Symbolpolitikk mer enn livsglede

Kongsvinger kommune har som kjent anstrengt økonomi. Likevel vil posisjonskameratene i Arbeiderpartiet, Pensjonistpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt i kommunestyremøtet onsdag vedta å videreføre Livsgledehjem-sertifiseringen, til en kostnad på rundt 800.000 kroner i året. Denne budsjettlekkasjen har de allerede sluppet. For meg fremstår dette først og fremst som et godt eksempel på symbolpolitikk. Det er en sertifisering som ser pent ut i glass og ramme på veggen, men som gir begrenset effekt der det faktisk betyr noe.

Livsgledehjem framstilles som et kvalitetsstempel for eldreomsorgen. Intensjonene er opplagt gode. Men i praksis handler sertifiseringen i stor grad om systemer, dokumentasjon, kurs og ekstern oppfølging, snarere enn om flere ansatte, mer tid og bedre kontinuitet i omsorgen. Det er fint å vise fram politisk, men vanskelig å forsvare faglig i en presset hverdag.

Politisk hestehandel

Det var Pensjonistpartiet som tvang gjennom Livsgledehjem til en politisk sak, og Arbeiderpartiet aksepterte videreføringen som del av den politiske hestehandelen som ga dem ordførerkjedet. Når ordningen nå videreføres uten en grundig ny vurdering, kan det oppfattes som at politiske bindinger veier tyngre enn økonomisk og faglig realisme.

800.000 kroner i året er ikke et lite beløp i en kommune som må prioritere knallhardt. Holder vi oss til eldreomsorgen så kunne disse midlene gitt økt grunnbemanning, flere timer direkte pasientkontakt, mindre tidspress for ansatte og bedre tid for individuell omsorg, for å nevne noe.

Klassisk eksempel

Dette er et klassisk eksempel på at den politiske ledelsen er mer opptatt av å gjøre ting riktig, enn å gjøre de riktige tingene. Alle krav kan oppfylles, alle bokser kan krysses av – samtidig som beboerne fortsatt må vente, og ansatte fortsatt mangler tid.

Livsglede skapes ikke av logoer, kursmapper eller sertifiseringer. Det skapes av mennesker med tid, overskudd og nærhet

Livsglede skapes ikke av logoer, kursmapper eller sertifiseringer. Det skapes av mennesker med tid, overskudd og nærhet.

Jeg har selv en mor med alvorlig demens som bor på institusjon. Som pårørende ser jeg hverdagen fra innsiden. Det hun – og de ansatte rundt henne – trenger, er ikke sertifiseringer eller nye rapporteringskrav. De trenger flere folk, mer tid og ro til menneskelig omsorg.

Ingen pleietrengende får det bedre av at kommunen har «gjort ting riktig» på papiret. De får det bedre når noen har tid til å sitte litt ekstra, holde en hånd, roe en uro, være til stede. Det kan ikke sertifiseres – bare bemannes.

Mangel på tid

Det er nettopp mangelen på tid og folk som er den største utfordringen i sykehjemmene – ikke mangel på sertifiseringer.

Mye av det Livsgledehjem-ordningen beskriver, er forhold de fleste mener allerede bør være en del av god eldreomsorg: aktivitet, sosial kontakt og verdighet. Spørsmålet er derfor ikke hva en ønsker å oppnå, men hvordan en velger å gjøre det.

For meg illustrerer denne saken et klassisk problem i offentlig styring: Vi blir opptatt av å gjøre ting riktig, i stedet for å gjøre de riktige tingene. Kommunen kan oppfylle alle kravene, få sertifikatet på veggen og likevel mangle det viktigste – tid, nærhet og menneskelig tilstedeværelse i hverdagen.

Ikke fredet

For meg er det viktig å understreke at dette ikke er kritikk av ansatte eller av ønsket om livsglede for eldre. Det er en kritikk av prioriteringer. Når ressursene er knappe, bør vi investere i det som faktisk endrer hverdagen for beboerne – ikke i ordninger som først og fremst gir et inntrykk av kvalitet.

I en kommune med presset økonomi bør ingen tiltak være fredet. JLivsgledehjem i Kongsvinger fremstår som et eksempel på at man har valgt å gjøre ting riktig, fremfor å gjøre de riktige tingene.