Kuppet som endret museumshistorien

I 1978 nedsatte Kongsvinger kommune en komité som skulle sørge for at det ble et museum i Kongsvinger. Det ble etter hvert opptakten til Kvinnemuseet, som i dag er Norges eneste av sitt slag.

– Og heldigvis for meg, så var det min gamle rektor Reidar Marmøy på Øvrebyen videregående skole som foreslo meg til en plass i komiteen. Han visste jo at jeg var interessert i dette, forteller Kari Sommerseth Jacobsen.

Og som eneste kvinne i komiteen var hun ganske unik for sin stilling.

– Lederen da var kommandant Erling Strøm på festningen. I en «mannetung» tid og som en kvinne på 25 år, studerte jeg etnologi på universitetet i Oslo. Vi som studerte havnet jo veldig mye på museum, så vi bygget oss opp til å bli gode museumsfolk, kan du si, sier hun lattermildt.

– Og jeg tok nok etter hvert en slags rolle etter at jeg forstod at jeg hadde litt å fare med.

Kvinnekupp

Og det var da hun la planen for å skaffe en plass for museet i Aamodtgården. Når rittmesteren der døde, etterlot han seg et testamente. Der sto det veldig klart at han ønsket at det skulle bli et museum i gården.

– Kongsvinger museum ble stiftet i 1982. På dette tidspunktet studerte jeg fortsatt i Oslo. Men i 1984 gjorde vi et kvinnekupp i Kongsvinger museum. Samme året tok jeg magistergraden i etnologi med avhandlingen «Bygningsvern på Finnskogen», det tilsvarer vel i dag en mastergrad. forteller Sommerseth Jacobsen.

Kvinnekuppet ble nok mange måter opptakten til Kvinnemuseet.

– Vi fikk vite at kommandanten skulle slutte som styreleder i Kongsvinger museum. Og vi visste at mannen som var foreslått til å overta, hadde veldig mange verv. Vi skal ikke nevne navn her, men vi hadde ikke særlig trua på han.

Men Sommerseth Jacobsen hadde fått med seg Heidi Arild på laget, og i et lite formøte de to hadde sammen, ble én ting klinkende klart for damene.

– Vi ble enige om at vi kunne jo ikke bare sitte å se på at han skulle bli valgt som styreleder, for da hadde vi ikke noe tro på at det kom til å skje så veldig mye. Da fant vi ut at her måtte vi ha et kvinnekupp, for det er jo lovlig i foreninger.

Det lille, gule huset

Men komiteens forslag var fortsatt den samme mannen, og alle som skulle delta på årsmøtet dukket opp med troen på at det var han som kom til å bli valgt. Inkludert han selv.

– Jeg husker at årsmøtet var nede på politikammeret, i det lille, søte gule huset som mange i dag kjenner som gamle Telegrafen.

Det er lov til å komme med benkeforslag i salen, og under kvinnekuppet så sa Sommerseth Jacobsen til Heidi Arild: «Ja, men hvem skal vi foreslå da?».

– «Deg selvfølgelig, Kari», svarte Heidi Arild. Det er så vakkert når kvinner støtter kvinner, og tror på kvinner. Det kan bli noe da, nemlig. Så jeg rettet meg opp i ryggen, og sa «Okey.»

Da damene troppet opp til årsmøtet kom benkeforslaget, og alle stemte på Sommerseth Jacobsen. Kvinnekuppet var dermed vellykket, og de fikk også inn flere andre kvinner i styret.

– Han som trodde han skulle bli valgt som styreleder, endte opp som varamedlem. Men han tok det veldig pent altså!

Magistergrad og gründer

På det tidspunktet hadde Sommerseth Jacobsen fullført sin magistergrad i Oslo over et åtte års langt studie, og flyttet til drengestua bak Aamodtgården sammen med sin ektemann og sønnen Martin, som da var to år gammel.

– Da var jeg arbeidende styreformann, og vi klarte å få penger litt herfra og derfra. Og med statlige midler, ble jeg konservator for fem museer; Grue, Finnskogen, Odalstunet, Eidskog og Kongsvinger. Jeg var den eneste ansatte, så jeg er jo en gründer egentlig.

Da leiligheten i Aamodtgården ble åpnet i 1985, synes både Sommerseth Jacobsen og styret at de måtte vise at det også hadde bodd kvinner i den kjente gården.

– Vi fant en svær kommode inne i leiligheten til Aamodt, som var full av de vakreste broderier. Og hvem var det som hadde laget det? Jo, det var kvinner. Så da viste vi alle de fine broderiene, vel bevisste om å få frem at det hadde bodd kvinner i Aamodtgården også. Ikke bare viktige menn.

Dagny Juel og Munch

Etter å ha fått kontor i 2. etasje i Aamodtgården, kom det en nedslående beskjed i 1987.

– Kommunen ville rive Rolighet, og sa ja til dette tre ganger. Så da var det en selvfølge for meg når jeg var konservator å sørge for at det ikke skulle skje.

På dette tidspunktet kom også Åsne Stolpe inn som styreleder.

– Så først var vi med på kampen om å redde Rolighed. Det var egentlig to familier som skulle inn og ha leilighet der, så vi støttet det for at bygget ikke skulle bli revet. Men så ble ikke det noe av, og da ble det åpning for oss.

– Vi lånte blant annet et stort og fantastisk maleri av Dagny Juel, som tilhører Munch-museet. Dette var under Dagny Juel-uken, og vi ble faktisk hovedoppslag på Dagsrevyen. Og da sa Lars-Jacob Krogh under sendingen: «Nytt syn på Dagny Juel» ler Sommerseth Jacobsen.

Det var blant annet forarbeidet for å finne pionérkvinner som hadde bodd i Kongsvinger. Stipendet Sommerseth Jacobsen fikk for å ettersøke dette, var på 16.000 kroner.

– Det var jo mye penger den gangen! Men jeg fant altså så utrolig mange flotte og fantastiske kvinner som har spilt en rolle i Kongsvinger og historien opp gjennom tiden.

I ettertid har flere av disse kvinnene både fått vegnavn og blått skilt.

– Vi kjøpte eiendommen i 1989 og brukte seks år på å sette huset i stand.

Rolighed og Dronning Sonja

Dronningen kom og åpnet Kvinnemuseet i 1995, og det at hun kom på besøk var helt fabelaktig, minnes Sommerseth Jacobsen.

– Det var veldig viktig for oss internt i Kongsvinger å kunne vise alle at dronningen synes dette var så viktig at hun takket ja til å komme for å åpne Kvinnemuseet. Vi måtte kjempe for å få det til hele veien, men til slutt fikk vi bare velvilje. Men det er bare gøy å kjempe når du vinner små seiere skritt for skritt.

I 1997 ble Kvinnemuseet et av 13 statlige museer, og fikk først et tilskudd på en million kroner det første året. Men hele tiden var altså Kvinnemuseet en avdeling under Kongsvinger Museum, og ble aldri skilt ut som eget museum.

Og Kvinnemuseet kom på listen over nasjonale museer, raskere enn styret og Sommerseth Jacobsen hadde sett for seg. Men til slutt har det blitt spor som ikke kan viskes ut.

– Men når man har slike jubileer som vi har nå, så skal man stoppe opp litt og tenke på hvor takknemlig man er for alle som har bidratt. Slike som Grethe Fossum og Bjørn Hernæs, to politikere fra Hedmark som støttet oss gjennom hele prosessen, avslutter Sommerseth Jacobsen.