– Her er de personer, ikke pasienter
Kongsvinger Demenskor har vært aktive i over to år. Nå trenger de flere medlemmer og frivillige for å fortsette tilbudet.
I 2023 slapp NRK dokumentarserien «Demenskoret». Dette inspirerte mange, og raskt ble det etablert demenskor over hele landet, også i Kongsvinger.
Det er nå to og et halvt år siden demenskoret i Kongsvinger ble etablert. Det har blitt en del konserter, og en kulturpris på gjengen, som har faste øvinger på seniorsentret.
Louise Erichsen sitter i styret til Kongsvinger Demenskor, og jobber som smittevernsykepleier på sykehuset. I Demenskoret er hun frivillig og pårørende. Hennes egen mor, Kerstin Anberg-Jonassen er dement, og deltar i koret. Det har blitt færre medlemmer enn da de startet opp.
– Vi mister jo kormedlemmer, da de går bort på grunn av naturlige årsaker. Så vi er jo alltid på utkikk etter nye medlemmer, forteller Erichsen.
Et av problemene de har, er å transportere de demente til korøvingene. Til tider tar frivillige på seg å hente medlemmer, så de kan få delta på øvingene. Erichsen mener at de har kapasiteten til å ta imot brukere fra utenfor Kongsvinger distriktet, men at transportproblemet er et hinder for dette. Demenskoret har også et sårt behov for flere frivillige.
– Jeg tror jo at mange unge kunne bidratt her. Vi synger, og har det veldig koselig. Det blir servert mat, og man ser at medlemmene har det fint her, forteller hun.
Et fristed
Hun forteller at det også blir et sted for de pårørende å senke skuldrene.
– Det er både gode og onde dager. Min mor er 90 år gammel, og vi merket at demensen kom gradvis. Jeg må jo fokusere på at jeg har henne her og nå.
Det er også vonde dager, hvor Erichsen forlater sykehjemmet og tenker: «Kjære vakre vene». Da kan hun sette på musikk i bilen, og la tårene falle. Hun tenker at det er viktig å være åpen om det å være pårørende.
Da Demenskoret har øvinger, så er det ikke snakk om sykdom. Erichsen skryter av et inkluderende miljø, hvor musikken har hovedfokus.
Hun opplever at mange syntes det er vanskelig med en demens-diagnose.
– Det er både yngre og eldre som blir rammet av demens, av ulike grunner. De som får demens, prøver å dekke over det. Folk syntes det er skremmende å bli syk, men det er j oen del av livet.
Erichsen tror at folk fort kan sette demente i en «bås», som å anta de ikke er deltagende på aktiviteter på sykehjem. Å knytte alderdom med demens kan bli feil, mener hun.
– Jo flere, jo bedre
Hun vet at noen av medlemmene kommer på korøvelse, for å så ikke huske de var der en time senere. Da tenker hun at de i det minste hadde det fint den timen de var på øving.
– Vi pårørende og frivillige får like mye ut av dette som medlemmene. Jo flere vi er, jo bedre. Vi mennesker er flokkdyr, så å være med andre er næring.
En av de frivillige, som ikke er pårørende, er Elisabeth Sigernes. Hun har selv opplevd demens i nær familie. Hun kom inn i Demenskoret helt i starten, ved at hun jobbet med Heidi Åbogen, som startet opp prosjektet.
– Det var vanskelig når det var demens i familien. Den hardeste tiden er før man får diagnosen. Det er lett å tenke at man selv er grunnen til at de som er syke blir fortere sint og frustrert.
Hun sier at det er lettere når man har en grunn til at personen man er glad i oppfører seg annerledes. Redningen til Sigernes var ved at hun tok en demenskurs via kommunen. Da Åbogen tok opp Demenskor prosjektet, følte Sigernes at hun kunne bidra.
– Det er alltid masse klemmer, glede og gode venner. Man vet aldri hva slags dag medlemmene har. Men den timen med øving, er alltid god. For de pårørende, så er det nok en friplass.
Hukommelsen svikter, humoren består
I dag er det sommeravslutning for Demenskoret. Det blir servert pizza, kaffe og kaker. Alle bærer navneskilt. De som har demens er markert med et lite rødt hjerte på skiltet sitt.
En av medlemmene av Demenskoret er Randi Karterud. Hun er fra Austmarka.
– Jeg tror jeg var her for 14 dager siden også. Ja, jeg tror det, sier hun.
Selv om hukommelsen ikke er det den en gang var, så er humoren fortsatt på plass. Hun tar fingeren, og klinker den borti glasset fylt med Frus bringebær.
– Drikker du rødvin, spør hun med et lurt blikk, og ler høyt.
Hun forteller at hun har sunget i kor i mange år. Selv om Demenskoret synger på både norsk, engelsk og svensk, så liker hun best å synge på norsk. Hvem artisten er, er ikke så farlig.
– Man blir lei av å tvinne tommeltotter
En av de som står for musikkdelen av øvingen, er Håkon Hauer. Han spilte gitar og synger med.
– Det er helt fantastisk å få være her. Det gir mer enn det tar, sier han.
Hauer sier at terskelen for å bli med er lav. Alle stiller likt, og bidrar med det de kan. Når han spiller og byr opp til sang, så opplever han at medlemmene «våkner» litt. Han møter mange smil, og noen sender noen lure blunk.
– Her er de personer, ikke pasienter. Det er ikke sunt å sitte for mye stille som pensjonist. Å slappe av og tvinne tommeltotter blir man fort ferdig med, sier han med et smil.
