De ble en del av vekstsenteret
18 år gammel kom Birgit Sandberg til Kongsvinger for å jobbe for SSB. I 1975 flyttet Gunn Antonsen
til byen, beordret av Televerket. Og i 1986 ankom doktor Ole Jakob Fretheim Kongsvinger sjukehus.
De nye mulighetene
I år er det 60 år siden Brandval, Vinger og Kongsvinger ble slått sammen til én storkommune.
Mitt Kongsvinger tar et blikk på historien og ser hva slags arv vekstsenterperioden har gitt oss, og hva vi kan lære av fortiden.
Frem til 1950 ble tømmer hugget for
hånd og landbruket var i stor grad manuelt. Mekaniseringen av skogbruket og
jordbruket effektiviserte ikke bare driften, den førte til tapte arbeidsplasser
i kommuner som Kongsvinger. Det var behov for nye arbeidsplasser, og lokale
politikere så etter muligheter. I Kongsvinger dukket en gylden sjanse opp da
folketellingen i 1960 skulle punches på hullkort. Statistisk Sentralbyrå (SSB)
opprettet avdelinger flere steder i landet.
– Det var foreldrene mine som tipset meg om at SSB trengte folk. Vi bodde i Rendalen, og syntes Kongsvinger virket naturlig. Så jeg og tvillingsøsteren min, Oddlaug, reiste ned først for en psykologisk test, og en stund senere en fysisk test. Vi fikk begge jobb, bare 18 år gamle, forteller Birgit Sandberg.
Den gangen het hun Misterosen. Hun husker første møte med stasjonsbyen.
– Første gangen bodde vi på et kvistrom på Victoria hotell, men det var vi ikke fornøyd med, så det ble Grand hotell andre gangen. De første lokalene var etter Hedemarkens amtstidende, der Kongssenteret ligger nå. Det var kaldt og elendig, minnes hun.
Birgit traff etter hvert lokale Bjørn Sandberg, og de giftet seg, stiftet familie og flyttet inn i de nye KOBBL-blokkene på Winsnesløkka.
– Ordfører Norvald Strand stod veldig på for SSB og vi fikk høre at vi gjorde en god jobb. Da de andre avdelingskontorene ble nedlagt fortsatte driften her.
I 1975 ble nye oppgaver tilført SSB i Kongsvinger, som et ledd i arbeidet med å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Til store protester, naturligvis, men SSB var kommet for å bli. Før jul i 1986 flyttet de første inn i nye lokaler på Rasta.
Beordret til Kongsvinger
Etter teknisk skole i Trondheim flyttet Narvikjenta Gunn Antonsen til Kongsvinger i 1975.
– Det var mye snakk om automatiseringen av blant annet telenettet. Televerket tilbød seg å betale for utdannelsen hvis jeg jobbet der de ønsket det. Jeg ble jeg beordret til Kongsvinger fordi det ikke var så mange som ville jobbe her, forklarer hun.
Det var ikke uten motstand at det statlige Televerket skulle flyttes til det nyopprettede Kongsvinger teleområdet i 1975. Men regjeringens distriktspolitikk vant frem, og hele 70 nye arbeidsplasser ble utlyst. Til tross for at en av lederne møtte opp på kommunekontoret og skjelte ut folk etter noter.
– Folk ville ikke hit, så jeg jobbet på personalkontoret første året for å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Televerket skulle finne en leilighet til oss gjennom KOBBL, men den var også lovt bort til en lege som skulle jobbe på sjukehuset. Dermed bodde jeg og sønnen min på Grand hotell, til vi fikk en leilighet i Sorknesgården, nederst i Bæreiavegen.
Antonsen skulle være i Kongsvinger til 1. januar. Det manglet fortsatt folk, så hun fikk tilbud om beordring ett halvår til, eller fast ansettelse. Med en sønn i barneskolen var det lurt å bli boende.
– Jeg hadde aldri hørt om Kongsvinger før, men jeg kjente til Magnor fordi Per Løken sendte mat med toget til Narvik etter krigen. Familien har fortsatt en margarinkasse med Løken på. Også hadde jeg en lærer som var glad i Hans Børli, så han kjente jeg til. Men, det var kort vei til Oslo og Sverige, og jeg hadde tro på at Gardermoen kom til å bli flyplass etter hvert.
Ønsket faglige utfordringer
Etter andre verdenskrig skøyt byggingen av moderne sykehus fart i Norge. Etter lange drakamper ble Glåmdal sykehus åpnet i 1962
I 1979 ble Per Kristoffer Ihler ansatt som overlege ved den nye reumakirurgiske avdelingen som åpnet samme år. I 1985 gjennomførte han 600 operasjoner og det var behov for forsterkninger.
– I 1984 hadde jeg arbeidet ti år ved Regionsykehuset i Trondheim (nå St. Olav) og var ferdig utdannet i kirurgi og ortopedi. Jeg hadde lyst til å jobbe på et mindre sykehus på Østlandet. Jeg visste at Ihler var faglig flink, og da det ble utlyst en stilling søkte jeg, forteller Ole Jakob Fretheim.
Han er opprinnelig fra Ringebu og kom til Kongsvinger med kone og tre barn.
– Det var tøft å reise med tre barn som var godt etablert i Trondheim. Det var travle år med hyppige vakter og lange dager, men jeg har hatt et godt arbeidsliv i Kongsvinger.
Fretheim engasjerte seg raskt som lege for KIL. Etter hvert ble revmatiske lidelser behandlet mer med medisiner, så fokuset ble flyttet på generell ortopedi. Utfordringen er at det stadig er trusler om å fjerne funksjoner fra små sykehus. Når alt blir sentralisert, er det vanskelig å skaffe fagfolk til for eksempel Kongsvinger. Det er naturlig at en lege som blir fratatt noe de liker å jobbe med ser seg om etter noe annet.
Samstemt optimisme
Sandberg og Antonsen flyttet til Kongsvinger mens byen var i voldsom vekst, mens Fretheim kom like etter at veksten stoppet. Etter 40 år med tilnærmet nullvekst har kommunen endelig passert 18 000 innbyggere.
– Jeg har alltid syntes Kongsvinger har vært en koselig by jeg har trivdes i. Rådhusteatret har mange spennende arrangementer og jeg vil gjerne trekke frem Klang under Kuppelen som en viktig trivselsfaktor, forteller Sandberg.
Statistisk Sentralbyrå flytter etter planen inn i nytt bygg på stasjonstomta sommeren 2025.
Da vil 325 ansatte få mye kortere vei til tilbudene på stasjonssiden, noe som forhåpentligvis vil gi et løft.
– Jeg håper at pensjonistgruppen til SSB får et rom i det nye bygget også, understreker Sandberg.
Antonsen har vært aktiv på mange fronter. Hun legger vekt på at det fortsatt er mye å jobbe med i småbyen.
– Jeg har alltid trivdes i Kongsvinger. Det er lett å hoppe på et tog og reise til Sverige, Oslo eller andre steder. Da jeg kom hit, lurte jeg på hvordan jeg skulle klare meg uten havet. Det har gått fint, men jeg savner fjellene. Også var det trist at så mange trehus ble revet på 70-tallet.
Hun har sydd teaterkostymer siden hun var ung, og har vært aktiv i kulturlivet hele veien.
– Jeg tok kontakt med Ella Gylterud i amatørteateret etter at jeg flyttet hit og sydde for dem i mange år. I dag er jeg frivillig på Scene U. Jeg håper byen fortsetter satsingen på Høyskolesenteret, det blir bare mer og mer viktig i årene som kommer.
Hennes gamle arbeidsgiver ble omorganisert i 1995. da Telenor avløste Televerket. Etter over 40 år i Sølvfuglen på Rasta flyttet de inn å Høyskolen i 2023 med i underkant av 100 ansatte.
Satse på de eldre
Det har alltid stormet rundt Kongsvinger sykehus, og med et nytt fylkessykehus planlagt på Moelv så det dårlig ut. Men, i 2019 ble Kongsvinger sykehus overført til Ahus, og har fått et solid oppsving. I dag er det 1149 ansatte ved sykehuset, inkludert ekstravakter. Det har et opptaksområdet på nærmere 130 000 innbyggere.
– Til tross for at alle barna bor i Oslo ønsker min kone og jeg fortsatt å bo her. Det er korte avstander til alt. Jeg savner også fjellet og synes skogen kan bli massiv noen ganger, men elvepromenaden har vært et løft for byen. Jeg tar alltid med besøkende dit og viser frem alle idrettsanleggene fra Gjemselund til Skansesletta.
Den tidligere overlegen er opptatt av gode tilbud for eldre.
– Jeg har en slektning som bor i en demenslandsby i Bærum, og det er et fantastisk sted. Prosjekter som Boverian på Holt kan være med å gi eldre folk best mulig livskvalitet. Ellers håper jeg jo Politihøyskolen kan bli noe mer igjen, og at vi får til en god utvikling av stasjonssiden. Når det gjelder sykehuset så vil fortsatt akuttfunksjon være avgjørende for at vi får beholde det over tid, understreker Fretheim.
SSB, Kongsvinger sjukehus og Televerket var avgjørende for å trekke høyere utdannede mennesker til Kongsvinger på 60- og 70-tallet. Alle med aktive velferdsforeninger for de ansatte. Innflytterne har bidratt på alle områder, fra politikk og idrettsliv til kultur og frivillighet generelt. I familier der en av partene jobber ved en solid virksomhet som disse tre er det enklere for den andre å pendle, eller starte noe eget kanskje. Det blir spennende å se hvordan lokale myndigheter kan sørge for at vi ikke mister arbeidsplasser, men styrker den statlige tilstedeværelsen her. Kongsvinger kan neppe bli en storby, men vi kan være en skikkelig god småby.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå Kongsvinger 1961-1995, Gisle Skancke, 1995
100 år med telefon i Kongsvinger – Solør, Arne E. Sorknes, 1996
Diverse utgaver av Glåmdalen
