– Nå trenger vi ikke være redd for bomber lenger
Familien flyktet fra krigen i Ukraina i hui og hast. Nå har de funnet roen og lykken på Kongsvinger.
Det er to blide og spente unge voksne mennesker som tar meg imot hjemme i leiligheten til familien på fire i Kongsvinger. Den ene sønnen klenger seg rundt morens ben, den andre gjemmer seg bak døra. To smil titter kjapt frem i ansiktene deres, men blygheten har enn så lenge overtaket på de små guttene. Det blir kjapt tydelig at jeg er hjertelig velkommen på besøk, og gjestfriheten slår mot meg med nybakt ukrainsk honningkake og nytrukket kaffe.
Valeriia (24), Zozan (31) og sønnene Deniz (5) og Diyar (3) har bodd i Kongsvinger i om lag to år. Mye har endret seg for den unge familien siden de kom til Norge. De første tre-fire månedene var vanskelige, og de visste ikke hvor de kom til å ende opp med å bo.
– Det første året var veldig vanskelig. Vi var først på Råde og i Hakadal. Men når det ble bestemt at vi skulle til Kongsvinger endret alt seg. Vi er så glade for at vi endte opp her. Menneskene her er utrolig hyggelige og har hjulpet oss masse. Vi opplevde alle som snille og hjelpsomme, og vi har fått så mange ting for å komme i gang med livet vårt her. Vi kunne slappe av og vite at nå kom ting til å ordne seg for oss. Den følelsen betød utrolig mye for oss, forteller Zozan og Valeriia ydmykt.
Hadde alt
Valeriia må ta til tårene når hun skal fortelle videre, for historien er vond og vanskelig. Zozan må ta over pratingen et lite øyeblikk så kona får summet seg og tørket vekk tårene.
– Vi hadde alt i Ukraina. Hus, to biler og jobb. Det var veldig vanskelig når vi måtte flykte. Vi la oss til å sove en kveld, og når vi våknet dagen etter var alt kaos. Diyar var bare sju måneder gammel, og hele livet ble snudd på hodet på bare en time. Vi pakket det mest nødvendige for barna i en ryggsekk, tok med oss litt mat fra kjøleskapet og satte oss i bilen og dro. Valeriia og jeg reiste bare med det vi hadde på oss.
Flyplassene var sprengt av bombene, og det gikk ingen fly. Veien gikk derfor videre i bilen mot grensen til Polen, men bensinstasjonene var også stengt. Med drøye 20 kilometer igjen til grensen gikk bilen tom for drivstoff.
– Så vi gikk til fots resten av veien, sier Zozan.
Når familien ankom Norge sto hjelpen klar.
– Alle spurte oss om vi trengte noe, hva som helst; mat, klær, bleier, morsmelkerstatning. Vi forventet ikke det. Vi tenkte at det ikke var noen som visste at vi skulle komme til Norge fra krigen, men alle var forberedt og hjalp oss. Og nå som vi bor i Kongsvinger vet vi at det ikke er noen bomber vi trenger å være redde for. Vi er rolige nå, og glade for barna våre sin skyld.
The Barber Club
I Ukraina jobbet Zozan som taxisjåfør, og sammen med kona drev han veskebutikk.
– Jeg ville egentlig jobbe som taxi- eller bussjåfør i Norge, for jeg elsker å være sjåfør. Men da må jeg bo her i fem år først. Da tenkte jeg at jeg heller ville jobbe som frisør, sier Zozan og forteller at de aller fleste kundene hans i salongen er norske.
Valeriia går på GIV (Glåmdal Interkommunale Voksenopplæringssenter) for å lære norsk, og har språkpraksis på Langeland skole. Zozan har blitt en kløpper med saksa.
Etter sju måneder i språkpraksis hos The Barber Club ble Zozan fast ansatt. Nå har han vært daglig leder i frisør- og barbersalongen i godt over et halvt år, og er takknemlig for muligheten han fikk av sjefen, Fabio Moradi.
– Han ga meg en sjanse til å lære, og nå har han gitt meg tilliten til å drive salongen alene.
Zozan klipper sønnene sine selv, og har også prøvd å gjøre kona til lags med hårklipp.
– Men hun blir ikke fornøyd når jeg klipper henne, forteller Zozan med et lurt smil.
Valeriia sier seg enig.
– Han klipper helst bare gutter og menn, så jeg vil egentlig ikke at han skal klippe meg for jeg blir ikke fornøyd, ler hun.
Usikker framtid
De to småguttene
Deniz og Diyar trives også godt både på skolen og i barnehagen. Deniz spiller
fotball på KIL, og liker å være med vennene sine på fritiden. Diyar sin store
lidenskap er lekebiler.
– Han sover med biler, og spiser med biler, forteller Valeriia lattermildt.
For familien på fire er det en enorm trygghet å kunne leve trygt i Norge og Kongsvinger.
– Vi har det veldig bra i Kongsvinger. Vi har jobb, vi har lært oss norsk, og vi har mange venner her – både norske og ukrainske. Vi håper vi kan få fortsette å bli her selv om krigen forhåpentligvis en dag tar slutt. Men vi vet ikke enda, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å bare vente. Det er ganske stressende, for det er så klart noe vi tenker på hver dag. Det gjør det også vanskelig å planlegge framtiden. Så det er egentlig det eneste problemet vi har nå; at vi ikke vet.
Mest av alt håper de å kunne bli her permanent for barnas del.
– Det vil være lettere for Valeriia og meg om vi må flytte tilbake til Ukraina, men for barna vil det bli veldig vanskelig. Norge har et helt annerledes barnehage- og skolesystem enn det Ukraina har. Og Deniz har glemt mye av det ukrainske språket, mens Diyar aldri har snakket noe annet enn norsk. Han var jo bare en baby når vi kom hit, forteller Zozan og Valeriia.
Fra hjertet
For dem troner integrering høyt på lista over prioriteringer, og hengivenheten speiles av hvordan de har blitt tatt imot av nordmenn.
– Jeg hjelper andre flyktninger med gratis klipp og barbering. Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg har kommet til Norge i skitne klær, og ikke verken fått barbert eller klippet meg. Da føler man seg ikke særlig presentabel, i tillegg til å være flyktning. Så det er fra hjertet at jeg ønsker å hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon, sier Zozan og slår hånda på brystet.
– Det samme gjelder minstepensjonister som ikke har så mye penger. Kanskje jeg gir dem en klipp eller to gratis, smiler han lurt.
På fritiden prioriterer Zozan og Valeriia å bruke tid med barna, og de liker godt å gå tur i skogen eller å besøke venner. Bortsett fra noen småturer har de ikke reist så mye rundt for å oppleve Norge ennå, for først prioriteres nemlig å jobbe for å spare penger til å kjøpe hus.
– Vi vil gjerne reise flere steder for å oppleve Norge, men først må alt være på plass. Men om ett år eller to drømmer vi om å reise til både Bergen og Tromsø, avslutter de.
