Sandra ble alvorlig kreftsyk da hun var fire år – søndag gikk hun med bøsse

Sandra Fredheim (23) vet bedre enn de fleste hvor viktige det er for alvorlig syke barn å ha sine nærmeste rundt seg under behandlingen. Som fireåring måtte hun fjerne den ene nyra etter at det ble oppdaget en svulst med spredning.

Den utadvendte og blide Kongsvinger-jenta er av de heldige som overvant den forferdelige sykdommen. Selv om prognosene var gode da legene oppdaget en svulst på nyra og senere spredning, måtte hun likevel gjennom et brutalt behandlingsløp.

– Det merkelige er at jeg i dag kun husker dette som noe morsomt. Mamma og pappa var veldig flinke til å skjule alvoret og skjerme meg for at det var skummelt. Og sykepleierne på Ullevål sykehus var utrolige flinke og lekte med meg. Jeg husker fortsatt veldig godt lekerommet på Ullevål og at jeg hadde det gøy der. Jeg vil også berømme overlegen som ufarliggjorde situasjonen overfor meg, sier Sandra.

Viktig søndagstur

Årets TV-aksjon går til Barnekreftforeningens arbeid med å etablere familiehus for barn med alvorlig sykdom og deres familier. For Sandra føles det helt naturlig å stille som bøssebærer, og hun har også fått med seg mamma Tone og pappa Brynjar til å gå årets viktigste søndagstur.

– Jeg vil ikke si at jeg føler meg forpliktet til å gå, men jeg vet hvor viktig det er å ha familien rundt seg når en er alvorlig syk – og sånn sett er det helt naturlig at jeg stiller opp og går med bøsse. Jeg var som oftest bare sammen med en av foreldrene mine av gangen da jeg var syk. Storebroren min var bare syv år og kunne ikke være hjemme alene. Bygges det familiehus kan hele familien være sammen under behandlingen, som er en vanskelig tid for alle. Det vil bety mye, understreker hun.

Sendt rett til Ullevål sykehus

Sandra er heldig som har foreldre som ikke slo seg til ro med beskjeden fra legevakten om at det ikke var veldig unormalt at barn hadde litt blod i urinen. Fastlegen tok et mer alvorlig og sørget for at Sandra ble sendt til undersøkelse på sykehuset. På ultralyden ble det oppdaget svulst som hadde sprengt venstre nyre, og da bar det rett til Oslo og Ullevål sykehus for å operere ut nyra som var angrepet av kreftceller.

– Da skjedde ting så veldig fort, og vi hadde 1000 spørsmål vi hadde behov for å få svar på. Ullevål sykehus er et fantastisk sted, og oppfølgingen vi fikk var helt utrolig. Vi fikk en bok som noen av de som jobbet der hadde skrevet, og den leste jeg fra perm til perm. Jeg hadde alltid med meg dagboka jeg skrev da Sandra var syk og en perm med all informasjon vi fikk. Både leger og sykepleiere var flinke til å fortelle oss om hva som skulle skje, forteller mamma Tone, som innrømmer at de drøyt fire timene operasjonen tok var en lidelse.

– Da gikk tida sakte!

Familiehus er genialt

Selv om familien Fredheim forsøkte å leve så normalt som mulig i perioden Sandra var syk, så ble det på ingen måter en normal hverdag.

– Til tider følte jeg at sønnen vår Markus ble som en pakkepost, hvor han ble sendt til besteforeldre, onkler og tanter og vennepar. I den situasjonen ville et familiehus vært helt genialt, om det hadde eksistert da, sier hun.

Tone og Brynjar var forberedt på verst mulig utgang og snakket tidlig om at de ønsket å donere Sandras friske organer om det skulle gå galt.

– Men vi bestemte oss egentlig med en gang at dette skulle gå bra! Vi var veldig overbeviste om at det ville skje. Samtidig var vi nok ubevist på alerten hele tiden, forteller Tone.

Redd for å miste henne

Sandra tålte cellegiften svært bra, og Tone kan bare minnes en gang hvor hennes lille datter måtte ta kvalmedempende medisin.

– Men behandlingen brøt ned immunforsvaret, og så fort Sandra fikk feber bar det rett inn på sykehuset. Jeg husker spesielt en episode på sommeren, hvor hun ble kjørt i ambulanse til Lillehammer fordi sykehuset på Elverum hadde sommerstengt. Da hadde hun ikke immunforsvar i det hele tatt, og antibiotikaene hun fikk virket ikke. Det tror jeg er eneste gangen hvor jeg tenkte at nå mister vi henne. Heldigvis fungerte andre medisiner, sier Tone.

Sandra har aldri hatt utfordringer med å snakke om sykdommen og hva hun måtte gjennom som barn. Som barn og ungdom tenkte hun knapt nok over hva hun hadde vært igjennom, men etter hvert som hun er blitt voksen har Sandra reflektert mer over at hun har hatt kreft.

Leste dagboken

– Jeg tenker fortsatt veldig sjeldent over det, men likevel mer nå enn før. Det er kommet mer og mer jo eldre jeg har blitt. Jeg jobbet i en barnehage en periode, og da kunne det komme over meg at «herregud, var jeg så liten da jeg var syk». Da tenker jeg spesielt på hvordan mamma og pappa hadde det, sier hun.

Mamma Tone skrev dagbok i perioden Sandra var syk og gikk til behandling. Denne har 23-åringen fått lese i ettertid.

Det har vært fint å få lese dagboken. Nå har jeg fått et perspektiv på hvordan det er å være foreldre til et sykt barn og hvordan mamma og pappa hadde det

– Det har vært fint å få lese dagboken. Nå har jeg fått et perspektiv på hvordan det er å være foreldre til et sykt barn og hvordan mamma og pappa hadde det. Jeg tror ikke jeg så dem gråte en eneste gang. Men i dagboken kommer det frem at de hadde mange tunge stunder og var redde. De skjermet meg for dette, selv om de kunne knekke sammen i gråt da de kom alene i bilen, forteller hun.

Tett fulgt opp

Den tøffe cellegiften og kreftbehandlingen pågikk ett års tid. Selv om Sandra ikke husker det selv, så var hun til tider svært preget av den brutale behandlingen og hva cellegiften gjorde med den lille kroppen hennes. Etter at behandlingen ble avsluttet og kreftcellene var ute av kroppen, ble hun fulgt opp en gang i halvåret i fem år, og deretter en gang i året frem til hun fylte 18 år.

– Jeg kan fortsatt få ettervirkninger etter cellegiften, og det er årsaken til at jeg hvert femte år må ta ultralyd av hjertet. Jeg må også følges opp tettere hvis jeg blir gravid. Men dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på, understreker hun.

– Vi var selvsagt bekymret for tilbakefall innen det var gått fem år. Men når det ikke skjedde, så er det ikke noen større sannsynlighet for at Sandra får kreft enn at andre skal få det, poengterer mamma Tone.

Lever med en nyre

Sandra forteller at det går fint an å leve med én nyre, men hun må være bevisst på enkelte ting.

– Jeg har bare en nyre, men den har full effekt som om jeg skulle hatt to nyrer. Jeg må bare passe på så jeg ikke overarbeider den ene nyra jeg har, og jeg må være litt forsiktig med for eksempel salt og alkohol, sier hun.

Kongsvinger-jenta kan ikke huske at det på noen måte har preget henne at hun har vært syk, og forteller at hun var svært aktiv både som barn og ungdom.

– Jeg har vært veldig, veldig heldig i motsetning til mange andre. Jeg taklet den sterke cellegiften svært bra. Etter behandlingen har jeg nesten ikke hatt bivirkninger. Det jeg opplevde som fire-fem-åring har ikke begrenset meg på noen måte i oppveksten, forteller Sandra, som drev med teater og dans, og gikk videregående på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) og spilte fotball frem til hun var 19 år.

– Jeg har et stort arr etter nyreoperasjonen og et arr på brystet etter veneporten. Men dette er en del av meg, og jeg tenker ikke over det før andre kommenterer det, påpeker hun.

Vil hjem til Kongsvinger

I dag bor Sandra i Oslo hvor hun studerer. Våren 2026 er hun ferdig utdannet engelsk- og samfunnsfagslærer. Ved siden av studiene stepper hun inn og tar vikartimer ved KUSK. Planen er å flytte hjem til Kongsvinger igjen sammen med samboeren Simen, som opprinnelig kommer fra Gudbrandsdalen, når studiene er over.

– Jeg har veldig lyst til å flytte tilbake, og Simen, som også gikk på NTG i Kongsvinger, har sagt han vil være med. Kongsvinger er et utrolig fint sted å vokse opp, med mange tilbud innen kulturaktiviteter og idrett. Så jeg vil definitivt hjem igjen, sier hun med et smil.