Derfor har dugnad sin egenverdi
Når Mitt Kongsvinger og Mitt Eidskog denne julaften igjen deler ut prisene for Årets ildsjeler er det en liten gest til to verdige vinnere, men det er samtidig en anerkjennelse av hvor viktig dugnaden er i vår hverdag.
Eirin Østby fra Magnor kan stå som en verdig representant for alle de som år etter år stiller opp for andre og nærmiljøet sitt. Eirin har lenge sett betydningen det kan ha at hun og andre bidrar til fellesskapet rundt seg og har i over 20 år lagt ned stor frivillig innsats for at andre skal ha det bra. Det finnes Eirin-er i de fleste lokalsamfunn. De kan ikke alle bli hedret med en pris, men prisen til Eirin er også en pris til alle de andre som gjør som henne.
I Kongsvinger får Seniorgruppa i KIL Toppfotball årets Ildsjelpris. Dermed er de 20 til 30 vinnere av utmerkelsen i Kongsvinger. De får prisen for at de år etter år i fellesskap gir et vesentlig bidrag til at ting går rundt i den lokale fotballklubben. De skaffer penger og de gjør hele året en stor gratis dugnadsinnsats. For gubbene i Seniorgruppa er denne dugnaden noe mer enn innsatsen. Det er også et miljø og et fellesskap som skaper et unikt samhold pensjonistene i mellom. Det gjør at dugnad i seg selv har en egenverdi for mange.
Det handler om tilhørighet, ansvar og et lokalsamfunn som velger å løfte sammen – uten faktura. I en tid der stadig mer måles i kroner, effektivitet og tidsbruk, fremstår dugnaden nesten gammeldags. Likevel er den høyst moderne. For når foreldre stiller opp på idrettsanlegget, når naboer møtes for å rydde en strand, eller når frivillige holder liv i festivaler, kulturhus og lag – da skapes verdier ingen kommune eller bedrift fullt ut kan kjøpe seg til.
Det er lett å ta dugnaden for gitt. Den stille innsatsen som skjer etter arbeidstid, i helger og på kvelder. Når lysene tennes på idrettsplassen, når kaffetrakteren går på samfunnshuset, eller når sceneteppet trekkes for på revyen – ofte er det dugnader som står bak.
Dugnad skaper tilhørighet
Den økonomiske verdien av dette arbeidet er stor. Men det er de sosiale ringvirkningene som virkelig betyr noe. Dugnaden skaper tilhørighet. Den gir barn og unge trygge arenaer å vokse opp i. Den holder liv i tilbud som ellers ville forsvunnet – ikke fordi viljen mangler, men fordi budsjettene ikke strekker til.
Derfor trenger frivilligheten støtte, ikke bare applaus. Gode rammer, forutsigbar økonomi og respekt for innsatsen som legges ned. For uten dugnaden stopper mye opp: kampen spilles ikke, konserten blir ikke arrangert, og bygdehuset forblir mørkt.
Men nettopp derfor er det viktig å snakke dugnaden opp – ikke som en selvfølge, men som en verdi. For et lokalsamfunn uten dugnad blir fattigere, selv med fulle budsjetter. Det mister møteplassene, fellesskapsfølelsen og den sosiale limen som gjør at folk bryr seg litt ekstra.
Dugnad er limet i lokalsamfunnet. Den holder idretten i gang, kulturen levende og bygda samlet. Når folk stiller opp for hverandre, skapes det noe som er større enn summen av timene som legges ned.
Det er verdt å ta vare på.
