– De lo mye, og til og med på steder hvor vi ikke hadde sett for oss at de skulle le
Det er ingen tvil om at siste del i trilogien av Årringer falt i smak hos publikum.
Under strålende kveldssol og temperaturer godt over 20 grader lå alt til rette for at det skulle bli en herlig premiere på den tredje utgaven av Årringer.
Været passet for publikum, men historien til årets forestilling har et mye mørkere bakteppe.
Igjennom stykket treffer vi på ubehagelige temaer og død, sorg og rasisme står igjen som sentrale temaer i forestillingen.
For å balansere det ut så får vi selvfølgelig noen øyeblikk med kjærlighet, og ikke minst er stykket fylt med mye humor. Det var det ingen tvil om at publikum satt pris på.
– De lo mye, og til og med på steder hvor vi ikke hadde sett for oss at de skulle le, forteller Simen Forfot.
Det er fem år siden sist han spilte i noen rolle i teater, men er tilbake i rollen som Karl Oskar Von Videkjerr i årets stykke.
– Koronaen kom og det gjorde at det kom litt andre ting i veien. Det samme ble det med studier. Men nå er jeg med igjen, og syns det har vært veldig gøy å være tilbake på scenen igjen. Spesielt det å stå foran publikum igjen er noe som jeg har gledet meg til.
Og premieren ble fullført med stil.
– Vi har så å si utsolgt, og publikum var med gjennom hele stykket. Så det var veldig morsomt.
Han har ikke vært med på noen av de forrige oppsetningene av Årringer, men har fortsatt hatt en liten tilknytning til karakteren sin. Under en lansering for 12 år siden spilte han rollen som Karl Oscar. Nå var han tilbake igjen i den samme rollen.
– Jeg har ikke hatt noe voldsomt forhold til Årringer, men jeg syns det er imponerende med så mange som er engasjerte. Både til bøkene, men også forestillingene.
– Ga det mersmak nok til at vi kan se deg i flere stykker fremover?
– Vi får vente å se, men det kan godt hende.
Skuespillere i alle aldre
Det er ikke bare Forfot som hadde gledet seg til å få publikum på plass på tribunen. Thea Marie, Martha Kolgov Lunder, Selma Bottilsrud, Evina Vermundsberget Roos og Astrid Tangen Bredesen hadde også sett frem til å endelig få spilt sine roller i stykket.
– Jeg har gledet meg hele sommerferien, sier Vemundsberget Roos.
– Vi hadde litt publikum i går, men det er ikke helt det samme.
– Jeg liker når det er fulle plasser, sier Thea Marie.
Med nesten fullsatt tribune hadde nok flere kjent på presset med å skulle fremføre. For disse fem er ikke det noe problem.
– Det går fint, vi er blitt vane med det. Det er mest gøy. Man er kanskje litt nervøse, men det er ikke skummelt.
Fire av de fem var med sist gang Årringer ble spilt. For Thea Marie var det første gangen hun var med på denne forestillingen.
– Det har vært veldig gøy, og de andre her har passet på meg veldig bra.
– Det er gøy, men nå gruer jeg meg også til det er ferdig. Nå er det bare fire forestillinger til, også er det kanskje aldri mer Årringer, fortalte Kolgrov Lunder.
Tok med bluesen til Lunderskogen
En ny vri til årets forestilling er det Tor Einar Bekken som har hatt ansvaret for musikken. En oppgave han har trivdes godt med.
– Det har vært en eneste stor glede. Jeg ble veldig glad da Øivind Roos ringte meg og spurte. Jeg tenkte at det kunne være veldig kult.
Musikeren har tilbrakt mye tid på Austmarka opp gjennom årene, og han har også bodd i bygda i flere år tidligere. Men han har ikke fått sett noen av de to tidligere oppsetningene.
– Dessverre ikke, for jeg har ofte måtte begynne å jobbe i Trondheim der jeg bor samtidig som forestillingene har gått.
Stykket har i hvert fall falt i god smak hos musikeren.
– Jeg er veldig for slike teater hvor man tar tak i nærmiljøet og man tar tak i ekte folk. Det er historier og fortellinger om folk som kunne levd slik på ordentlig. Det er sånn jeg kanskje kan tenke at mine besteforeldre hadde de på skogen. I tillegg er det satt til noen helt fantastiske kulisser som er her på bygdetunet.
Musikken som han har stått for er annerledes enn det som folk tidligere har fått servert på forestillingene på Årringer.
– Du kan si at den første jazzen kom på starten 1900-tallet, og dette er 1924, så det kan være litt tidsriktig også.
At det har blitt satt opp teater tre ganger som fyller ut tribunen på Austmarka er noe Bekken lar seg imponere over.
– På en måte så er det veldig snedig, men hvorfor ikke. Kanskje det er rart, men jeg tror det er så enkelt at når ting er bra, så kommer folk for å se.
Anbefaler å ta turen
At humoren også ble satt pris på hos publikum var det ingen tvil om. Bjørn Fjeld, Berit Irene Fjeld og Lill Ingelsrudøya hadde tatt veien fra Vestmarka for å få med seg årets utgave av Årringer. Det var vel verdt turen.
– Det var en veldig fin forestilling. Det er bare å anbefale, også er det så flinke skuespillere.
Det er 79 bøker i serien til Yvonne Andersen. Berit Irene Fjeld har lest nesten alle bøkene i serien, og hun håper at dette ikke vil være helt det siste som blir av Årringer som en forestilling.
– Det kan være mange scener av det hun har skrevet før også, sier Fjeld.
De var heller ikke de eneste som hadde kost seg denne onsdagen. Emma Olsson og Lina Nygård var klare i sin tale om hva de syns om forestillingen.
– Jeg syns det var veldig morsomt, og det var veldig flinke skuespillere, og bra musikk.
De ble også imponert over rammene som var lagt til rette for at man skulle ha en god kveld.
– Så er det ekstra gøy at man komme til et slikt sted med gamle hus og virkelig leve seg inn i historien. I tillegg tror jeg nok det drar litt ekstra med folk med at man har en del ekstra rundt med servering av mat og slikt i tillegg, fortalte Nygård.
Årringer del 3 spilles hver dag frem til og med søndag.
Se flere bilder fra Årringer
