«Her vil jeg bo til jeg må bæres ut, og da helst med beina først»
Hvem er historikeren og politikeren Oskar Aanmoen? Og hvorfor kjøpte han en villa i Kongsvinger? Bli med inn i 29-åringens verden.
Oskar Aanmoen er ingen kaffedrikker, men i den lune stuen i sveitservillaen med det gamle fengselet som nærmeste nabo serverer han nytrukket te. Han har en egen blanding av Earl Grey og sort te med vanilje, som han forteller at det går store mengder av – både til hverdags og fest. På bordet foran oss står en skål med mazariner, og en stettskål med lett blanding av Non Stop, fløtekarameller og M-peanøtter.
– Det er en tilfeldighet at jeg landa på Kongsvinger, egentlig. Slekta til min far er opprinnelig fra Hof i Åsnes. Jeg husker fra barndommen at Kongsvinger bare var et sted man måtte forbi for å komme til Solør, humrer Oskar.
Selv er han oppvokst på Lørenskog, der han hadde 19 år av livet sitt. Deretter ble det nesten sju år i Oslo.
– Men jeg har vært veldig mye i Solør i ferier og gjennom oppveksten, så jeg føler meg jo mest som en solung, det gjør jeg. Selv om jeg teknisk sett ikke er det.
Når koronapandemien brøt ut, bodde Oskar fortsatt i Oslo.
– Da fant jeg ut to ting; At det er veldig kjedelig å bo i Oslo når det er korona, og at jeg trenger faktisk ikke bo i Oslo selv om jeg jobber der. Og etter nesten sju år i Oslo kjente jeg meg litt fornøyd med det. Oslo er en stor by i stor utvikling, og jeg tenkte at dette er kanskje ikke byen som den var da jeg flytta dit.
Først var tanken at Solør kunne være et fint sted å bo, og han begynte å se seg om etter en bolig.
– Men etter så mange år på Lørenskog og i Oslo kom jeg vel til en konklusjon om at Solør kanskje ikke var helt riktig for meg. Og det var først da jeg oppdaget Kongsvinger. Det var en god kombinasjon mellom bylivet, og det litt rolige livet på landet.
I Midtbyen i Kongsvinger kjøpte han sveitservillaen Braatengården høsten 2021. Huset ble reist i 1903 av skogbestyrer Amund Braaten. Og rett fra en leilighet i en gammel bygård i Oslo flyttet Oskar inn våren 2022.
– Og det har jeg ikke angret på et sekund! Det eneste jeg angret på var at jeg ikke gjorde det før. Her vil jeg bo til den dagen jeg må bæres ut herfra, og da helst med beina først.
Ung slektsforsker
Oskar har bachelor og master i historie ved universitetet i Oslo. Han er også utdannet i historie fra universitetet i Melbourne, Colombia og Harvard. I tillegg er han Kongehusereporter for britiske Royal Central, forfatter, podcaster og styremedlem i Kongsvinger-Vinger historielag.
– Nå driver jeg med min doktorgrad i historie, hvor jeg skriver en oppgave innenfor det vi kaller for tingbokprosjektet. Det er rettshistorie som er min fagdisiplin, og det er jo kanskje i noen grader såpass tørt som det faktisk høres ut som at det er, men jeg synes det er spennende, ler han.
Oskar har mange jern i ilden, og er med på det meste som skjer. Men hva gjør en 29 år gammel historiker og politiker på fritiden når han skal slappe av?
– Slappe av, hva er det?, spøker Oskar og ler.
– Nei, jeg pleier å si at en historiker er utrolig heldig, for vi har samme jobb som vi har hobby. Som dette med blå skilt, det er på en måte min hobby. Så jeg tenkte at det kunne bli mitt bidrag, for jeg gidder ikke å sitte i et styre uten å gjøre noe – da kan jeg like gjerne gjøre noe annet. Så det er jo litt av hobbyen min, det å være engasjert i historielaget.
Han driver også med slektsforskning, og de fem minuttene han har til overs i hverdagen sitter han ved skrivebordet sitt og prøver å grave seg tilbake i egen slekt.
– Det var det som egentlig introduserte meg for historien – slektshistorie. Det er kanskje ikke så vanlig å se 14-15 åringer som begynner med slektshistorie, men jeg gjorde det. Og det var min inngang til historiefaget, og har mye av fortjenesten for at jeg er historiker i dag.
Det var nemlig først da at interessen for historie startet for fullt.
– Jeg stilte noen spørsmål om slektninger som jeg ikke fikk noen gode svar på. Jeg fikk jo svar, men ikke like utfyllende og detaljerte svar som jeg hadde håpet på å få. Da slo tanken meg at dette måtte det gå an å finne ut mer av.
Alle elsker Raymond
De få kveldene Oskar har tid til å se på tv går det gjerne i filmer og serier, og de trenger ikke nødvendigvis å ha noen dype, historiske temaer.
– Det er gjerne litt typisk historiker at hvis det kommer en film, så er det alltid en historiker som går ut i media som sier; «Det var ikke sånn, det er feil!». Og jeg kjenner meg litt igjen der, jeg klarer ikke helt å la være å irritere meg over ting som er feil. Men jeg gleder meg til å se den nye Quisling-filmen som kommer.
Derfor blir det gjerne til at han går for litt mer lettbeint underholdning, som «Kongen av Queens» og «Alle elsker Raymond».
– Det er litt nostalgi over det. I «Alle elsker Raymond» tror jeg at jeg kan alle episodene utenat, men de er ikke blitt noe mindre morsomme av den grunn.
Fra barndommen husker Oskar at det var helt krise hvis han ikke fikk sett seriene til faste sendetider på tv etter skoletid.
– Man skjøv middag, aktiviteter og alt til side bare for å få sett. Så jeg kjenner det sitter litt igjen, ler han.
O jul med din glede
Med høsten i full anmarsj nærmer det seg Oskars favorittid i huset: Når han har pyntet til jul.
– Jeg er så glad i jul, så jeg sitter bare og gleder meg til å pynte! Når sommeren er over og folk tenker uff, nå er det høst – da tenker jeg at det er ikke noe å uffe seg over, for nå er det snart jul, sier han og forteller videre:
– Det er da denne stilen i huset er penest også. Den tunge, varme og lune stemningen, med masse julepynt. Jeg synes det er fint her nå også, men det er ti ganger’n når jeg får pynta til jul. Og jeg har nok litt mer julepynt enn det som er gjennomsnittet. Det tar en full arbeidsdag å pynte til jul her.
Pyntingen av huset starter i midten av november, allerede omtrent én uke før 1. advent. For Oskar er juletreet hjertet av julepynten, og treet plasserer han så han kan se det fra alle oppholdsrom.
Kongelig middag
Oskar har fortsatt også det han kaller en sidestilling i den britiske nettavisen Royal Central. Fra 2016 og til nå har han skrevet over 2000 artikler for nettavisen.
– Mitt fagfelt er primært det norske, svenske og danske kongehuset. Og etter 2017/2018 beveget jeg meg også inn på de kongelige som ikke sitter på tronen lenger. Så jeg har hatt god kontakt med både serbiske, rumenske og albanske kongelige, forteller Oskar.
Han har også diverse tyske fyrstehus på telefonlista på mobilen.
– Spesielt det serbiske kongehuset vil jeg påstå er gode venner. Jeg snakker med dem flere ganger i året, og det er veldig hyggelige mennesker. Jeg skal til Serbia i oktober, faktisk, og spise middag med dem. Jeg har pleid å spise middag med de et par ganger i året, som regel i London. Men nå har jeg blitt invitert til å besøke dem for andre gang. Og blir jeg invitert, så drar jeg, sier Oskar lattermildt.
Han kommer derimot ikke til å følge med på live-sendingen når Märtha Louise gifter seg med Durek.
– Jeg får nok med meg det groveste, men det er nok ikke de kongelige jeg følger tettest med på, sier han.
En forskjell
Oskar har vært medlem av Høyre i en eller annen variant helt siden 2011, uten å ha vært spesielt aktiv.
– Litt av grunnen til det er at hvis jeg først skal engasjere meg i noe, så vil jeg gjerne at jeg skal kunne gjøre en forskjell. Og det er nok litt lettere her i Kongsvinger. Da tenkte jeg at når jeg først skulle flytte hit, hvor jeg egentlig ikke hadde noe særlig nettverk, så måtte jeg prøve å engasjere meg i lokalsamfunnet, slik at jeg kanskje kunne tilby noe og bli litt kjent.
Da falt valget på Høyre lokalt, som en god arena for å bli kjent både med byen og med menneskene.
– Og der hadde jeg rett igjen, gitt! Jeg møtte så mange hyggelige folk, og ble så godt tatt imot! Så det var litt min inngangsvinkel for å komme inn i politikken.
Etter det fikk han folkets tillit, og havnet både i kommunestyret og i formannskapet.
– Det synes jeg bare beviser hvilken gjestfri by Kongsvinger er, sier han.
– Kan du trekke fram noe du liker aller best med Kongsvinger?
– Det første er folka, som utgjør Kongsvinger og som har tatt meg som utenforstående så godt imot, og som er så hyggelige. Nå har jeg bodd i Kongsvinger i nesten to og et halvt år, og jeg har faktisk ikke møtt ett menneske som jeg ville beskrevet som uhyggelig enda. Og jeg har møtt en del folk. Så jeg vil si at det er folka som gjør Kongsvinger til denne hyggelige byen å bo i, sier han og avslutter:
– Og så er det den unike kombinasjonen av at Kongsvinger er en bygdeby. Du har de gode sidene som en by skal ha, med gode handlemuligheter, teateret og serveringssteder. Samtidig som du har kvaliteten til en bygd. Hvem som helst i Kongsvinger skal kunne gå kanskje et kvarter, og så er du egentlig midt ute i skauen. Og så har du den bygdefølelsen av at folk tar vare på hverandre.
Her kan du se flere bilder:
