag på Eda fortalte Gahn sin norske kollega Krebs at Norge ville bli tvunget til å samtykke til en forening med Sverige.

Ved en annen anledning møttes offiserene på Magnor. Nordmennene hadde plassert ut ridende jegere helt til grensen, ikke bare til Matrand som var normalen. Etter mye drikking løftet den svenske løytnanten Norgreen en bolle punsj, utropte: «Til Norges selvstendighet!» og satte den for munnen på adjutant og ingeniørløytnant Kuyhlin. Det ble stor oppstandelse, natturligvis, og Kyhlin svarte rasende «Nej, ta mej fa’n om jag det gör», hvorpå Norgreen dyttet hodet hans i punsjbollen. Det var flere slike fester med store mengder alkohol. Noen måneder senere møttes de samme offiserene til blodige slag.

Troppene samler seg

I juni hadde Gahn samlet over 2500 mann ved Eda skanse. Ikke lenge etter ble han forfremmet til generalmajor.

Styrkene ved Kongsvinger hadde god oversikt over hva som skjedde på svensk side, til tross for omfattende forsøk på desinformasjon. Lokale bønder hadde levd med ufred og plyndringer siden 1600-tallet. Flere av dem bidro med viktig informasjon – og risikerte både liv og eiendom. På Magnor hadde Hans Bay og sønnen Herman opparbeidet et omfattende nettverk på svensk side. Trond Larsen Jerpset fra Vestmarka var flere turer over grensen. Han hadde også vært med på frigjøringen av hjemgården i 1808.

Nå samlet norske tropper seg ved Kongsvinger festning, der kommandant Benoni d’Aubert hadde 1200 mann under sin kommando. Oberstløytant Krebs hadde i tillegg omkring 2500 mann til disposisjon for å forsvare strekningen fra Krokfoss til Kongsvinger.

– Det var forventet at hovedstyrken til svenskene ville komme via Bohuslän inn i Østfold, på grunn av muligheten til å rykke frem mot Christiania både på land og til sjøs samtidig, forklarer Hagerud.

Om ettermiddagen 31. juli forlot Gahn og hans styrker Eda, etter å ha sendt mindre styrker til Krokfoss og Utgarden. Ved Magnor lå norske forposter. Etter en kort skuddveksling trakk de seg tilbake. Her slo svenskene leir, og på ettermiddagen 1. august skrev Gahn en rapport der han understreker at troppene måtte hvile før de rykket videre frem. Han antok at de norske styrkene var større enn de faktisk var.

Slaget ved Lier

På norsk side samlet troppene seg nå ved den fremskutte forsvarslinjen ved Lier skanse. Forskansningene fra 1807 var forsterket med skyttergraver og artilleristillinger. En del av festningens lette kanoner var også fraktet ned til Tråstad for å forsvare overfarten ved en eventuell retrett.

Dagen etter rykket Gahn frem mot Kongsvinger. Den seierssikre generalen sendte et sendebud til Krebs om at han tenkte å spise middag på Lier gård samme kveld.

– Om ettermiddagen 2. august angrep nærmere 2.200 svenske soldater Lier med den medbragte kanonen. Etter tre massive svenske angrep beordret Krebs motangrep. Med senkede bajonetter klarte de norske styrkene og drive svenskene tilbake, fortellers Hagerud.

Med lite ammunisjon igjen og ingen reell fremgang beordret Gahn retrett. Foran de norske stillingene lå lemlestede døde svensker. De hadde mistet rundt 30 mann og hadde mer enn dobbelt så mange sårene. Den solide skansen på Lier begrenset de norske tapene til tre døde og rundt 30 sårede.

Slaget på Matrand

I bakgrunnen foregikk det nå et omfattende maktspill mellom de tre nordiske landene. Den 4. august hadde kommandanten i Fredrikstad overgitt festningen, etter kraftig svensk bombardement. Ved Kongsvinger var styrkeforholdet jevnere, under ledelse av en handlekraftig og fremoverlent Krebs.

– Om kvelden 4. august, samtidig som Fredrikstad overga seg, tok oberstløytnant Krebs opp jakten på svenskene. Målet var å beseire svenskene eller jage dem tilbake over grensen. De svenske styrkene hadde slått leir ved kirken på Matrand. Tidlig om morgenen 5. august angrep nordmennene. Etter harde kamper beordret Gahn tilbaketrekning mot Sverige.

Her stod et av de hardeste og blodigste slagene under krigen i 1814: «Ved attakens ende hadde faa av folkene mere ammunition tilbake, næsten hveranden geværlaas brøstfeldig og folkene saa utmattet at mange av dem neppe var istand til at slæpe sig tilbake,» skrev Krebs i sin rapport.

Siste skanse på Skotterud

Neste slag stod på Skotterud.

– Situasjonen var fortvilet for svenskene. Krebs hadde sendt en stor avdeling på nærmere tusen jegersoldater over Pramhus for å sperre veien tilbake. Helt uventet ble svenskene angrepet fra to sider, og soldatene begynte å gå tomme for ammunisjon, forklarer Hagerud.

Vitner fortalte at enkelte steder lå kongler på bakken badet i blod. Gahn fryktet en reprise av slaget ved Trangen seks år tidligere. Han beordret full tilbaketrekning. Bevæpnet med bajonetter klarte svenskene å bane seg gjennom de norske linjene og rømme tilbake over grensen. Over 300 svenske soldater ble tatt til fange.

Hjemme på Kongsvinger ventet folk i spenning oppe under festningsmurene. Unge og gamle hadde hørt kanonene drønne siden tidlig om morgenen, men nå var det urovekkende stille. Mange hadde mistet kjente og kjære i krigen, som hadde pågått siden 1808. Ikke minst var det mange som hadde noen de var glade i som sloss for livet.

Krebs hadde lovt å sende en hvit hest hvis nordmennene vant slaget, og en sort hvis de tapte. Om ettermiddagen kunne de mest skarpsynte skimte en støvsky langs kongeveien på sørsiden av Glomma. Etter hvert så alle en rytter, men det var for langt unna til å se fargen på hesten. Når han nærmet seg sundstedet på Tråstad ble det klart at hesten var hvit. Jubelen steg opp fra den store folkemengden, svenskene var slått.

Etterdønninger

I dagene etter slaget på Matrand ble Kongsvinger fylt opp av sårede norske og svenske soldater. Garnisonssykehuset i Grønnerudgården ble raskt full, så Gjemsegården og Balchengården ble rekvirert til lasaretter under ledelse av regimentskirurg Hansteen. Til sammen 307 norske og svenske sårede kom til byen, av disse døde 34 av skadene de hadde blitt påført. Disse ble begravet ved Vinger kirke, men har ikke noe kjent gravsted. Det har heller ikke de omtrent 50 norske og 80 svenske soldatene som døde ved Lier, Matrand og Skotterud.

Noen dager senere mottok kronprins Karl Johan to brev fra Christian Fredrik. Den 10. august møttes de i hovedbygningen til Moss jernverk, og etter tre dager var en avtale klar. Norge fikk beholde grunnloven, Stortinget og regjeringen. Unionskongen måtte godtas av Stortinget.

Mossekonvensjonen markerte slutten på den siste krigen mellom Norge og Sverige. I november ble Karl XIII valgt til norsk konge, og unionen var et faktum. Da hadde ikke den siste soldaten dødd som følge av skader fra slagene i august 1814.

Krebs ble forfremmet til Oberst i 1815. På norsk side ble han hyllet som «helten fra Lier og Matrand» som reddet Norges ære. Tre år senere ble han sjef for første Akerhusiske brigade, men han døde samme år, bare 52 år gammel. I 1879 ble det avduket et minnesmerke over Krebs på Krist kirkegård i Oslo. Den 17. mai hvert år bekranses det av H.M. Kongens garde. Andreas Samuel Krebs vil for alltid være en av våre store krigshelter.

Du vil kanskje også lese

Sverige halverer matmomsen – påskefest for grensehandelen Fire personer reddet ut etter brann i leilighet – Tre personer pågrepet etter brannen Klar for ny klubb Obosliga-ekspert tror på KIL