– Det er utrolig deilig å kjenne på mestring

For sju år siden satt Mari Søbye Østlid (30) stresset, redd og nervøs på en trapp i Øvrebyen. Åpningen av Kafé Bohem hadde fått en rakettstart, men hun hadde ikke klart å forutse trykket. Nå har hun landet i livet – med en stor dose erfaring og trygghet på laget.

– Jeg hadde jo ingen anelse om at det kom til å bli som dette, sier Mari, og ser seg stolt rundt i lokalene til kafeen i Baanerudgården i Storgata i Kongsvingers eldste og mest ærverdige bydel.

Planen var at hun selv og et par ekstrahjelper skulle ha arbeidssted her, med en budsjettert årsomsetning på cirka 1,6 millioner kroner.

Livets læring

2025-versjonen av Kafé Bohem ser ganske så annerledes ut.

Lokalene fyller mer enn bare en kafé. Det er blitt et svært populært tilholdssted for unge og eldre, for middelaldrende, for kvinner, menn, barn og ungdom. Åpent til lunsj, til ettermiddagskaffe, et vinglass og varmmat til kvelds.

20 personer er ansatt og årsomsetningen nærmer seg 8 millioner kroner.

– Min viktigste lærdom fra den første perioden er at du må huske på å ansette nok folk når du satser på noe. Du kan ikke ta sjansen på alternativet og tenke at det går bra. Du må gi alt for å få fullt utbytte av rakettstarten.

– Det har jeg lært til neste prosjekt, konstaterer hun.

Mari har et nytt prosjekt på gang

Ikke hvis det blir noe neste prosjekt.

Bare når det kommer til å skje.

Alltid flere prosjekter

– Jeg har veldig mange ting jeg har lyst til å gjøre. Men det er veldig lurt at det ikke blir noe av alle sammen, sier hun, og ler godt av seg selv.

Det skumle og nervepirrende med å starte for seg selv er for lengst parkert, nå forsøker hun i stedet å ta best mulig vare på den gode følelsen og anerkjennelsen hun har fått gjennom å åpne og eie sin egen drøm gjennom sju år – en sjanse hun fikk i fanget av tre blad Hagerud (som eier gården).

– Det er viktig å ta med at det ligger mange års jobb og forberedelser for å skape dette konseptet. Jeg har mange notatbøker hjemme, som gjennom år er blitt fylt opp med tanker, ideer og planer etter utallige besøk i andre kafeer og ikke minst gjennom egen jobberfaring, forteller hun.

Tidligere i år lanserte hun og medarbeiderne Festival Bohem, en ny versjon er klar i februar neste år.

Og denne uka røpet hun planer om å etablere et nytt konsept for utelivet i Kongsvinger. Les mer om dette her.

En deig er ikke bare en deig

Det er fortsatt nesten et par timer til dørene åpnes for publikum denne onsdagen før jul, men på kjøkkenet i Kafé Bohem har det vært full aktivitet i en god stund allerede.

De fleste medarbeiderne – Mari inkludert – stifter bekjentskap med alle deigene som skal heve seg til å bli noe annet enn en ordinær klump av mel og vann.

– Det er kanskje litt kjedelig å veie pizzadeig, men det er utrolig koselig. Særlig hvis du evner å tenke at denne er det mange som skal kose seg med, mener Mari, og fyller på:

– Vi ser at den kan bety mye for mange. Hit kommer familier, venner og kjærester. Folk de er glade i, eller som er glade i hverandre. Vi er med på å lage den reisen. Samtidig er ikke dette alltid innholdet i kafeen. Den er også en sosial arena der vi som jobber her kan være det sosiale limet. Vi er de eneste mange prater med i løpet av en hel dag.

Fra isolert til mestring

Utenforskap har Mari Søbye Østlid selv kjent på.

Som 16-åring ble hun plutselig dårlig. Kvalm, sliten og ville bare sove. Hun hadde vært aktiv og sosial, spilte fotball og hadde mange venner.

Men plutselig orket hun bare ikke mer.

Mari oppholdt seg hjemme nærmest i isolasjon. Foreldrene var naturlig nok engstelige, og forsøkte på alle mulige måter å få henne engasjert igjen.

– Jeg prøvde videregående skole, men fikk det ikke til. Sluttet med alt, og hadde det virkelig ikke noe godt. Så fikk jeg en mulighet i kafeen til Frelsesarmeen. Fra å streve med å henge med på skolen, og kjenne at jeg bare var unormal, ble jeg tatt imot og verdsatt i kafeen. Den jobben ble så viktig for meg, fordi den rett og slett kuttet av den onde sirkelen jeg var inne i.

Mestring er løsningen

Når 30-åringen ser i sitt eget bakspeil er det enkelt for henne å konstatere at nettopp denne typen arbeidstrening er en fin mulighet å få. Når man tror at man ikke kan noen verdens ting, så er det viktig å få lov til å få oppnå noe av det enkleste: Å bli sett, å bli inkludert, involvert og akseptert.

– Det var en liten dose mestringsfølelse jeg fikk der, og den dosen lot jeg gradvis få lov til å vokse. Når du ikke lenger kjenner at du er helt håpløs, så tar du raskt ansvar. Allerede den første sommeren hos Frelsesarmeen fikk jeg lov til å styre hele sjappa i juli – helt alene. Det er den beste sommeren i livet mitt, selv om jeg jobbet 10 timer om dagen, sju dager i uka.

Hvordan kunne livet snu slik?

– Jeg synes at dette tydelig forteller at det viktigste er å holde på med noe man liker. Da vil man også få lov til å kjenne på mestring. Nå vet jeg at det er dette jeg er lagd for, det jeg skal drive med. Her får jeg alt: mestringsfølelse, inspirasjon, motivasjon og masse spenning.

Transparent – riktige folk

Det lå heller ikke i kortene for sju år siden at Mari skulle bli leder. Nå er det kanskje den viktigste rollen hun har i Kafé Bohem. Noen må lede laget – og da handler det i størst mulig grad om hvordan du gjør det.

– Jeg er opptatt av å være transparent. Det gjelder alt. Det som handler om kafeen, økonomien og hverdagen her sammen med medarbeiderne er selvsagt, men det er også naturlig for meg å gi innsikt i mitt liv og om meg selv. Når jeg byr på åpenhet, så opplever jeg at de andre gjør det også. Selv om vi er en vennegjeng som jobber her, så er vi likevel veldig ulike. Da må vi ha raushet og forståelse, og for å få dette til må vi jobbe sammen og være sammen. Ikke gjemme oss unna hverandre, men skravle og kose oss når vi er på jobb, mener Mari.

Selv mener hun at hun er blitt god til å finne ut av hvem som passer inn i gjengen på kafeen.

– Du trenger gode verdier, blikk-kontakt, være tydelig i praten, ha utstråling og trygghet i deg selv. Det er koselig å jobbe her, men dritstressende i perioder. Jobbintervju er en stresset situasjon, så klarer du den er du god nok til å jobbe her.

Det er altså ikke erfaringen hun er så opptatt av når noen banker på døra og ønsker seg en jobb. Det er hvem du er. Alt annet kan læres.

Økonomi og drift

Servicebransjen er heller ikke den best betalte, derfor har det vært viktig for Mari å være raus på godene – spis og drikk det du ønsker på jobb. Det skulle bare mangle.

– Det samme prinsippet gjelder også for meg. Jeg er avhengig av å ha en balanse mellom at motivasjonen ikke kan være penger, men samtidig være bevisst på økonomien. Den er en del av alt, du overlever ikke uten å ha fokus på økonomi i store del av tiden. Men samtidig ikke hele tiden – det nå være plass til noe mer meningsfylt. Slik at du får tid til å utvikle den egentlige grunnen til at jeg og vi gikk inn i dette.

Hun må ha fokus på økonomi, men hun liker det ikke.

– Det er alltid jeg som setter lavest pris når vi lanserer en ny rett, og det gjør meg oppriktig vondt å skru opp prisene. Selv om jeg vet at vi må, fordi kostnadene løper av gårde – og fordi medarbeiderne mine minner meg på hva vi eventuelt setter i spill hvis ikke økonomien bærer.

Selv har hun fått noen hentydninger om at livet som kafeeier er både behagelig og luksuriøst.

– Faktum er at du ikke kan gå inn i dette med mål om å jobbe lite, være din egen sjef og tjene masse penger. Det er 17.000 innbyggere som er min sjef. Vi er borte hvis vi ikke leverer. Det er de 20 ansatte som egentlig holder tak i dette. De er «barna mine», og «sjefene mine». Jeg får gjort veldig lite alene.

Hjemmebane

Selv står hun opp rundt klokka 7 hver dag, og med to barnehagebarn i huset hver annen uke går tiden fort.

– Selv om jeg forsøker å være «på gølvet» så ofte jeg kan, så er jeg likevel ikke en helt vanlig ansatt. Det blir en del telefonsamtaler og e-poster i tillegg. Så er det et og annet møte. Eller alltid noe å fikse. I tillegg er det stor forskjell på dag og kveld, da skifter kafeen og blir til et helt annet lokale med en helt annen stemning.

Mari vil gjerne være med på alt, men vet samtidig å begrense seg.

– Det er dager hvor timene og gjøremålene absolutt ikke går opp. Men jobben gir meg så mye, og jeg føler meg ekstremt privilegert.

– Når barna ikke er hos meg, tillater jeg meg lengre dager og kvelder. Og det er utelukkende fordi jeg synes det er kjempegøy. For å få hele livet til å gå opp har jeg veldig mange fine folk rundt meg. Pappaen til barna er viktig, vi ses ofte og hjelper hverandre mye.

Samtidig er hun ikke i tvil om hva som er viktigst:

– Jeg er veldig til stede når jeg har barna. Uka med dem er det viktigste for meg, med veldig tydelig prioritering av deres tid. Jeg forsøker å gjøre mine ting etter leggetid, samtidig tror jeg ikke det er farlig å se at mamma er initiativrik og motivert, de får jo også være med på mye.

– Men fredagstacoen er hellig.