Sportssjef og familiemann
Simon Stolt Wang (33) er sportssjef for NTG Ishockey i Kongsvinger, sportssjef i KIL ishockey, familiemann og det han selv kaller en dårlig solskinnsgolfer.
– Det er
fryktelig flaut hvor dårlig jeg er, men jeg er en sånn korona-golfer som
ble bitt av golf-basillen under pandemien når ingenting annet var lov. Men jeg er komfortabel,
for det skal ikke mye regn til før jeg ikke gidder. Så jeg er en dårlig
solskinnsgolfer, sier Simon Stolt Wang lattermildt.
Rastagutten vokste opp med mamma, pappa, lillesøster og lillebror, og i 2009 flyttet han fra Kongsvinger for å dra i militæret. Siden da har han bodd litt over alt, men mest i Oslo, der han nå har vært bosatt på Vålerenga de siste tre-fire årene sammen med samboer Maria Prøven og døtrene Alma (5) og Selma (snart 2).
– Vi trives veldig godt. Familien er viktig for meg, og vi har det utrolig bra der.
På fritiden tar han og Maria, som også er fra Kongsvinger, ofte med seg døtrene for å besøke familien i Kongsvinger. Hytta i Trysil og i Rendalen/Osen blir også flittig brukt.
– Men foreldrene mine har flytta til byen, så de ser vi litt mer på hverdagslig basis.
Simon er også svogeren til ishockey-spilleren Niklas Egnersson, som gjorde comeback som 39-åring for KIL ishockey i fjor.
– Jeg kan ikke huske å ikke ha kjent Niklas, for vi har kjent hverandre i så mange år. Så han var ikke den vanskeligste signeringa å få på plass, heldigvis. Han er livsviktig for laget, og for prosjektet KIL ishockey fram i tid. Vi trenger tid på å stabilisere A-laget på det nivået de er nå, så da var det helt alfa omega at han ble med et år til, sier Simon og fortsetter:
– Så får vi se hvor lenge han gidder. Han begynner å bli en gammel mann vet du, og det kan du godt skrive at jeg har kalt han også, fleiper Simon og ler.
– Hvordan var det med hockey for deg i barndommen, er du oppvokst med hockeyskøyter på beina?
– Nei, det var jeg ikke. Jeg spilte fotball, og var en som prøvde alt. Men hockey begynte jeg ikke med før jeg var rundt 11 år, så jeg begynte seint. Jeg spilte i KIL ishockey helt til jeg flytta, og fikk karret meg til noen sesonger med A-laget her også. Med veldig variert spilletid, men jeg var i hvert fall med. Men jeg var god til å trene.
Roy og Lars
Med en far som var aktiv syklist, og en mor som var aktiv alpinist, var det ingenting som tilsa at hockey skulle bli hans idrett. Men når Simon var nærmere 11 år dro han og faren helt tilfeldig for å se på en A-lagskamp i den gamle Kongshallen.
– Det synes jeg var innmari kult, og da ville jeg begynne å spille selv. Jeg hang jo langt etter så klart, men da var det to stykker som skulle bety mye for meg i hockey’en. Det var Roy Hesbråten, og Lars Joramo.
Roy Hesbråten bor ved siden av ishallen, og på den tiden var det ikke så strenge regler med inn og ut av hallen.
– Så dit var det bare å ringe, og så la Roy nøkkelen til ishallen i postkassa. Da fikk vi holde på så lenge vi ville. Så i helgene når jeg var yngre, etter jeg begynte å spille, så overnatta vi i hallen og Roy kom og kjørte isen midt på natta. Han var en sinnsyk ildsjel og la til rette for at vi skulle ha det gøy med hockey. Og vi hadde det vanvittig gøy. Det er de fineste minnene jeg har med hockey.
Etter hvert ble Simon gradvis bedre og bedre, og det var da Lars Joramo så hvor mye jobb Simon la ned på treningene.
– Selv om jeg kanskje ikke var best, så var jeg blant de som trente mest og tok det mest på alvor. Han ga meg sjansen basert på innsats, og tok meg under vingene fordi han så at jeg hadde lyst. Han er mye av grunnen til at hockey ble min vei, selv om jeg ikke ble spiller. Så jeg fikk karret meg til noen år i 1. divisjon, men jeg var riktignok ikke god – jeg var dårlig. Men jeg var der!
– Det har vært en reise
Etter KIL ishockey hadde Simon ett år i Grüner og tre år i Furuset som spiller, hvor det siste året ble starten på Simon’s trenerkarriere. Etter ett år som trener i Furuset fikk han tilbud om å ta over U16-laget til Manglerud Star, som etter hvert ble til assistenttrener for U18 og U20.
– Og det var når jeg hadde U18 sammen med Frikk Juell at det egentlig starta for alvor. Jeg fikk muligheten til å bli med på masse greier jeg egentlig ikke var god nok til å være med på. Men jeg har alltid vært veldig søkende og nysgjerrig på flinke folk, og det har nok kanskje vært min største styrke som trener. Flinke folk er jeg opptatt av å lære av.
Det tok Simon videre på veien som trener; fra Manglerud Star til Vålerenga, Frisk Asker og nå Kongsvinger ishockey.
– Det har vært en reise. Og Frikk og jeg ble veldig gode kamerater, faktisk så gode at vi er hverandres forlovere.
Simon forteller at det både er en styrke og en svakhet at han kan bli ekstremt innbitt i det han holder på med.
– Men jeg prøver å bli flinkere til å ikke ta opp alle kamper. Jeg kan slite litt med å ikke involvere meg i alt. Men nå er det heldigvis kommet dit at det er masse flinke folk i klubben (KIL ishockey), og på NTG er det et veldig etablert system som fungerer godt. Her har de kontroll på ting, og i klubb har vi også tatt store steg sportslig og i yngres avdeling det siste året. Man ser at folk har utvikla seg på ledersiden, og det blir tryggere og tryggere å ikke involvere seg i ting. Og det er godt.
Maria og jentene
– Man merker jo det når man har fått småbarn, at prioriteringer endres. Det er familien
som betyr noe for meg. Maria og jentene, sier Simon.
Det er få han kjenner som har sett mer hockey enn det samboeren Maria har gjort.
– Både når jeg spilte og etter jeg ble trener, så har hun stort sett sett nesten alle kampene, i hvert fall på hjemmebane. Jeg synes det er morsomt å kunne snakke hockey med henne, for hun har begynt å få litt peiling utover det vanlige, forteller han entusiastisk.
Og Maria må innrømme at hun overrasker seg selv.
– Jeg har sett min mengde med hockey i løpet av 16 år, og det var jo også der jeg så Simon de første gangene. Men jeg overrasker meg selv litt med at jeg har blitt mer opptatt av det tekniske i spillet. Før var hockey for min del noe som var mer sosialt, mens nå de siste åra så har det gått til at jeg begynner å bli litt småfrustrert på kamper hvis jeg ser at det gjøres feil, eller jeg tenker at jeg kanskje ville ha gjort noe annerledes, sier hun og fortsetter:
– Men jeg kan ikke stå på skøyter, så hvis jeg holder i en hockeykølle så er det for å stake meg framover på skøytene, ler Maria.
– Føler du at Simon klarer å legge fra seg hockey’en litt på privaten?
– Jeg merker veldig godt at han prøver, og han prøver veldig, veldig hardt. Men igjen, etter 16 år så har jo hockey’en også blitt en del av privatlivet. Jeg tror det er vanskelig å skille 100 prosent mellom privat og hockey. Men han skal ha veldig heder og ære for at han prøver.
1. divisjon
Lørdag braker det løs med sesongens første kamp, der KIL ishockey møter Gjøvik borte.
– Nå som det er sesongstart, hvordan føler du at laget er rusta?
– Jeg synes at det vi har sett i treningskamper er at vi har fått på plass et lag som jeg håper blir vanskelig å slå. Ambisjonene våre er å utvikle enkeltindivider, inkludert de som har kommet hit utenifra – og samtidig overleve i ligaen et par år. Og det tror jeg vi har både mannskap og støtteapparat til å klare. Så jeg er positiv til starten, selv om det er en veldig tøff start med de lagene vi møter. Men jeg er selvsikker i at de lagene vi møter må jobbe for å slå oss. Og det er et bra utgangspunkt, sier konstaterer Simon.
Også på NTG går hverdagen så det suser, og søkertallene til hockeylinja er høye.
– Jeg tror folk ser at vi jobber godt og at vi har en bra sportslig hverdag for utøverne som går her. Og vi fokuserer i størst grad på treningshverdagen, og det kommuniserer vi også ut til alle søkere. Kampene er en ting, men vi er opptatt av å trene mye, og vi trener hardt, uavhengig av kamper, sier han og fortsetter:
– Vi tar ikke hensyn til kamper, vi dundrer på. Det stilles enorme krav å bli proff ishockeyspiller, både fysisk, teknisk og taktisk. Og den eneste måten å få gjort alt på, er å legge ned masse timer på trening. Men det funker.
NTG ishockey har også fått på plass en trenerstab som Simon er ekstremt fornøyd med.
– I tillegg til meg er så er det Espen Biagi, som er primus motor for å ha starta hele hockeylinja her, Janna (Jan André Aasland) som jeg hadde Frisk Asker sammen med, Chirre (Jan Christer Eriksson) som keepertrener og nå Eirik Skadsdammen. Så jeg føler at trenerapparatet er veldig kompetent, og alle deler samme visjon.
Simon forteller at søkerantallet til hockeylinja har vært veldig bra, men at det som har vært kulest er kvaliteten på søkermassen. I år har de fått inn spillere som har flere landslagssamlinger.
– Vi taper lite kamper, og vi begynner å bli gode. Jeg ser ikke mye utvikling i å tape, så vi er opptatt av å vinne. Man kan lære av tap, men til syvende og sist så gjelder det å vinne veldig mye. Og vi begynner å få på plass en bra kultur. Gutta jobber bra og er fine folk, og staute, ordentlige karer, konstaterer han.
En isflate til
Det brukes mye tid på holdningsskapende arbeid på hockeylinja på NTG, og de trener – og de vinner.
– Fundamentet for NTG Kongsvinger ishockey framover i tid ser utrolig bra ut, og det er gøy. Det har gått fortere enn vi trodde, vi ligger to år foran skjema i forhold til kvaliteten på inntak. Og det er gøy. Vi ønsker å lykkes med laget, og vi ønsker å lykkes med alle enkeltindividene.
NTG ishockey har ambisjoner om å få spillere med på landslag etter hvert, og signerer juniorgutter på A-laget.
– Og det kommer vi til å fortsette med, så lenge folk tar stegene. Vi ønsker at hovedstammen på A-laget etter hvert er unge, egne spillere. Så om vi om to år har åtte-ti stykker på A-laget, da har vi lykkes med modellen.
– Men vi trenger sårt en isflate til, hvis vi skal få til alt vi jobber for. Med én isflate så er det ikke sjans i lengden. Det går framover, men vi ser det allerede nå. Det er sprengt, både på morgenen og kvelden. Så vi trenger en isflate til, og helst i går.
