Saks og kam i 45 år
Men hvem fikser sveisen til herrefrisøren Espen Fladberg?
Hos Espens Herrefrisør spiller radioen hits fra de siste tiårene. Hyllene er fylt med hårprodukter og på veggene henger innrammede bilder som forteller om en bedrift med lang historie. Eieren selv går over gulvet med rolig fatning og klakkende tresko. Espen Fladberg kjenner sitt yrke. Han har 45 år med erfaring sittende i fingrene når han klipper, barberer og styler kundene sine.
Allerede på ungdomskolen fikk Espen sin første lærlingjobb som frisør. En sommerdag i 1979 ble Espen vekket av sin mor der hun sto med avisa i hånda. Hun pekte på en annonse fra Wella herrefrisør. De var på utkikk etter lærlinger. Uten sommerjobb og med lite å tape, søkte tenåringen på jobben.
– Min mor påpekte at det kun var seks måneders prøvetid. Hvis jeg ikke trivdes var det bare å gi seg, men jeg ble værende der, forteller Espen.
Etter de første ni månedene byttet salonger eiere. Under Alf og Roys Hairport fikk den unge lærlingen muligheter til å teste ut nye moter og klippeteknikker. Han ble sendt på flere kurs og deltok i norgesmesterskap i herreklipp.
To diplomer henger i Espens 22. De viser til deltakelsen i NM i Bergen i 1981 og Skien i 1982. Etter konkurranser i to disipliner, klassisk frisyre og motefrisyre, kunne Espen ta med seg en god 4.plass hjem til Kongsvinger. Samme år ble også svenneprøven i herrefaget bestått.
Med årene steg han i gradene og ble jobbende som daglig leder for salongen. Espen satt hele 10 år i prøvenemda der han selv fikk bedømme svenneprøvene til ferske frisørlærlinger.
Høsten 1989 takket Espen for seg hos Alf og Roys Hairport da han hadde nye planer for karrieren.
Selvstendig herrefrisør
Espens Herrefrisør åpnet dørene januar 1990 og mer enn tre ti-år senere kommer kundene stadig tilbake for å freshe opp både hår og skjegg.
– Jeg må jo si at jeg setter umåtelig stor pris på alle kundene jeg har fått lov til å ha oppgjennom alle disse årene. Det er ikke gitt at man starter opp noe og får det til å gå, forteller Espen.
Salongen i Brugata fikk fort faste kunder som ønsket en klipp eller barbering. Espen fikk drive i fred i mange år, men når bygget skulle rehabiliteres for syv år siden måtte han se seg rundt etter nye lokaler.
Han trengte heldigvis ikke se langt. Et lite steinkast unna hans forrige lokale fant han mulighet til å gjenåpne salongen. De store vinduene i Fjellgata 4 virket inviterende og etter litt oppussing kunne Espen fortsette friseringen som tidligere.
I salongens vinduer ligger gammelt frisør- og barbererverktøy. Bland annet gamle barberkniver fra yrkets tidligere historie. Espen er selv utlært i hvordan man bruker de sylskarpe bladene, men teknikken har gått ut og praktiseres ikke lenger.
– Dette er et håndverk og det er litt moro å samle på slik utstyr, forteller Espen. Det er jo relatert til det jeg driver med.
Yrket har utviklet seg gjennom årene. Både i forhold til klippeteknikker og nye moter, men grunnprinsippene forblir de samme.
– Jeg pleier å si at det å klippe hår det kan alle gjøre, men det er ikke alle som vet hvor man skal klippe. Det er det som skiller en hobbyklipper fra en profesjonell, forteller Espen.
Savnet av kundene
– Det er vel mer en livstil dette med å være frisør, sier Espen. Jeg tenker ikke så mye på det som en jobb. Jeg trives så godt med kundene mine og det sosiale jeg får ut av det. Det å klippe hår blir en måte å komme i kontakt med mennesker på.
Espen forteller at uten jobben føles det som om noe mangler. Noe han fikk kjenne på under koronapandemien. Sammen med resten av landet måtte salongen stenges på grunn av smittefare. I seks uker holdt Espens Herrefrisør stengt og usikkerheten for når salongen kunne åpne igjen kjentes både av eier og kunder.
Når han igjen kunne invitere kunder tilbake måtte den godt innkjørte bedriften gjøre endringer i rutinene. Espen hadde tidligere hatt mange drop-in timer, men under pandemien ble dette helt slutt. Gammel praksis ble endret og kun timebestillinger var mulig.
– Jeg fant ut at det var ganske behagelig, så når samfunnet gikk tilbake til normalen fortsatte jeg med det, ler han.
I vår måtte Espen brått sette jobben på pause igjen. I påsken ble han langt inn på sykehus og måtte opereres for tarmslyng. Kroppen slet med å ta til seg næring og Espen mistet hele 15 kg. Etter 12 dager på sykehus måtte kjernemuskulaturen trenes opp igjen og tarmen sakte, men sikkert vende seg til måltider.
– Jeg var sykmeldt i to måneder. Da kjente jeg på savnet av kundene, så det var veldig godt å komme i gang med jobben igjen, forteller han.
Espen er nå tilbake i 60% stilling og føler at formen er på vei i riktig retning.
Datteren følger faren
Fremover ønsker Espen seg bare god helse. Planen er å komme seg tilbake i 100% stilling og møte kundene på lik linje som før.
– Det er det som er målet. Det er ikke noe annet tema, sier han bestemt.
Med mange år med saksen i hånden har han bikket over i 60-årene, men planen for pensjon er ikke å se i nær fremtid.
Espens kjærlighet for yrket har på den annen side gått i arv. Hans yngste datter har selv utdannet seg til frisør. Espen legger vekt på at han aldri har prøvd å påvirke datterens arbeid og at hun har fått utvikle seg selv for å finne sine egne teknikker. Han brukers selv datteren som frisør og er storfornøyd med resultatene.
– Det er noen som har lurt på om jeg klipper meg selv. Nei, pleier jeg å si. Jeg går alltid til fagfolk, ler Espen.
