Dagen derpå, men det går alltid et tog
Vognmennene får nok å gjøre når fintfolk skal kjøres til festningen.
Det er en vakker høstdag i 1874. Vi har tatt på oss varme klær og ruslet opp på Kongsvinger festning. Herfra tenker vi å ta turen ned til jernbanestasjonen.
Første del av turen gikk gjennom den gamle Leiren med alle sine handelsgårder ned mot fengselet. En lenke til den historien finner du nederst i denne saken.
Fengselsveien fører som navnet tilsier bort til Kongsvinger fengsel, der et par karer slippes ut etter en relativt fuktig kveld dagen før. De sikter nok på Mølleruds hotell for å få seg en bayer.
Nye Storgaden følger terrenget nedover og skifter navn til Elvegaten. Det er ikke mange gårdene i denne nye bydelen, mest utmark og beitende dyr, men Wangsgården fra 1861 ligger på nordsiden av Brogaten. Den eies av den katolske misjonen og huser flere familier. I området bor det mange håndverkere og folk som jobber ved jernbanen.
I skråningen ned mot elven ligger det gamle badehuset. Det var doktor Mathias Sigwardt Greve, som fikk anlagt badehuset rett ved siden av den nye bybrua. Her kunne vannet pumpes rett opp. For noen år siden kunne du nyte varme bad, furunålsbad og dampbad her, men nå ligger bygningen dessverre ubrukt. Det ble gjort et forsøk på å finne nye drivere, men ingen ville overta.
Møte med vognmannen
Mange av de tilreisende ønsker å bo oppe i den gamle Leiren, der det er flere hoteller og spisesteder, og ikke minst mulighet til å se den historiske festningen. Det gir jobb til vognmenn, og for tiden har byen fire av dem. Tre av dem holder til på rekke og rad i Løkkegata oppe i leiren. I bakgården til Grønnerudgården, som en gang var hjemmet til krigshelten oberst Krebs, er det både stall og smie.
En staselig sort hoppe kommer travende langs veien. Det er før nevnte Hans Bjerke som er på tur i sin vogn. Han håper det kommer noen med toget fra Charlottenberg til Christiania som trenger skyss.
«Hvis du trenger en grisunge så selger jeg smågriser fra gården min i Kirkens Gade i markenstiden. Du må bare ta turen innom,» sier vognmannen blidt og løfter på hatten.
Det har vært diskusjoner i amtstidende om mangel på vogner når toget har ankommet, spesielt i juletiden. En tilreisende gjest måtte gå den lange veien opp til slektninger i Leiren iført en tung pels og med bagasjen under armen.
«Findes der i kontrakten med Stationholderen en klausul om Fremmøde ved Trænenes ankomst, bør den søges efterkommet utden forbehold,» skrev en indignert borger.
Område i utvikling
Vi krysser heller elven. Da Kongsvingerbanen åpnet i 1862 ble jernbanestasjonen liggende på sørsiden av elven. Noen år tidligere var bruen over elven klar, og etter hvert dukket det opp bolighus langs jernbaneskinnene fra bruhjørnet bort til jernbanestasjonen. Når vi krysser elven, ser vi beitende kyr og bugnende åkre med havre og bygg klare til høsting oppe i skråningen. Flere av bøndene dyrker poteter også.
Lengst mot broen ligger gården Kurud, men vi går ikke langt før vi er på Digeruds grunn. Her ligger de fleste av husene på stasjonssiden. Veien kan være sølete om høsten, men siden vi er ute og går en solskinnsdag har den for det meste tørket opp.
De siste årene har avisene vært fulle av skriverier om behovet for å innlemme stasjonssiden i kjøpstaden. Området fra enden av til der Vestre Nor og Holt møtes skal overføres fra landkommunen Vinger til bykommunen Kongsvinger neste år, hvis alt går etter planen. Det vil i så fall bety flere innbyggere og økt vekst.
Da Kongsvingerbanen ble anlagt tidlig på 60-tallet var det en livlig trafikk med bayerøl hos husene langs skinnene. Det var flere stygge overfall og slagsmål, så anleggsledelsen måtte ansette eget politi. Nå er det roligere, men på jernbanestasjonen er det et yrende liv av folk og fe.
Overnatting og restauranter
Togtrafikken har gitt økt behov for overnattingssteder. Enken Eva Lundkvist fra Värmland åpnet sitt herberge allerede i 1868. Det er kjent som et godt og respektabelt sted for reisende som ønsker et rolig og fredelig sted å sove.
De to eldste døtrene hjelper til med daglige gjøremål, mens sønnen Emil jobber som billettør ved jernbanestasjonen. Mange av de som bor her jobber ved jernbanen . Vi hilser i forbifarten på stasjonsmester Peter Gornitzka, kjent for sitt flotte skjegg, før vi fortsetter på turen mot stasjonen.
«God morgen,» sier en kone blidt. Det er Maren Øverby som henger tøy til tørk utenfor det lille huset hun og mannen, lokomotivfører Gudbrand, bor i. De har fem barn fra før, og 34 år gamle Maren er gravid igjen.
«Det er mange som bygger her. Vi håper at bystyret utvider bygrensene neste år. Da skal du se veiene får navn også,» humrer hun.
Foreløpig har ingen av veiene offisielle navn, selv om vi kan tenke oss at de lokale nok har kallenavnene klare.
Lunsj på hotellet
Ved siden av jernbanestasjonen og pakkhuset ligger lokomotivstallen. Da hurtigtoget på vei til Sverige krasjet med et møtende tog mellom Åbogen og Matrand i mars 1873, ble damplokomotivet av type 1a fraktet til Kongsvinger for å repareres.
Det er ikke lenge før ettermiddagstoget til Christiania skal avgå, med både persontrafikk og varer. Øst for stasjonen er det lagret tømmer og ferdig skåret plank, og vanntårnet rager opp, klart til å fylle damplokomotivet før ferden videre fra Charlottenberg mot hovedstaden.
Vi er heldige og finner konduktøren, som lover å ta med pakken til Christiania og levere den der, slik at unge Erik Werenskiold kan plukke den opp. Fornøyd med gåturen går vi inn på jernbanehotellet, der vi blir godt mottatt av fru Julie Grüner og hennes døtre.
«Vil De ha litt mat og en bayer,» spør hun vennlig.
Hvem er vi til å nekte på et slikt utmerket forslag. Det har vi fortjent etter en spasertur fra festningen, gjennom leiren og midtbyen og langs den nye bydelen på stasjonssiden. Dessverre er det ikke mulig å få et glass brennevin her ute på landet, noe H.C. Andersen klaget på noen år tidligere, men det vil kanskje endre seg om stasjonssiden blir en del av kjøpstaden neste år. Det er lov å håpe.
Kilder:
Byen Vår – Gamle Kongsvinger, Johan Seglsten
Kongsvinger 1854-1954, Nils P. Vigeland
Erik og Sofie Werenskiold, ungdom og eventyr 1849-1889, Marit Werenskiold
Vinger bygdebok, bind I og II, Eyvind Lillevold
Jernbanen i samfunnets tjeneste: jernbanens utvikling og betydning frem til 1914, Erik Hajum
Diverse artikler fra Kongsvinger – Vinger historielag
Diverse utgaver av Hedemarkens amtstidende
Folketellingen i 1875
