Her skulle det ha ligget en motorvei

1984 markerte slutten på en nesten tjue år lang strid som delte Kongsvinger i to fraksjoner: for eller mot «Nedre linje».

I spissen for motstandskampen stod en tilflyttet kommunestyrerepresentant fra Arbeiderpartiet og en hjemvendt arkitekt.

– Det er en stor opplevelse å komme tilbake til Kongsvinger og se hvor flott det har blitt når du går langs strandpromenaden og ser profilen av skogen på alle kanter, forteller Johan-Kristian Tønder.

Han flyttet til Kongsvinger i 1976 som leder for bolig- og folketellingen ved Statistisk Sentralbyrå. Med på lasset var kone og to barn, som snart ble til tre. De kjøpte seg hus i Glåmlia. Tønder kom raskt inn i kommunepolitikken for Arbeiderpartiet.

– Strandpromenaden har jo blitt veldig populær, og det er takket være kampen vi førte på 70- og 80-tallet. Etter hvert hadde vi et flertall av befolkningen i ryggen, forteller Terje Martinsen.

Den kjente arkitekten dro til California for å studere på 60-tallet, og returnerte hjem i 1972. Da var byen allerede dypt splittet.

Behovet for en vei

For å skjønne splittelsen må vi tilbake til starten på 60-tallet. Den 6. juni 1962 var Egil Toreng og Norvald Strand fra Arbeiderpartiet på besøk hos Erik Brofoss, den mektige sjefen i Norges Bank, tidligere finansminister og leder av distriktenes utbyggingsfond. Brofoss trodde på planøkonomiske virkemidler og ville bygge en Solør-by for å demme opp for utflyttingen i kjølvannet av mekaniseringen av skogbruket. Strand overbeviste ham om å heller satse på Kongsvinger. Schei-kommisjonen ville foreslå å slå sammen kjøpstaden med Brandval og Vinger, og skape en ny storkommune. Brofoss hadde bare en innvending: trafikken. Kongsvinger lå i et trangt dalføre.

Året etter fikk arkitekt og professor Bjarne Lous Mohr i oppgave å tegne en generalplan for den kommende storkommunen, som ble en realitet 1. januar 1964. Han foreslo i sin disposisjonsplan en bru som krysset Glomma ved enden av Gjemselund, gikk i tunnel under Svenskehaugen og kom ut før Sundehjørnet.

Da generalplanen ble langt frem i november 1968 var det fire alternativer: Tråstadlinja der veien fulgte Tråstadveien og bru over ved Skansesletta, Øvre linje som fulgte samme spor, men med bru omtrent der Storhallen ligger i dag, Sentrumslinjen som fulgte Brugata med ny bru rett vest for dagens bru, og Nedre linje som gikk på nordsiden av elva fra Gjemselund til Sentralskolen, med en lang bru over jernbanen og ned på Sundehjørnet.

Nedre linje ble vedtatt av kommunestyret og tre år senere fulgt opp av vegsjefen i Hedmark. I 1974 stadfestet Miljøverndepartementet vedtaket.

Til kamp mot Nedre linje

Kongsvinger fikk tusenvis av nye innbyggere på 60- og 70-tallet. Det ble etablert industri-felt på Langeland og etter hvert Statens Industrivekstsenter (SIVA) på Stømner. Ledende Arbeiderpartipolitikere hadde i bakhodet formaningen fra Brofoss om å løse trafikkutfordringene. Kapasiteten var altfor liten. Skulle du over brua på en lørdag var det mye raskere å gå enn å stå i endeløse køer.

– Veksten krevde bedre infrastruktur i byen. Det meste av trafikken var lokal. Den gang var ikke bymiljø et stort tema, det var trafikkavvikling og effektivitet som var viktig. Under studiene i USA hadde jeg laget en studieoppgave om mulighetene i sentrum nord, og det var litt av bakgrunnen for mitt engasjement, forklarer Martinsen.

I 1975 vedtok kommunestyret veien videre, noe som ga grobunn for en velorganisert motstandsgruppe. De laget kampsanger og arrangerte folkemøter og protesttog.

– Veimyndighetene og jernbanen støttet planene, men vi savnet en tydelig argumentasjon for hvorfor Nedre linje var best. Mange hadde lojale holdninger mot autoriteter og var redde for at motstand kunne føre til at vi ikke fikk noen vei. Gro Harlem Brundtland kom hit som miljøvernminister og kunne ikke skjønne hvorfor veien måtte gå langs elven på nordsiden, men hun fulgte aldri opp.

I jubileumsboka fra 2004 forteller Torbjørn A. Tjernsberg om et møte med Norvald Strand: «Spørsmålet er ganske enkelt hva vi må gjøre for å få Staten til å bygge ei ny bru for oss. Den eneste måten å nå dette målet på er å gå inn for et trasévalg og en bruløsning hvor den kan kobles på en riksvei i begge ender, for å si det slik.»

Tjernsberg spekulerer i at Strand nok innerst inne ønsket en annen løsning, men at han som taktiker og realpolitiker måtte støtte Nedre linje.

Gikk mot parti

Glåmdalen skrev i 1968: «Vi håper mange i Kongsvinger vil sette seg inn i planene og gi et ord med i laget i de diskusjoner som nå bør komme. Hvordan Kongsvinger skal se ut i den nærmeste fremtid – om 15-25 år, er noe som bør angå alle i kommunen.»

Samtidig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall, og mange saker ble gjort opp på kammerset. Glåmdalen var talerør for partiet og redaktør Egil Toreng stilte seg lojalt bak kommunestyret.

– Da jeg kom til Kongsvinger engasjerte jeg meg i politikken og Arbeiderpartiet, som jeg jo var medlem i fra før. Jeg følte at når partiledelse og administrasjonen hadde kommet til en konklusjon, var det lite politiske diskusjoner i representantskapet. Resultatet var gitt, og jeg var uenig i at representantskapets flertall skulle binde alle partiets representanter i alle saker, også i saker som ikke hadde med budsjett eller valg å gjøre. Veisaken var en reguleringssak, ikke en budsjettsak, forteller Tønder.

Han har holdt seg aktiv i partiet frem til i fjor, da han ga seg som representant for bydel Sagene i Oslo Arbeiderpartis representantskap.

– Jeg møtte folk som var mot Nedre linje både gjennom jobben i SSB og i koret jeg sang i. Også innad i partiet var det motstand, men det var ikke enkelt å nå frem.

Martinsen var hjernen bak forslaget E2, som innebar tunnel under jernbaneplassen, vei på sørsiden under gamlebrua og ny bru på Kurudsand.

– Vi hadde møte i formannskapet, der Terje Pedersen og jeg la fram vårt syn, på vegne av en gruppe motstander i Arbeiderpartiet. Etter avstemmingen ble vi kalt inn på partikontoret i Samvirkegården, der formannen i Hedmark Arbeiderparti Kjell Borgen var tydelig på at han var uenig med oss i både sak og fremgangsmåte, men at det ikke var snakk om å ekskludere oss. Da visste nok ordfører Finsrud hva som kom til å skje i kommunestyret, forklarer Tønder.

Den 12. april 1984 møttes kommunestyret til diskusjon. Arbeiderpartiet tapte med 19 mot 26 stemmer, og forslag E2 ble vedtatt.

– Jeg fortsatte som leder av kommunestyregruppa også etter veisaken, eller den tredje puniske krig, som rådmann Strand humoristisk kalte den.

En heldig avgjørelse

I etterkant av avgjørelsen skrev Egil Toreng en oppsummering. Han konkluderte slik: «Det ble etablert tverrpolitiske bevegelser og det ble lagt et meget stort engasjement for dagen fra begge leirer i kampen om veilinjene. Den vil inngå i byhistorien som et underlig innslag. Dermed er det ikke sagt at kampen var verdiløs. Den utløste en vilje til medbestemmelse som ethvert demokrati bør prise seg lykkelig over.»

Den 10. oktober 1991 åpnet den nye veien gjennom Kongsvinger endelig. Over 25 år etter at debatten startet på 60-tallet. I etterpåklokskapens lys kan vi nok prise oss lykkelige for det.

– Hadde ideen om en tunnel gjennom Svenskehaugen kommet 20 år senere hadde dette kanskje ikke vært et problem, sier Tønder.

I dag er det en større andel av trafikken som går gjennom byen fra Oslo mot Sverige. Og historien har en lei tendens til å gjenta seg.

– Vi ser jo noe av de samme mekanismene med E16, der en rekke ulike hensyn er vanskelige å forene. Nye Veier vil ikke bygge vei hvis ikke kommunene er enige med dem om trasé. Så langt har de brukt 180 millioner kroner på utredninger, og vi er ikke noe nærmere en vei fra Slomarka eller Kongsvinger til Rød, sukker Martinsen.

Men det er en annen historie.

Kilder:

Takk til Johan-Kristian Tønder og Terje Martinsen

Kongsvinger Arbeiderparti – 100 års historie og litt til, Lars Ovlien (2015)

Da grasrota slo krøll på seg, Torbjørn A. Tjernsberg, fra Kongsvinger: byen og folket (2004)

Riksveg gjennom bysentrum: nedre linje i Kongsvinger, Erik Østensen (1978)

Diverse utgaver av Glåmdalen

Du vil kanskje også lese

Her er historien bak pinsen Var forbannet i pausen: – Dette vil vi ikke se igjen SSB: Skyhøy strømpris i første kvartal – norgespris reddet regningen Økning på Sentrum, nedgang på Øvrebyen