Null-toleranse for bitt = falsk trygghet

Denne gangen tar jeg utgangspunkt i en episode jeg leste i en hundegruppe på et av de sosiale mediene på internett. Saken er kort fortalt at to barn og en hund har lekt sammen i en pappeske, og det hele endte med at hunden bet det ene barnet i øret. Spørsmålet som stilles: Bør denne hunden avlives?

Man skal ikke lete veldig lenge eller spesielt mye før en finner mange avisartikler om hunder som har bitt uten forvarsel, hunder som har bitt både barn og voksne med påfølgende alvorlige konsekvenser, og på grunn av det må betale prisen i form av avlivning.

Hvorfor? Alle vet vi jo at hunder kan bite. Det blir litt som Jeppe på bjerget – alle vet at han drikker, men ingen har spurt hvorfor.

Hva mener jeg med falsk trygghet?

Jeg tenker at ett sted på veien forsvant fornuften i hundeholdet. Helt fra jeg var guttunge og så vidt kunne gå, var beskjeden klar: Du har å holde deg unna den bikkja dersom du ikke vil bli bitt. Gjorde jeg det? Både og… Ble jeg bitt? Jada, mer enn en gang, og av flere forskjellige hunder. Men sett i retrospekt, hver eneste gang var det MIN feil.

Jeg hadde blitt advart på forhånd, men kunne ikke la hunden være i fred. Jeg kunne ingenting om hunders språk, tøffet rett opp i den ene situasjonen etter den andre, helt sikkert både tergende og provoserende, og fikk betale for det i form av smerte og blod. Men sakte og sikkert, lærte jeg meg å høre på advarslene jeg fikk, og ble ikke bitt igjen.

Jeg mener at når man innførte null-toleranse for bitt, økte også kravet til hva en hund skal tåle før den biter. Vi mennesker fikk liksom en «fast standard» for hva som kunne tolereres. Kravene vi stiller blir høyere og høyere. Googling om hundebitt avslører dette på forskjellige forum, hvor hundeeiere og de som ikke har hund selv møtes og diskuterer forskjellige tema – deriblant hundebitt.

Jeg mener at når man innførte null-toleranse for bitt, økte også kravet til hva en hund skal tåle før den biter

Jeg synes det er direkte hårreisende å se hvilke krav mange av disse menneskene stiller til hunder. Deres synspunkter er ukritiske, hunden skal stilltiende tåle all behandling den utsettes for, uten mulighet for å si ifra. Gjør den ikke det, er det bare å avlive – fordi da er hunden farlig.

Det er når en begynner å gjemme seg bak en slik «fast standard» det begynner å bli farlig. Du stiller til slutt så høye krav til et levende vesen som ikke har noen forutsetning til å forstå betydningen av null-toleranse.

På tide å våkne opp!

Skal man være hundeeier, mener jeg det er et minimum av kunnskap som må ligge til grunn. Det ene er at du må være klar over at det er et levende vesen du tar i hus. Et vesen som har egne tanker og meninger slik som vi har.

Det andre er at hunder har et helt eget språk. Det bør stilles krav til alle som har hunder om å lære seg så mye som mulig av dette. Vet du betydningen av at hunden viser det hvite i øynene? Betydningen av at den løfter labben eller slikker seg på nesa? Betydningen av at den vender hodet vekk eller setter seg med ryggen til? Betydningen av at den trekker seg unna eller stiller seg med siden til deg? I mange av videoklippene som vises på nett der hunder «biter uten forvarsel» blir disse signalene oversett av menneskene rundt hunden. De fortsetter bare å presse hunden, som til slutt ikke ser noen annen utveg enn å bite.

Det tredje er at du tar et rovdyr inn i hjemmet. Et dyr som – uansett rase – har disse genene begravet et sted inni seg. Selv etter flere tusen år i samliv med mennesket, ligger disse genen der og kan når som helst vekkes til live. Noen raser har flere tonn kjevetrykk, og kan derfor kveste et menneske ganske stygt.

En hund som «bare» har bitt hull i huden har kontroll på hva den gjør, hvor merkelig det enn høres ut. Den har gitt deg en kraftig advarsel og pusher du mer, kommer det til å gå deg ille. Der den mister kontroll, er hvor den går «all in» biter kraftig gjentatte ganger og rister. Men det er ingen hunder som går til dette skrittet uten at det er en underliggende årsak til det. I svært mange tilfeller har hunden gitt drøssevis med signaler i forkant som enten eier eller den som blir bitt har oversett og gjennom dette har satt hunden i en situasjon den ikke lengre klarer å håndtere på en god måte.

Det fjerde er at det bør kreves og forventes av deg som hundeeier at du forstår at alle hunder kommer til å bite før eller senere, dersom situasjonen du har satt dem i, krever det. Konsekvensen av bittet er selvfølgelig avhengig av rase – en stor rase kan påføre større skade enn en liten, men handlingen er i utgangspunktet den samme. Du bør derfor forvente at en hund kommer til å bite – litt slik jeg fikk beskjed om som guttunge: Hold deg unna den bikkja! En hund som blir respektert, gis litt «space» kommer aldri til å bite uten forvarsel.

For det femte – dersom du går rundt med en rosenrød drøm om en hund som skal tåle alt du utsetter den for uten noen form for protester tilbake – du bør ikke skaffe deg hund. Da har du ikke forstått at du har med et selvstendig levende vesen å gjøre. Da mener jeg at du heller bør reise på en leketøysforretning å kjøpe deg en tøyhund. Helt seriøst.

Null-toleranse for bitt redder ikke verden

Skal man praktisere null-toleranse for bitt, skal alle hunder som biter avlives, uansett årsak til bittet. Er det null-toleranse, så er det null-toleranse. Men å avlive alle hunder som biter, vil ikke endre mye. Jada, vi fjerner det individet som bet og dermed gjør slik at det ikke har muligheten til å bite igjen. Men nye hunder kommer til, og vil holde bitestatistikken oppe. Antagelig også forverre den, all den tid genbanken for avl mest sannsynlig vil skrumpe inn og vi får høyere innavlsgrad.

Det er heller ikke slik at dersom en hund biter, så kommer den til å fortsette å gjøre det. Det er slik at jo oftere hunden settes i en situasjon den føler den må bite, så vil den bite, men hvis vi som hundeeier tilrettelegger slik at hunden ikke blir satt i slike krevende situasjoner, så vil den heller ikke ha behov for å bite.

Jeg tenker at det er på tide å fjerne null-toleransen og heller stikke fingeren i jorden og anerkjenne at vi har med levende vesener å gjøre. Individer med egne grenser for hva de klarer å tolerere. Hunder har blitt avlet for samarbeid, ikke å bli dominert av oss ignorante mennesker. Et godt samarbeid får man gjennom gjensidig kommunikasjon. Det vil si at hunder lærer hva vi ønsker av dem, og vi lærer hvordan vi – på en forståelig måte for hunden – kan kommunisere dette til den. I dette ligger også å lese hverdagslige situasjoner der hunden bruker sitt naturlige språk på å fortelle oss hva den synes er ok eller ikke. Jo mer av hundens språk vi kjenner og forstår, jo lettere blir det å unngå situasjoner som hunden synes er vanskelig å håndtere på en god måte.

Klarer vi dette, vil hunden henvende seg mer og mer til deg, fordi den ber om hjelp til å håndtere ulike settinger den kommer opp i, som den selv kan synes at er vanskelig – som for eksempel utgangspunktet for denne artikkelen, en hund, to barn og en pappeske.

Burde hunden som bet barnet avlives?

Drikker Jeppe på Bjerget? Ja, det gjør han. Men hvorfor gjør han det? Bet hunden barnet i øret? Ja, det gjorde den. Men hvorfor gjorde den det?

Akkurat det «hvorfor» er avgjørende, tenker jeg. Hunden har uten tvil bitt, og den har bitt fordi den var i en situasjon den ikke klarte å løse på en god måte selv. Hvor ligger ansvaret? Hos hunden? Hos eieren? Var barna alene med hunden? Hvis ja, hvorfor var de det? Hvor var eier og hvorfor tillater eier at unger får leke uten tilsyn med en hund? Hvilken rolle spiller pappesken i dette? Har hunden blitt løftet oppi pappesken og sperret inne? Hva vet vi om hunden? Er det i utgangspunktet en trygg og rolig hund eller er den usikker? Er den ung eller gammel? Hvis den er ung – kan dette bittet ha vært en eskalering av lek fra hunden side? Hvis den er gammel – kan dette bittet ha vært et resultat av smerte eller ubehag når den har blitt løftet eller dyttet på? Hva defineres som et bitt? En markering? Et merke? Punktert hud? Hvor går grensene? Hvor mye skal vi forvente at en hund skal tåle?

Dersom du mener at en hund skal tåle alt den utsettes for – kjøp deg en tøyhund. Dersom du mener du er realistisk, dropp «drømmen» om null-toleranse for bitt, anerkjenn at alle hunder kan og vil bite når de utsettes for situasjoner de ikke klarer å takle på en god måte. Unngå etter beste evne å utsette hunden for slikt, og når du opplever en bitesituasjon – sørg for å evaluere hendels forløpet i forkant, slik at du med sikkerhet kan si hva som har skjedd og ut fra det på riktig grunnlag gjøre en vurdering om hunden bør avlives eller ikke.