Farvel til Innlandet

Det er mest naturlig at Kongsvinger og Eidskog er en del av Akershus. Slik har det strengt tatt vært i 163 år, helt siden Kongsvingerbanen fra Lillestrøm til festningsbyen åpnet 3. oktober i 1862, og noen år senere ble utvidet gjennom Eidskog til Sverige.

Vi har tilhørt Hedmark fra 1781. I min bok må den eldste historien nå vike plassen. Strengt tatt handler det mest av alt om geografi. Ettersom som tiden har gått, oppleves en naturlig tilhørighet til området mer og mer unaturlig.

Tenk etter sjøl: Hvor ofte går turen til Hamar kontra Oslo? En overlegen seier til hovedstaden der, vil jeg anta.

Vei- og kollektivtransporten til byen ved Mjøsa inngir ikke til hyppige på-sparket-turer. Det skal innrømmes at Hamar har utviklet seg til å bli en trivelig småby, men det gjør absolutt null og niks med opplevelsen av tilhørighet for min del. .

Vi kan like gjerne sette over til Akershus, først som sist.

Jeg tror det er smart om både Kongsvinger og Eidskog følger etter odalskommunene i tanke og handling allerede nå. Administrasjon og politikere må ta tak i det omfattende sakskomplekset, og ikke minst: Involvere innbyggerne på veien frem mot en folkeavstemning. Her passer det faktisk med NFF-slagordet «sterkere sammen».

Tenk etter sjøl: Hvor ofte går turen til Hamar kontra Oslo?

I rene kroner og øre er det ikke sikkert at en overgang fra Innlandet til Akershus gir så store utslag.

Men penger er ikke alt. Det finnes åpenbare fordeler som gavner barn, ungdom og foreldre:

Spiller du håndball eller fotball blir avstandene til bortekamper betraktelig redusert. En tur til Raufoss, Lillehammer eller Vinstra er vrien å få til på en hverdag. Heter motstanderen Nittedal, Nannestad eller Rælingen, er det overkommelig sju dager i uken.

Når tenåringer skal velge videregående, finner de ikke alltid noe som passer for dem. Tilhører vi Akershus åpner det seg nye muligheter for de unge og lovende som vil ta en utdanningsvei som ikke finnes i Innlandet, eller er bedre i Akershus.

Det kan fort bli en form for kannibalisme ved at færre da vil søke seg til Øvrebyen og Sentrum, men skolestrukturen i Innlandet er under konstant press. Endringer vil garantert komme, og da er det nok ikke bare de mindre stedene i Innlandet som vil merke sparekniven på kroppen.

Nye tider krever nye tanker

Mange som bor i Oslo, og er på flyttefot til et sted utenfor hovedstaden, leter primært i nabofylket. Selvsagt vil ikke folk valfarte til Kongsvinger og Eidskog på boligjakt fordi kommunene ligger i et nytt fylke, men jeg mener det vil være en plussfaktor. Ikke undervurder det psykologiske aspektet i denne sammenhengen.

Hva så med næringslivet?

Seks kommuner har de siste årene stått sammen og frontet Kongsvingerregionen for å fremme distriktets kvaliteter for innbyggere, turister og bedrifter.

Klosser har som mål å skape nye arbeidsplasser i regionen og legge forholdene best mulig til rette for allerede eksisterende næringsliv. Økt tilgang på kraft er et område det er brukt mye energi på.

Det er neimen ikke mye som gjør at jeg føler meg som en innlending. Verken til hverdag eller fest.

Virksomheten er et samarbeid mellom Innlandet og fylkets kommuner. De holder hus i Innlandet Science Park, som er etablert for å gi distriktet økt kapital på forskning og kloke og fremtidsrettede hoder.

Vil disse satsingene smuldre opp? Nei, er de levedyktige vil de uansett spille en rolle i fremtidas utvikling av regionen.

Jeg mener nye tider krever nye tanker og samarbeidspartnere. Skulle fire lokale kommuner bli en del av Akershus, er det naturlig at de jobber for å bli en slagkraftig enhet med Nes, Ullensaker og Eidsvoll.

De tre kommunene har allerede en link til vårt distrikt. Innbyggerne der har sitt primærsykehus på Kongsvinger.

I mange år var Kongsvinger en del av Sykehuset Innlandet. Det er ingen overdrivelse å si at virksomheten i festningsbyen ble stemoderlig behandlet. Først da det ble snakk om å bli en del av Ahus, kom ropet fra Hamar om viktigheten av å beholde sykehuset her. De så selvsagt at millionene ville rulle ut av budsjettet.

Daværende helseminister Bent Høie sørget heldigvis for at det ble en overgang til Ahus. Det tror jeg svært få herover mener har svekket det lokale helsetilbudet.

Kanskje har Innlandet lært noe av den saken, men jeg har mine tvil. Fortsatt får distriktet vårt en liten del av kaka når det deles ut midler. Hør for eksempel med kulturarbeidere herover.

E16 – en langdryg reise

Vil mange utfordringer løse seg ved en overgang til et nytt fylke?

Nei, ikke nødvendigvis. Vi vil fortsatt være i utkanten av utkanten.

Det krever at de lokale kommunene jobber strategisk og planmessig for å bli sett og hørt. Her har nok kommunestyrene, og lokale politikere med posisjoner i fylket, ikke vært flinke nok til å få gjennomslag.

E16-utbygging har vært en langdryg reise, de siste årene på stedet hvil. Jeg mener kommunene selv må ta skylden for sendrektigheten. De har ikke styrt i samme retning og jeg ser verken noe lys i enden, eller enden, av tunnelen for den saks skyld.

Det er ikke sikkert en overgang til Akershus gjør noe fra eller til i denne saken, men det er lov å håpe.

Jeg tror uansett at fremtiden til Kongsviger-regionen ikke ligger i Innlandet.

Ha en prima påske, enten du befinner deg i Innlandet eller utlandet!