Her startet galskapen

Ved visdommens tre møttes Even Finsrud og Øivind Roos for 53 år siden.

– Treet står fortsatt. Her møttes vi i 1. klasse i 1971. Vi fant hverandre fort. Jeg har snakket med ei i klassen, hun mente vi var litt rare allerede da. Vi har nok alltid vært det, men vi visste det ikke sjøl.

– Nå er dere ikke i tvil?

– Nei, nei.

60 år i livet og 40 år på scenen. Lørdag kveld inviterer Even Finsrud og Øyvind Roos til musikalsk moro i et fullsatt Rådhusteater. Det blir en 200-årsmarkering med musikk, sang, trommer, trekkspill og muntre meldinger.

– Når kom dere på ideen om å lage en helaftens forestilling?

– Det er ikke så lenge siden, ja, det er selvsagt noen måneder siden. Det har vært mye frem og tilbake underveis: Hva skal skal med, hva skal ikke med? Førsteutgaven på det showet vi skal gjøre var i overkant av 11 timer, så vi har måtte kutte ned litt. Det har vært noen runder med håndbak, men gemyttlig håndbak da. Det er en kulturell lagerrydding. Det blir to akter av forskjellig karakter.

– Regnet dere med å fylle salen uten problemer?

– Nei, det gjorde vi ikke. Det er veldig koselig at det kommer så mange. Vi skal gjøre så godt vi kan. Det har vi forsøkt på i 40 år.

Hva de konkret byr på lørdag kveld, har de klart å holde tett om.

– Vi har vært ganske flinke til å holde noenlunde hemmelig hvem som er med. Noen går det an å gjette seg til, men jeg tror vi kan overraske ganske mange.

– Dere har med fryktelig mange gjester?

– Det er noen, sier Finsrud,.

– Jeg vil si det er ganske mange, mener Roos.

Begge mener de har en slags tillit hos publikum.

– 420 kjøper billetter uten å vite hva de får. Det kan fort bli en skikkelig nedtur for dem. Litt sånn Vy med buss for tog. Eller du kommer på restaurant og får beskjed om at beklager i dag er det fisk for biff. Eller på Eric Clapton-konsert og det er trekkspill for gitar.

– Men dere to kommer på lørdag?

– Nei, jeg skal på spilling sjøl. Det kommer to vikarer, melder Finsrud.

– Neida, vi kommer. Det blir trommer, trøkk og trekkspill. Vi vet at noe av det blir fint. Det blir ikke bare skjemt, men også noe alvor.

– Det blir nostalgi gjennom 40 år, men også noe mer aktuelt, sier Even.

Historien om Ronald Plukk

Første gangen de samarbeidet var Russerevyen i 1984.

– Det er blitt et par show etter det, kan du si, mener Roos.

Jeg har ikke tall, melder Finsrud.

– Orker ikke…, sier Øyvind.

Vi snakker blant annet om diverse revyer i Kongsvinger og på Flisa, 15 Glåmdalsrevyer, Teaterfestivalen, Byvandringene, Instant Musical og VM-trosserne, for å nevne noe. Listen er lang.

Instant Musical-perioden, som startet i 1986, ble viktig for svært mange som var med.

– Alt som gikk an å gjøre gæli, gjorde vi gæli. Likevel ble det en fantastisk forestilling. Den dag i dag kan du ikke gå på en teaterforestilling i Oslo uten at du møter på noen som var med på Instant på en eller annen måte.

– Det er ikke slik at de ikke ville ha tatt det videre uten Instant, men jeg tror det ble en fødselshjelper for mange. At de oppdaget miljøet, sier Finsrud.

Øyvind trekker frem en episode fra den tiden.

– Jeg kom i Se og Hør, og var så stolt. Jeg har det bilde enda, Egil Monn Iversen her og Einar Schancke der og jeg i midten med hockeysveis og bart. Så står det Einar Roos. Det er tungt når du har jobba hele livet for å komme i Se og Hør.

Begge ler godt og så kommer følgende ordveksling, som kan være en advarsel til kveldens publikum:

– Arnold Riis.

– Aron Grukk.

– Ronald Plukk.

– Hva var det igjen?

– Donald Duck. Ronald Plukk i Gåsefaret 15 og Donald Duck i Gåseveien 18.

– Dette er slik som vi begynte å le av i 5. klasse. Stakkars de som kommer og ser forestillingene. Et par av referansene kommer de ikke til å skjønne noen ting av.

– Men vi ler fortsatt.

Da Even møtte kona

Mitt Kongsvinger møter duoen på Scene U.

– Det var gymsal her da vi gikk på barneskolen Vi var ikke veldig glad i den. Vi følte at vi hadde tatt verden tilbake da vi øvde her til Instant.

– Og her inne møtte jeg min kone i 91, forteller Finsrud.

Både han og Øyvind insisterer på at de ikke er i mimremodus. Om ikke alt var bedre før, er det mye som var enklere den gang da.

– Hadde du mot og guts fikk du til det du ville. Vi hadde ikke fått til Instant Musical i dag. Da var det sånn: Kan vi få låne Rådhus-Teateret en ukes tid? Ja, det går greit. Husleie og andre nødvendige utgifter, det koster fort 100.000 i dag, før du har fått gjort en ting. Dengang fikk du låne det for en slikk og ingenting.

– Vi fikk lov bo på skolen, det hadde ikke skjedd i dag.

Mye av innholdet fra de glade 80 og 90-årene ville ikke ha gått i dag. I en forestilling er Stein Søtvedt indianerhøvding og sitter der med blackface. Mye av innholdet hadde heller ikke overlevd 2024-sensuren.

– Det kunne vi rett og slett ikke ha gjort nå, forteller de.

Så kommer Øyvind på en episode fra en Kardemomme-forstilling i Åsnes.

– Vi hadde ikke råd til røykmaskiner, det var nullbudsjett. Da det skulle brenne i tårnet til Tobias, ble det løst på følgende vis: Det sto tetaermammaer inne i tårnet og molrøkte med tre sigaretter hver. Da røyken skulle forsvinne, ble sneipene kastet i ei vannbøtte. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis vi hadde gjort noe lignende i dag.

– Hva tenker dere om Kultur-Kongsvinger nå sammenlignet med i 1984?

– Det har skjedd ganske mye, kan du si. Hva var det den gangen? Musikkfestivalen var bra, det var høyt nivå på jazzklubben g viseklubben var veldig aktiv. Av tester var det russerevy og amatørteatret og en korpskonsert, og det var det.

– Før var det et sterkt ønske om å få kulturelle opplevelser. Folk var veldig sultefora på ting. Da vi spilte Annie Get Your Gun i 1991, var det 4.500 som så på. Det skjer ikke lenger. Vi spilte doble forestillinger.

– Nå er tilbudet stort og bredt og fint, ikke minst for en større aldersspredning. Det kulturskolen gjør i dag er helt utrolig. Det som gjaldt for 15 år siden, er veldig ganmmeldags i dag. Du må henge i med svingene, ikke stå i veien for de unge og flinke. Det er viktig å hjelpe dem frem. Det tror jeg Even og jeg er flinke til.

Begge understreker at lørdagens forestilling ikke er en sluttstrek for samarbeidet mellom de to. Ideene er mange og én ting er sikkert:

– Vi skal plage folk også i årene som kommer. Det er ikke noe konkret på gang, men det blir garantert noe. Even har ikke vært med i Årringer, så det kan bli noe neste sommer. Og så er det et musikalprosjekt på gang i 2026. Der er Finsrud involvert, men han vet det ikke selv ennå.

De to snakker seg varme om hva som er mulig å få til.

– Det må være mulig å få til en variert festivaluke, med for eksempel elvevandring som et element. Vi har god kompetanse fordi vi har gjort det før. Den gang hadde vi et budsjett på 6,5 millioner takket være gode støttespillere, men det får du knapt brubelysning for i dag. Vi hadde tre forstillinger. Det var vel igjen 40 kroner da vi var ferdige og det var sånn det skulle være.

– Finsrud må få kulturprisen

Roos og Finsrud snakker seg varme om mulige fremtidige prosjekter.

– Det går fint an å lage det på en mindre omfattende måte, hvor du tar i bruk flere frivillige. Kan også gjenbruke noe fra den gang. Alle husker vel Dr. Bekken og Hildegunn Øiseth ved Mølleruinene, og Glommafilmen til Lars Thyholdt? Det tror jeg næringslivet vil være med på å realisere. Forresten stjal Oslo Elvelangs-tittelen, men de kjøpte domene. Så det lever vi helt fint med.

De to har mer som plager dem.

– Det klør fryktelig i revymuskelen min. Det har jo ikke vært en Kongsvinger-revy på mange år nå. Det er krise. Tenk på alle de gavepakkene vi får fra mursteinsbygget (les: Rådhuset). Vi har mange gode folk som kan dette. Vi får se…

En ting er Øyvind helt klar på:

– Even må snart få kulturprisen. Det fortjener han. Jeg har nominert ham i flere år og skal gjøre det igjen. Han trenger de penga, til katte- og veterinærutgifter.

– Ja, Statens Pelsvesen tar sitt. Trakk jeksla her om dagen. Det er ikke bare å si gap opp, måtte legge dyret i narkose i 14 dager.

– Ja, det er dyrt, er ikke bare jekslepenger…

Da er det på høy tid å sette over til Rådhus-Teatret. Vi ønsker lykke til i kveld – for alle på scenen – og ikke minst de godt over 400 i salen.