Mitt Kongsvinger
9 minutter lesetid

– Jeg tenker at vi skal gi oss på topp

Yvonne Andersen, forfatteren bak den populære bokserien Årringer er klar for teaterscenen igjen.

Siden 2011 har Yvonne Andersen delvis levd i den fiktive bygda Lunderskogen. Etter utgivelsen av den første boken to år senere, har det blitt hele 79 bøker under bokserien «Årringer».

– Det hele startet med «Årringer». Jeg tenkte at det ville bli en perfekt tittel for en lang bokserie.

Skal man skrive bøker i en bokserie som Andersen, må en være produktiv. Hun må produsere seks bøker i året. I tillegg må hun være ett år i forkant. Det gjør at de som abonnerer ikke venter på bøkene. Men det krever mye arbeid.

– Det er en livsstil. Du har ikke så mye fritid, sier Andersen.

Og er ikke salgene bra nok så blir de kuttet ut. Men det har ikke vært noe problem med Årringer.

– Jeg har fått beskjed om at jeg gjerne kan skrive over hundre. Så den går jo bra da. Og jeg har kanskje skapt noe som folk liker da.

Hun har heller ikke tenkt å gi seg med å skrive med det første.

– Jeg nærmer meg 60 og jeg har mer enn nok fantasi igjen til flere bøker.

Ble til under bokbad

Siden den gang har Årringer blitt til mer enn en bokserie. Det er takket være et stunt Andersen selv hadde satt i stand. Hun skulle ha et bokbad med Øivind Roos og forfatteren valgte å kle seg ut som en av karakterene til boka uten å ha sagt i fra til noen andre. Etter det satt Roos i gang for at Årringer nå skulle bli teater.

Manuset til forestillingen var det Andersen som endte opp med å skrive. Hun har tidligere skrevet til Austmarkarevyen, men hun forteller at det var litt annerledes å skulle begi seg ut på å skrive et manus til sin egen forestilling.

– Det ble en ny måte å skrive på. Å skrive teatermanus er litt annerledes.

Hun var spent da hun skulle se forestillingen sin på scenen for første gang i 2019.

– Da vi hadde den første, så tenkte jeg at dette bare blir én gang. Men det ble jo en kjempesuksess, med fulle tribuner i fem dager, sier hun og fortsetter:

– Da sa Roos i Teater i Glåmdal, at selvfølgelig måtte vi ha en runde to. Det ble gjennomført i 2023. Etter det sa han at alle gode ting er tre, så det måtte bli en triologi. Så det blir det, og dette er siste gangen.

At det kan bli siste utgave av Årringer som skuespill ser hun som litt spesielt.

Saken fortsetter etter annonsen

– Sånn sett blir det vemodig, men jeg tenker at vi skal gi oss på topp.

Men hun lukker ikke døren helt for at det kan komme mer.

– Det er ikke jeg som bestemmer, for dette klarer jeg ikke alene.

– Men blir du spurt, så blir du med?

– Da blir jeg med ja.

I fjor ble den gamle saga demonstrert under vandreteateret som ble holdt før forestillingen. Det vil også være mulig å få med seg før årets forestilling.
I fjor ble den gamle saga demonstrert under vandreteateret som ble holdt før forestillingen. Det vil også være mulig å få med seg før årets forestilling. — Arkivfoto: Kai Roger Lindberget

Grusom historie

I kveld er det klart for premieren på det som kan bli den siste utgaven av Årringer. Den tredje forestillingen tar for seg behandlingen av tatere i Norge.

– Det er noe som er en av Norges skampletter i historien, nemlig Taterhetsen. At vi tok fra taterne ungene og skjøt hestene deres, så de ikke fikk være reisende lenger, forteller Andersen.

– Var det vanskelig å skrive om en slik problematikk?

– Nei egentlig ikke. Fordi jeg brenner for det, sier hun og legger til:

– Jeg liker å skrive slik at man får følelselser, og at folk skal gispe litt på tribunen og få vondt av det.

Tribunene er satt opp på Austmarka bygdetun, og Yvonne Andersen håper at de fylles opp resten av uka.
Tribunene er satt opp på Austmarka bygdetun, og Yvonne Andersen håper at de fylles opp resten av uka. — Foto: Vegard Lien Bønøgård

I tillegg kan det være fint å lære mer om historien.

– Det er ikke så lenge siden de gjorde slikt. De holdt på til 70- og 80-tallet, og det er jo helt grusomt.

Og midt opp i den stygge historien, skal hun selv stå og fremføre.

Saken fortsetter etter annonsen

– Det blir ganske dramatisk, og rørende. Jeg står her som en av de onde, som skal ta ifra ungene. Jeg får Taterhøvdingen rett opp i trynet og han sier at “hvis du skyter hesten min, så drar jeg kjerra selv”. Da får jeg frysninger. Det er så sterkt å høre det.

Det er ikke mange forfattere som også kommer på scenen, men det var et ønske fra henne selv.

– Jeg elsker teater og det å stå på scenen selv, så det ble bare midt i blinken. Første forestillingen sa Øyvind Roos, det er jo ikke vanlig at forfatteren er med. Så da fikk jeg ikke lov. Da satt jeg på låvebrua her og tittet på alle forestillingene.Men andre gangen fikk jeg grine meg til en rolle.

Kjenner du på noen nerver før du skal på scenen selv?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er bare morsomt.

Stort for bygda

Når forestillingen blir spilt fra onsdag til søndag denne uken kommer det til å komme folk fra Sverige, Trøndelag, Nord-Norge, Vestlandet, Sørlandet for å få med seg forestillingen på Austmarka bygdetun. For Eidskogingen. som har bodd på Austmarka de siste 16 årene, så er det litt spesielt, og for at dette blir en realitet har bygdesamfunnet stått på.

– Den dugnadsånden som er her er bare helt unik. Både Austmarka historielag og Austmarka-vel har stått på for at dette skal komme på plass. Så jeg må gi en stor takk til dem også.