Elisabeth fikk skylda for at Klanen kaller KIL for xxx
Elisabeth Johnsrud Holm (75) kommer aldri til å glemme høsten 1996. Hun fikk voldtekts- og drapstrusler av Vålerenga-supportere etter Kuvicek-saken. 28 år senere nekter fortsatt supporterne å kalle KIL for annet enn xxx.
– Jeg blir fortsatt minnet på Kuvicek-saken, men det gjør meg ingen ting. Da Vålerenga var på Gjemselund i 2010, hadde Klanen en banner hvor det sto «Elisabeth J. Holm – vi glemmer aldri!» Det er jo nesten så jeg tar det som et kompliment. Det blir spennende å se om de har noen banner når de kommer i dag, sier hun og ler.
Selv om det er en stund siden hun var på kamp, følger hun likevel KIL tett og får med seg de fleste kampene fra TV-stolen. Hun utelukker ikke at hun gjør et comeback på Gjemselund når Vålerenga nå kommer på besøk.
– Hvem vet, kanskje jeg tar turen, sier hun med et lurt smil.
Elisabeth er i dag pensjonist og bor på et småbruk på Austmarka, samme småbruket hvor hun vokste opp. Men det er lite som tyder på at det er en pensjonist som bor der. Med en stor, velstelt hage, bestående av en rekke velstelte prydbusker, frukt- og bærtrær og flere bygninger, er det ikke akkurat late pensjonistdager den særdeles spreke austmarkingen lever sammen med schæferhunden Ronja.
– Jeg er ute hele tiden, og elsker det. Jeg er nesten selvforsynt med mat, og det er alltid noe hagearbeid eller vedlikehold å drive med. Men det hender at jeg setter meg ned og mimrer om de fantastiske årene jeg hadde i fotballen. Det er en periode i livet jeg virkelig ikke ville vært foruten. I det ene huset har jeg en vegg hvor jeg har hengt om minner fra den tiden, sier hun, og tar oss med inn for å vise oss veggen. Der henger det bilder og avisutklipp fra mange av fotballturene, lagbilder, bilder med spillere og ledere.
– Jeg koser jeg meg når jeg kan sette meg ned i sofaen her og tenke på alt jeg fikk oppleve, poengterer hun.
Jeg koser jeg meg når jeg kan sette meg ned i sofaen her og tenke på alt jeg fikk oppleve
Som den første kvinnelige lederen for en toppklubb i Europa, ble den driftige dama en pioner innen fotballen. Men det er nok dessverre ikke først og fremst derfor folk husker henne som KIL Toppfotballs styreleder på slutten av 1990-tallet.
Vi skrur klokka tilbake til 8. september 1996. Det er femte siste serierunde. Vålerenga, som kjemper for å unngå nedrykk, møter KIL. Sven Erik Sætre sender KIL i ledelsen tidlig i kampen, før Kenneth Nysæter utligner for hjemmelaget drøyt midtveis i andre omgang. Kvarteret før slutt skjer det som skulle føre til et rabalder uten sidestykke. Juro Kuvicek kommer inn som innbytter for Vålerenga, uten at det påvirket sluttresultatet. Kampen ender 1-1. Problemet var at Kuvicek ikke var spilleklar for Oslo-laget etter overgangen fra Strømsgodset. Vålerenga hadde glemt å sende inn overgangsskjemaet til Norges Fotballforbund. KIL la inn protest fordi Vålerenga hadde benyttet en ikke spilleberettiget spiller, men fikk ikke medhold. KIL anket avgjørelsen, og fikk medhold. Stillingen ble satt til 0-0, og KIL ble tildelt tre poeng. Da brøt helvete løs, for å si det forsiktig. Og som styreleder var det Elisabeth som frontet saken for KIL.
– Telefonen ringte i ett sett og illsinte Vålerenga-supportere skjelte meg ut. Det var ikke akkurat hyggelige meldinger jeg fikk. Noen av dem var langt over streken. Jeg ble truet med voldtekt og fikk drapstrusler. Når det sto på som verst ba politiet meg om å ikke bo hjemme, men på grunn av familien valgte jeg likevel å gjøre det. Jeg snakket med naboene mine, og de lovte å stille opp om det skulle dukke opp Vålerenga-supportere. Da tror jeg Oslo-folket skulle fått seg en overraskelse i møte med austmarkinger, sier Elisabeth, og kan ikke annet enn å humre av det hele i dag.
– Jeg har alltid hatt stor respekt for engasjementet Klanen har for klubben sin. Fotball handler om følelser og engasjement, og selv om det var noen som gikk langt over streken, så bærer jeg på ingen måte nag til klubben eller supporterne, påpeker hun.
Jeg har alltid hatt stor respekt for engasjementet Klanen har for klubben sin. Fotball handler om følelser og engasjement, og selv om det var noen som gikk langt over streken, så bærer jeg på ingen måte nag til klubben eller supporterne
Støtten hun fikk fra resten av fotball-Norge, KIL-spillere og supporterne er noe som varmet. KIL-supporterne lagde en banner med påskriften «Vålerenga tar en Kuvicek – KIL tar en regelsjekk».
– Den husker jeg, og det var et artig påfunn. Ellers så vil jeg nevne at blomsterbuketten jeg fikk av KIL-spillerne var noe som varmet ekstra. Jeg følte aldri at jeg sto alene i stormen, understreker hun.
Kuvicek-saken dominerte nyhetsbildet en lang periode høsten 1996, og saken ble debattert direkte på NRK TV. Der fikk Elisabeth mye skryt for måten hun argumenterte på og hvor saklig hun opptrådte. Det sto i kontrast til Vålerengas oppførsel, som desperat også kjempet en kamp for å unngå nedrykk. Dette ble også en kamp de tapte.
– Jeg tror Kuvicek-saken og energien Vålerenga la i denne ødela mye for klubben. Hadde de fokusert på det sportslige, så tror jeg de kunne berget plassen, mener hun i dag.
Aldri verken før eller senere har Elisabeth fått så mange julekort som julen 1996. Men ikke alle var av det hyggelige slaget.
– Blant annet var det noen som skrev at jeg måtte forvente at det lå en bombe under juletreet. Jeg kan ikke si at jeg noen gang var redd, men ubehagelig var det selvsagt. Det var nok verst for ungene mine. Vi måtte til slutt nappe ut kontaktet til fasttelefonen. Vi forsøkte å plugge i kontakten igjen etter en måneds tid, men måtte bare dra den ut. Folk hadde ikke gitt seg med å ringe for å skjelle meg ut. Først etter to-tre måneder hadde det roet seg ned, forteller Elisabeth.
I dag har hun ingen problemer med å spøke om saken. Hun forteller at så sent som for to år siden fikk hun tilsendt et manipulert bilde av henne som var trykket på en t-skjorte som ble laget i 1996. Bildet var av det utfordrende slaget, for å si det sånn.
– Det er nok mange år siden jeg var så slank, sier hun og ler.
Elisabeth Johnsrud Holm ble valgt til den første kvinnelige styrelederen i KIL Toppfotball – og den første for en europeisk toppklubb – i før sesongen 1996. Å si ja til vervet, var ikke noe hun spontant takket ja til.
– Ragnar Rimfeldt og Knut Skullerud var veldig på og ville at jeg skulle si ja til ledervervet. Men jeg takket nei. Da slengte ungene mine på bordet en oppgave jeg hadde skrevet på Kvinneuniversitetet. Oppgaven handlet om hvorfor det var så få kvinnelige ledere i idretten. Jeg kunne ikke si nei når jeg selv mente det var for få kvinnelige ledere, understreker hun.
Fra første stund ble Elisabeth behandlet med respekt, og opplevde ingen utfordringer med at hun var kvinne og leder av en toppklubb, selv om hun til tider kunne reagere på spørsmål hun fikk.
– Jeg fikk noen spørsmål fra journalister som ikke mannlige ledere ville fått. Blant annet hvordan jeg hadde tid til familie og matlaging.
Jeg fikk noen spørsmål fra journalister som ikke mannlige ledere ville fått. Blant annet hvordan jeg hadde tid til familie og matlaging
Da KIL spilte i Intertotocupen i 1998 møtte de den nederlandske toppklubben Twente. Under en middag med nederlandske fotball-ledere, kjente hun på en litt vel formell atmosfære i møte, og mistenkte at det skyldtes at hun var kvinne og leder av en fotballklubb.
– Jeg tenkte at da får jeg bryte isen. Jeg fortalte om Kuvicek-saken og spøkte med at det var ikke verst at det var så mange som ville voldta en dame på min alder. Det snudde stemningen helt, og plutselig ønsket de å snakke med meg og om jobben min som styreleder, forteller Elisabeth.
Også Norges Fotballforbund verdsatte hennes kvaliteter som leder, og i flere år var hun knyttet til forbundet. Blant annet som head of delegation for U21-landslaget til fotballjentene. Hun minnes spesielt en samling i Tyskland.
– Lise Klavenes spilte på U21-landslaget, og jeg husker hun skulle søke utdanning. Hun kom til meg og spurte om hun skulle bli lege eller advokat. Lise er ei utrolig oppgående og tøff dame. Bare tenk på hvor tøft det var av henne å tale FIFA midt i mot. Jeg er ikke det minste overrasket over at hun ble fotballpresident, men synes det er litt trist at det gikk så mange år fra jeg ble valgt til den første kvinnelige fotball-lederen, før Norge fikk sin første kvinnelige fotballpresident, sier den spreke 75-åringen, som også ble historisk i hjembygda da hun i 1989 ble valgt til den første kvinnelige styrelederen i Austmarka IL, etter 80 år med menn i ledelsen. Der satt hun som leder i fire år, før hun engasjerte seg i Hedmark Idrettskrets og fotballkretsen.
– I tillegg var jeg kontaktformidler og reiseleder for Tippeligalag til en stor innendørsturnering i Hamburg i åtte år. Gjennom disse årene fikk jeg med meg mange morsomme turer, og har knyttet bånd til mennesker som jeg har kontaktet med den dag i dag, sier hun.
