Slettes ikke Roosen-rødt på festningen

I 1835 hadde sekondløytnant Carl Bonaparte Rosen ansvaret for omfattende reparasjonsarbeider ved Kongsvinger festning. Et besøk fra kong Karl Johan skulle føre til krigsrettsak for den patriotiske sørlendingen.

Carl Bonaparte Roosen var sønn av en dansk kjøpmann og ble født i 1800. Han vokste opp i morens hjemby Arendal, før han tolv år gammel ble kadett ved krigsskolen. Som tenåring opplevde han etableringen av grunnloven og krigen i 1814, som førte til en tvungen union med Sverige.

Etter hvert ble Roosen en del av ingeniørbrigaden. Han var en glødende forkjemper for Norges selvstendighet og frihet – og tilsynelatende litt av en stabukk. Han utmerket seg tidig som kartograf og utga i 1824 et norgeskart til bruk i skolen. I 1827 ga han ut en bok om viktigheten av å ivareta Kongsvinger og Fredriksten festning, og året etter kom boken «Betragtninger i Anledning af Normændenes Folkefest: Den 17de May» under pseudonymet «en Normand».

På denne tiden var ikke 17. mai offisiell nasjonaldag. Ved tiårsjubileet for grunnloven ble det stadig vanligere å feire grunnloven, noe som førte til at kong Karl Johan i 1828 rett og slett la ned et forbud mot å markere dagen. Det hang sammen med at vi nordmenn valgte Christian Fredrik som norsk konge i mai 1814. Det tok ikke Roosen så tungt, han bidro til å etablere 17. maifeiring i Fredrikstad da han kom til Fredriksten i 1832.

Slike feiringer var ikke uten risiko. Den svenske stattholderen von Platen satte kavaleri inn mot borgere og studenter 17. mai 1829, da de samlet seg på Stortorvet for å feire dagen. Roosen refererte senere til hendelsen som «Djævelkampen paa Kristiania Torv».

Minnesmerket til Krogh

Roosen var også til stede ved innvielsen av monumentet til minne om juristen Christian Krohg 17. mai 1833. Krogh hadde vært en sentral person i uavhengighetskampen på 1820-tallet og var sentral da Stortinget forsvarte grunnloven mot kong Karl Johans forsøk på styrke kongemakten. Kroghstøtten står i krysset Christian Kroghs gate og Storgaten og ble en møteplass for feiringen av nasjonaldagen i hovedstaden.

Roosen var en viktig person i planleggingen av avdukingen av Kroghstøtten. Nesten alle Stortingsrepresentantene kom, men mange andre innbudte valgte å bli hjemme, sannsynligvis for å unngå å fornærme kong Karl Johan. Henrik Wergeland skrev en sang der det blant annet heter: «Vær stolt, o Nor, ved Kjæmpens Grav! Den Søn, dig Himlen skabte, du som en Kristian Krogh gjengav, den vandt, da ham, du tabte». Roosen skrev naturlig nok en bok om hendelsen.

Dronningbesøk

Etter at Kongsvinger festning ble evakuert i 1823 var ikke vedlikehold av anlegget en prioritet. Hovedporten var etter hvert rent farlig å benytte, med løse steiner, og flere av takene var i elendig tilstand. Roosen fikk i februar 1835 i oppdrag å foreta nødvendige reparasjoner av festningens bygninger og murer. Arbeidet ble påbegynt 21. april samme år. Forgjengeren hadde anslått kostnaden til 1409 spesidaler og 16 skilling. Roosen ba om mer penger for å reparere murene og festningsporten, og på sensommeren fikk han etter eget utsagn ytterligere 550 spesidaler.

Underveis i arbeidet fikk Roosen vite at dronning Desideria ville overnatte på festningen på vei til Christiania for å møte sin mann, der kong Karl Johan inspiserte arbeidene med det nye slottet. Desideria, eller Eugénie Bernhardine Désirée Clary, kom fra en velstående fransk familie og søsteren var gift med broren til Napoleon. Nå skulle hun besøke Norge for første gang på ti år.

Kommandant Huitfeldt var syk, så oberstløytnant Fritzner fungerte som midlertidig kommandant. De velstående familiene i leiren stilte velvillig møbler og interiør til rådighet, blant annet ble det lånt inn flere lysekroner. Kommandantboligen ble en firearmet lysekrone i tre tilhørende kommandanten, pyntet med granbar, grønne planter og blomster, samt bånd med de norske fargene på. Sistnevnte utlånt av Roosen.

Om kvelden den 13. september 1835 ankom dronningen Kongsvinger festning. Mange lokale bønder og borgere hadde møtt opp ved sundstedet på Tråstad og fulgte vognen opp i leiren med brennende fakler.

Dronningen ble værende frem til klokken tolv dagen etter, og et par uker senere mottok Roosen et brev med rosende omtale for sin innsats under besøket. Dronningen reiste ikke lett. Det fortelles at en gang dronningen skulle inn på festningen med bagasjevognene sine var ytre port for lav. Løsningen ble å grave veien dypere, slik at vognene kom inn.

Karl Johan vender tilbake

Tre uker senere ankom kong Karl Johan Kongsvinger, på vei tilbake til Stockholm. I forkant ble det sendt en vogn med fyrverkeri til festningen og Fritzner fungerte igjen som kommandant. Prokurator Ræder, som representerte de sivile myndighetene, ønsket å benytte værelsene til Roosen, men løytnanten ønsket ikke å flytte inn på et kaldt loftsrom uten oppvarming. Det tok Ræder ille opp og det ble høylytte diskusjoner, men Roosen vek ikke unna.

Formiddagen før kongen skulle ankomme var båndene med de norske fargene på lysekronen i kommandantboligen fjernet. Roosen sa senere at det i høy grad opprørte hans følelse som nordmann. Kommandanten og Ræder ville ikke provosere kongen, selv om båndene fikk henge fremme da dronningen var på besøk noen uker tidligere.

Kong Karl Johan ankom festningen halv åtte på kvelden 7. oktober 1835. Lokale unggutter stod oppstilt med fakler langs veien. En av disse var dikteren Hans Schulze fra Solør, som beskriver det slik: «Det var jubel! Det begynte at mørkne, faklene blev tændte, og skjælvende av forventning stod vi der og ventede på at kongen skulde komme».

Guttene kunne senere skimte kongen gjennom vinduene i kommandantboligen, i samtale med offiserene.

Takk for sist

Patriotiske Roosen hadde i løpet av kort tid lagt seg ut med både overordnede i militæret og Ræder. Han ga aldri etter for egen overbevisning og det kan virke som om oppgjørets time nærmet seg. Etter middag fikk han spørsmål om når han kunne ha regnskapet for reparasjonene klare. Roosen svarte i løpet av måneden. Kommandanten syntes det var for lang tid, og ga ordre om en inspeksjon klokken åtte om morgenen neste dag. Da skulle papirene fremlegges.

Under inspeksjonen ga generaladjutanten for armeen, generalmajor Johan Henrik Spørck, uttrykk for at han var forundret over at muren skulle repareres. «Vi stusset naturligvis alle sammen,» skrev Roosen. Han var tydelig på at dette var endel av oppdraget, og at nødvendige kostnader var innrapportert og avklart med hans overordnede. Det hjalp lite. Ikke lenge etter fikk han beskjed om å oppgi arbeidet og returnere til Fredriksten.

Artikkelen i Morgenbladet

Å bli sendt hjem fra Kongsvinger uten å kunne ferdigstille arbeidene, og til overmål bli beskyldt for å utføre unødvendig kostbart arbeid på murene, falt Roosen tungt for brystet. Den 11. januar 1836 trykket Morgenbladet hans flammende forsvar for måten oppdraget var løst. Etter en grundig gjennomgang av sakens fakta fra sitt ståsted konkluderer løytnanten: «Armeens generaladjutant er, som bekjent, dessverre uten ansvar, der er således ikke anledning til å berøre den kongelige ordre».

Roosen understreker at når alle fakta var på bordet og saken ble forelagt kongen ville han få rettferdighet. Den 31. januar ble det klart at uttalelsen om Spørck derimot førte til stabskrigsrett. Saken havnet i høyesterett, som kunne vise til at Roosen hadde utført arbeidet han ble pålagt, i den grad hovedporten var farlig å bruke. Det ble argumentert med muntlige korrigeringer på ordren, men ingenting skriftlig fantes utover at Roosen hadde utført ordre. Det hele endte med tre måneder festningsarrest av første grad for «respektstridige og fornærmelige udeladelser mod den tjenestegjørende Generaladjutant for Armeen, Generalmajor Spørck».

En ekte patriot

Dommen bremset nok Roosen i hans videre karriere. Han ble forfremmet til premierløytnant og etter hvert kaptein. I 1845 ble han sjef for Trondhjems Ingeniørdetachement, men der stoppet det. Han skrev en rekke artikler i fagpresse og dagspresse. Roosen ønsket blant annet å skape økt interesse for skisporten for å bedre folkehelsen. Et annet område Roosen engasjerte seg i var det polske opprøret mot russisk herredømme i 1831. Han deltok aktivt i arbeidet for polske flyktninger. Han engasjerte seg også i restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. I 1849 giftet Roosen seg med Camilla Marie Thrane, lillesøsteren til den mer kjente Marcus Thrane.

I Norsk biografisk leksikon beskrives Carl Bonaparte Roosen slik: «[han] inntar på mange vis en særstilling blandt det nasjonale gjennembrudds menn hos oss fra midten av forrige århundre. Med sin sterke selvstendighetstrang valgte han ofte sin egen vei. I tjenesten følte han sig forbigått og miskjent, et forhold som han flere ganger gjorde offentligheten opmerksom på. Den anerkjennelsen han fikk da han tok avskjed efter over femti års tjeneste som aktiv militær, har muligens bidratt til å gjøre ham mere forsonlig stemt.»

For vår del kjempet han for å opprettholde Kongsvinger festning og feire den norske friheten blant andre oberst Samuel Krebs hadde kjempet for i 1814.

Kilder:

Den Bergenske Merkur, torsdag 24. september 1835

Morgenbladet #11 og #12 1836

Norsk retstidende 1837 Vol. 2

Hjemmet paa fæstningen: af Aubertske papirer, Sofie Aubert Lindbæk

Norges Historie efter 1814 bind 3: 1831-1837, Yngvar Nielsen

Fra Karl Johans Tiden: historiske Fortællinger, H .J. Næss

Norsk biografisk leksikon. Bind 11: Oscar-Ross Pedersen

Slottsliv: fra Carl Johan og Désirée til Harald og Sonja, Annemor Møst

Kongsvinger festnings historie: Fra skarpskytterregiment til heimevern 1814-1982, Per Erik Rastad

Æresforståelser på midten av 1800-tallet i Norge, Simen Jørgen Freang Klomsæt

Det har ikke alltid gått et 17. mai-tog, Gunnar Molden