Fra prærien til Finnskogen
Gjennom bokstaver og bilder tar Roy Lønhøiden oss med på en 30 år lang reise til USA og tilbake til Finnskogen.
– Jeg føler nesten at ringen er sluttet. Å ta bilder og holde på med foto, det liker jeg veldig godt. Og kanskje er det fotografi som jeg kommer til å drive mer med fremover enn musikk, sier Roy Lønhøiden og tenker seg om før han fortsetter:
– Musikkbransjen har blitt veldig vanskelig. Å spille inn en plate er egentlig bare utgifter og skal man leve av musikken i dag så må man turnere mye. Og jeg har egentlig aldri nådd opp på det nivået, selv om jeg har reist mye rundt og spilt alene, med duo eller trio.
20 år etter «Det ensomme landet», et album som fikk strålende anmeldelser og med oppfølger-albumene «Sanger fra skogen» og «Når dagen demrer blått» som begge ble Spellemann-nominert, har han grublet mye på om han skal gjøre andre ting.
– Jeg merker at jeg egentlig er litt sliten av å kjempe på den måten. At det ikke er nok til å holde hjula i gang, Jeg ønsker jo at musikken skal være det det var da jeg begynte. Noe som ga meg mye glede og noe som var ren terapi på en måte. Skal musikken fortsatt gjøre det, så tror jeg ikke veien dit går gjennom å turnere enda mer.
Fotografi
En av de tingene han har lyst til å bruke mer tid på er fotografi. En interesse han har hatt i mange år.
– Jeg drev jo seriøst med foto før jeg begynte seriøst med musikk. Jeg gikk til og med på bildelinjen på en folkehøyskole hvor vi jobbet i mørkerom og hvor jeg lærte meg faget fra grunn av, sier han og fortsetter:
– Men jeg tenkte vel aldri på at det skulle bli et yrke. Selv om jeg jobbet en periode i mørkerommet hos Glåmdalen med fremkalling og kopiering av bilder. Etter hvert fikk jeg også noen frilans-oppdrag som fotograf og likte det veldig godt.
Han ble fascinert av dokumentarfoto og også fotokunst.
– I den perioden hadde jeg veldig lyst til å ta bilder av folk og fortelle historier om folk gjennom foto. Så da tok jeg mye bilder av mennesker, men så kom musikken og foto ble digitalt, mimrer Roy.
Noen år senere skaffet han seg et digitalt kamera
– Da digitale kameraer kom så datt jeg egentlig bare ut av det og drev ikke med foto på flere år. Men på et tidspunkt så tenkte jeg at jeg var nødt til å kanskje forsøke å henge med i den digitale verden på den biten og skaffet meg et digitalt kamera mest for skams skyld og begynte å ta bilder igjen.
Det har blitt mange bilder siden Roy første gang trykket på utløserknappen og noen av bildene har blitt til boka «For sangens skyld- En reise til Amerika og tilbake til Finnskogen».
Fascinasjonen for USA oppstod kanskje allerede i barndommen. I boka forteller han om amerikapakkene som kom til hans bestemor på Austmarka fra tante Laura i Nord-Dakota.
USA
En del år senere fikk han selv muligheten til å reise over til statene for å hilse på noen av sine slektninger, men ikke Laura som hadde gått bort noen år tidligere.
– Jeg har tenkt på Laura mange ganger, hun fikk aldri noen barn og bodde midt inne i Amerika, langt hjemmefra. Jeg tror hun har lengtet til Norge, sier Roy.
Det var i USA han også bestemte seg for at han ville synge på norsk.
– Jeg reiste til USA for å begynne å synge på norsk. Det er et paradoks, men det er det jeg pleier å si til folk, sier Roy.
Hvorfor bestemte han seg for å synge på norsk?
– Da jeg bodde i Texas så hadde jeg tilgang på bil og reiste mye inn til Austin for å høre på artistene jeg hadde vært glad i og hørt mye på. Da merket jeg at det oppstod en helt spesiell kommunikasjon mellom publikum og artist som jeg ble veldig fascinert av.
– Så begynte jeg å tenke at om jeg skulle gjøre noe sånt hjemme, så måtte jeg begynne å skrive på morsmålet mitt. Det er et eller annet rart med å stå foran et publikum og snakke om en låt på norsk som du så fremfører på engelsk. Det blir et filter som egentlig ikke burde være der.
På samme måte har han tenkt når det gjelder å skrive om amerikanske tekster til norsk.
– Det er veldig mye historiefortelling og bilder på ur-amerikanske ting, spesielt i country. Og skal man omdikte det til norsk så må du forstå stemningen. I begynnelsen fikk jeg veldig mye god hjelp til det av Thor Martinsen, som dessverre har gått bort. Han var veldig god på å forstå de bildene og oversette det til norsk.
Finnskogen
Avisa treffer Roy på Varaldskogen, en del av Finnskogen han har reist mye rundt på og hvor han ofte har funnet motiver til bildene sine, eller inspirasjon til tekster i musikken.
– Er det noen likheter mellom Finnskogen og USA?
– Om du tenker landsbygda i USA og Finnskogen så tror jeg det finnes en del likheter i lynnet til de som bor der og hvordan folk forholder seg til hverandre, sier han.
Han forteller om naboer som stiller opp for hverandre og hjelper til hvis bilen har havnet i grøfta, om folk som ordner opp selv. Men han mener også å ha sett en negativ utvikling for bygdene i Norge.
– Jeg flyttet hitover i 2002 og syns jeg kan se og merke at det er et eller annet som gjør at pila ikke peker i noen god retning for bygda i Norge, sier han og tenker seg om litt før han fortsetter:
– Da jeg flyttet hit så var Pizzaen på Austmarka åpen hver dag hele sommeren og til og med hver eneste helg på vinteren, og det gjør noe med et lite samfunn å ha et sted der folk møtes og kan sitte og prate, og det savner jeg.
Han er bekymret for hva som vil skje når bygdene mister sine møteplasser. Ryker en skole, er det kanskje nærbutikken som går i neste omgang, sier han.
Han har kjørt utallige mil på grusvegene inne på Finnskogen og har spurt seg selv om han har brukt seg opp selv litt på et geografisk sted.
– Jeg har akkurat vært og besøkt søsteren min på Vestlandet. Og jeg syns jo det er veldig spennende å komme til helt nye steder for da ser du ting med nye øyne. Og kanskje det er slik at man må være borte fra et sted en stund for så å komme tilbake for å kunne se på det med litt nye øyne?
Bokutgivelse
For sangens skyld – En reise til USA og tilbake til Finnskogen kan kanskje være Roy sitt liv oppsummert i en setning. Med bilder fra et rikholdig arkiv og korte tekster har boka også blitt en erindringsbok over livet sitt og kanskje er det også en søken etter noe mer?
– Jeg siterer fra en av Wilhelm Mobergs bøker i denne boka om at uansett hvor mye du flytter i livet så er det liksom noe du alltid tar med deg uansett. Og det har jeg tenkt en del på i forhold til historiene jeg har blitt fortalt av Norsk-Amerikanere. Vi er veldig opptatt av røttene våre, enten vi er amerikanere, svensker eller nordmenn. Det er noe håndfast med det å vite hvor en kommer fra.
På torsdag presenterer Roy Lønhøiden sin nye bok for publikum i Rådhustreatret i Kongsvinger. Han vil fremføre musikk og bli bokbadet av Elin Moen Rusten, en artist han har jobbet mye sammen med. Boka er blitt til som et prosjekt ledet av Bjørn Kulseth og er utgitt på Falck Forlag.
