Dømt til døden som 31-åring

Astrid Brinck skjøt mot Statspolitiet for å redde mann og datter. I kveld hedres krigsheltinnen «Mor Bæreia».

Under 2. verdenskrig grep Astrid Wiese Brinck til våpen for å forsvare sin mann og sin lille datter under et brutalt politiangrep i sitt eget hjem, og ble satt i fangenskap på Grini.

– Det er 80 år siden fredsvåren, og 85 år siden starten på andre verdenskrig. Vi markerer ikke at det er 85 år siden krigen kom, vi markerer at det er 80 år siden vi vant freden. Dette er et veldig, veldig viktig jubileum å markere i lyset av den tiden vi lever i nå. Og det ønsker vi å markere med blått skilt til Astrid Brinck, sier Oskar Aanmoen fra Kongsvinger-Vinger Historielag om det blå skiltet som avdukes på Forsvarets Veteransenter onsdag 9. april klokka 18.

Morgenen det smalt

Natt til 31. mars 1944 brøt Statspolitiet seg inn hos ekteparet Brinck på gården på Lunner på Hadeland. Klokken var 06.00 på morgenen, og Christian Fredrik, kona Astrid og den lille datteren Titti på halvannet år lå og sov.

Christian Fredrik Brinck, også kalt Ceff, var Milorg-leder i dette distriktet. Politimennene stormet inn i hovedbygningen og inn på soverommet i andre etasje. Aksjonsleder Per Graah Friis i Statspolitiet skrek kommanderende til Christian Fredrik Brinck om å ta ned hendene, de skulle sette på ham håndjern. Astrid Brinck, som da var 31 år gammel, sto i skjul og registrerte hvordan Stapo-folkene behandlet ektemannen.

Etter å ha overlevd krigen, følte vi livet som en gave. Det var et mirakel at vi overlevde. Vi fikk år vi egentlig ikke skulle hatt. Vi levde på overtid og forsøkte å gjøre noe ut av overtiden. Man lærer av motgang. Man lærer å vise ydmykhet og takknemlighet.

Plutselig befant hun seg selv stående foran dem med en stengun i hendene. Astrid pekte rett på politiet med våpenet og avledet dem, slik at Ceff klarte å komme seg fort vekk. Så slo hun av sikringen og avfyrte skudd mot politifolkene inne på soverommet.

– Astrid var ei sterk dame med skikkelig bein i nesa. Hun var en myndig dame som jeg tenker var en utypisk kvinne for sin tid. Og det hun gjorde under 2. verdenskrig og denne episoden er det vi har valgt å trekke fram på dette blå skiltet. Da valgte Astrid å sette sitt eget liv i fare for å beskytte sin familie, og for å gjøre det hun mente var rett; både for sin familie og for Norge, sier Aanmoen.

Og for det ble hun dømt til døden av tyskerne.

– Heldigvis ble dødsdommen aldri fullbyrdet, men det sier jo litt om den unge damen, sier Aanmoen.

Og hennes engasjement fortsatte under krigen.

24. februar 1959 åpnet Bæreia for krigsinvalide, men det var først i 1961 at Astrid kom dit. Der skulle hun bli i hele 17 år. Kompetansen til ekteparet Brinck for en slik jobb var i utgangspunktet god. Astrid var hotellfagutdannet, og hun hadde hotellfagbrev. Krigsinvalidene skulle være selvhjulpne, og Astrid omtalte dem aldri som pensjonærer eller pasienter; hun sa gjester. Økonomien var aldri helt enkel, og driftsutgiftene tynget. Men selv om Astrid hadde hovedansvaret, løp hun ikke fra det. Det var alltid behov for Mor Bæreia.

Alene med ansvaret

Fra 1970 gikk det raskt nedover med helsa til ektemannen Ceff, og Astrid måtte greie seg på Bæreia med lite hjelp fra mannen sin. Astrid lurte på om hun skulle være hjemme hos Ceff, men da minnet han henne om: «Vi må ikke gi opp livsverket vårt, Astrid.»

I 1973 døde ektemannen. Hun mobiliserte likevel ekstra krefter og fant ut at hun ville holde det gående som mor på Bæreia en stund til. Hun var sliten, men Bæreia hadde blitt en livsoppgave. En følge av det de hadde opplevd sammen i aprildagene i Gausdal i 1940, og krigs- opplevelsene senere på Erstad og på Grini.

Fem år etter Ceffs død hadde Astrid sin siste arbeidsdag som bestyrerinne på Bæreia, etter å ha vært «Mor Bæreia» i nesten to tiår.

Senteret ble overtatt av Forsvaret 1. juni 2008, og byttet deretter navn til Forsvarets Veteransenter.

– Veteransenteret på Bæreia i dag er et levende monument over engasjementet til Astrid Brinck, og også mange flere. Men det virkelig betydningsfulle her er jo at hun var en kvinne som banet vei ved å blant annet bli bestyrerinne her, også for kvinnehistorien og kvinnekampen, sier Aanmoen.

Kongelige fra hele verden

Det er Astrid folk husker når de snakker om den perioden på Bæreias historie.

– Her har hun hatt flere konger til bords, og kongelige fra hele verden har kommet hit for å se hvordan Astrid Brinck tok seg av våre krigsinvalide etter krigen. Hennes navn er et navn som bærer mye omsorg, mye kvinnekamp og et kvinnfolk som virkelig fortjener å bli løftet litt fram i lyset igjen. Mange av de som møtte Astrid er nok litt på vei ut av vår tid, og da er det greit at vi ikke glemmer henne, sier Aanmoen og fortsetter:

– Og det fine her, det er jo at Rigmor Noer, som har skrevet boken om Astrid Brinck, hun kommer på seremonien 9. april for å holde et lite foredrag om Astrids livshistorie.

En annen ting Aanmoen ønsker å sette fokus på er rollen Veteransenteret har hatt for Kongsvingers historie.

– Kongsvinger er historisk sett en veldig sterk forsvarsby. Og når dette aspektet med at våre festningsverk har blitt mindre viktig, så skjedde jo dette på en tid hvor Veteransenteret tok mer over den viktigheten. Da gikk vi mer over til å ta vare på de som har forsvart oss.

Og det er ingen av de blå skiltene til Historielaget som er tilfeldig valgt ut.

– Dette blå skiltet er et ledd i Historielagets blått skilt-strategi på tre punkter. Vi ønsker å synliggjøre kvinnehistorien i Kongsvinger, og også ha fokus på at bygninger skal få blått skilt. Men særlig i år så er målet å rette fokuset mer over på personer, og når Astrid Brinck nå får sitt blå skilt så er det i et ledd med å sette fokus på krigshistorien og freden vi nå har 80 årsjubileum for. I tillegg ønsker vi en geografisk spredning på de blå skiltene, så ikke alle ender opp i for eksempel Øvrebyen, sier han og fortsetter:

– Dette skiltet til ære for Astrid Brinck er med på å bevise at vi har spennende historie i hele Kongsvinger, også utenfor bykjernen. Det finnes mange gode kandidater til blått skilt, og vi i Historielaget er fortsatt ute etter å få tips, avslutter Aanmoen.