Hjemme bra, men borte best!
Lørdag 2. november: Klokka drar seg mot 18 blank på Gjemselund. Det er mørkt, kaldt og trist overalt. På overtid ydmykes KIL av Sogndal, som scorer kampens eneste mål. Der og da kan kun en superoptimist på steroider tro at rødtrøyene kan få kvalikspill til eliteserien for tredje sesongen på rad.
Syv dager senere: Oppstandelsen finner sted i bibelbeltet. Hvor ellers? I Kristiansand har KIL lest Start teksten og vunnet 4-1. Men ikke nok med det. Stabæk og Raufoss har tapt sine hjemmekamper. Johan Wennbergs menn har sneket seg inn og nappet til seg den siste kvalik-billetten rett foran nesa på konkurrentene.
Disse to scenene gir et godt bilde av sesongen for spillere og supportere. For KIL er hjemme bra, men borte best. Se bare her:
- På 15 hjemmekamper plukket KIL 21 poeng
- På 15 bortekamper tok de med seg 23 poeng.
Bare ett lag i OBOS-ligaen var bedre, den suverene serievinneren Vålerenga med 34 bortepoeng.
Når KIL har svingt seg rundt på fremmed gress, har det vært opprykkstakter over dem.
Med andre ord: Den legendariske Lille Lørdag-skjetsjen om bortefrykten som paralyserte Gjemselund-gjengen, den gjelder ikke lenger.
Det er gode nyheter foran ettermiddagens batalje mot Moss på Melløs. Og bare for å understreke poenget med at borte er best. De seks siste kampene har gitt fem triumfer og en uavgjort.
Hvorfor har KIL vært best borte?
Når KIL har svingt seg rundt på fremmed gress, har det vært opprykkstakter over dem
En åpenbar forklaring ligger i raske og hurtige kantspillere som gis gode overgangsmuligheter av medspillerne. I april og mai var Lucas Ravn-Haren og Noa Williams meget toneangievdne da KIL la seg til på tabelltoppen, blant annet etter 2-0-seieren mot Vålerenga i 16. mai-festen på Intility Arena.
I de siste kampene har dansken og svensken igjen vist at formen fra lyse vårkvelder er tilbake, selv om høstmørket har senket seg. Nå herjer de fra hver kant og skaper igjen store problemer for motstanderne.
Jesper Grundt er en annen årsak. Energibomba fra Eidskog legger ned en utrettelig arbeidsinnsats. Mot Egersund krydret han det med to scoringer. Sønnen til danseband-legenden Trond Erik har funnet sin egen scene.
Alle gode ting er tre
Aller bakerst har Anders Klemensson stått opp som en sisteskanse du kan stole på. Han kom ruslende inn portene på Gjemselund på overgangsvinduets, siste dag og skulle spille 3. divisjonsfotball. En skade på førstevalget, Augusrt Strømberg, åpnet døren til Obos-ligaen for den omreisende burvokteren. Muligheten han fikk, har 28-åringen grepet med begge hender.
Det som har skjedd de siste ukene er knapt til å tro. På mirakuløst vis er en sesong som så ut til å bli middels minus, endt med kvalikfeber blant suuporterne for tredje høsten på rad.
Optimismen er med rette stor foran ettermiddagens match mot Moss. Det blir garantert en jevn, tett og tøff batalje, hvor det skal kåres en vinner, selv om det må skytes straffespark til langt ut på kvelden.
KIL flyter på en medgangsbølge. De kan selvsagt gå på et skjær nå, men jeg tror ferden fortsetter til 8. desember og den andre og avgjørende kampen mot Haugesund i Rogaland.
Kan det virkelig gå hele veien tilbake til eliteserien for første gang på 15 år?
Uttrykket alle gode ting er tre har vel oppstått av en grunn…
God kamp!
