Absolutt galskap satt i system

Dokkebrenning, bruvandring i 18,5 timer, internasjonale artister og lokal motstand. Dette er historien om fire teaterfestivaler som satte Kongsvinger på kulturkartet.

I perioden 1993 til 2000 ble det arrangert fire Teaterfestivaler i Kongsvinger. Hele verden kom til småbyen, med både folkelige og ikke fullt så folkelige innslag. Det ble en kamp for å presentere moderne teater i regionen – og vakte motstand både på Hamar og lokalt.

Opptakten til Teaterfestivalen i Kongsvinger startet 3. mai 1988. Nytilsatt regioninstruktør i Hedmark Teater Sverre Waage installerer seg på kontoret i det gamle Telegrafbygget, rett over veien for Rådhuset. Inn døren stormer Øivind Roos.

– Jeg var veldig nysgjerrig på hva nystartede Hedmark Teater var, og hva det ville bety for Kongsvinger, forteller Roos.

De to fant tonen, og gikk på Bastian Brasserie, byens nyeste restaurant, for å diskutere.

– Vi begynte å samarbeide den samme kvelden. Sverre Waage var en interessant fyr, med litt andre tanker enn vi var vant til å ha. Det var jo et ganske konservativt teatermiljø her, og med Sverre gikk det an å ha reale faglige krangler. Det gikk alltid på sak, aldri på person.

Hedmark Teater skulle sette opp forestillinger i de ulike kommunene i Glåmdals-regionen. I 1989 var det Elva i Solør, året etter jubileumsforestilling om Sigurd Hoel i Nord-Odal.

– Sverre dro meg med på mange rare opplevelser i Norge og Europa, som jeg ikke hadde oppsøkt uten ham. Det var festivaler der jeg fikk øynene opp for alternativt teater, noe jeg lærte mye av. En kveld i desember 1992 satt vi på Bastian og diskuterte hvordan vi kunne introdusere dette for folk i Kongsvinger og omegn, og der og da ble ideen til Teaterfestivalen født, forklarer Roos.

Første runde i 1993

Mandag 22. mars 1993 åpnet den første Teaterfestivalen i Kongsvinger. Hedmark Teater ved teatersjef Bente Erichsen, sammen med Instant Musical -93, Kongsvinger kommune, Kongsvinger Amatørteater og Turneorganisasjonen i Hedmark stod bak. Målet var å skape en festival som kombinerte det folkelige og det smale, med et vindu ut i verden.

– Sverre var kunstnerisk leder for hovedprogrammet, og han hadde et omfattende nettverk som ga oss både spennende forestillinger og interessante deltakere på konferansedelen. Jeg tok meg av for amatørdelen og sideprogrammet på Fifty/fifty, så hadde vi med oss Åse Lukerstuen som produsent.

På Rådhusplassen satte styreleder i Hedmark Teater Eirin Faldet fyr på en teaterdokke til dundrende trommer. Hun dedikerte festivalen til Sarajevo i krigsherjede Bosnia. Skolebarn og amatører feiret sammen med profesjonelle aktører.

– Jeg tror mange i Kongsvinger, spesielt yngre folk, fikk verden litt nærmere den gangen. Flere av dem jobber i dag med kunst og kultur på heltid og er etablerte navn på nasjonalt nivå.

Sverre Waage var en interessant fyr det gikk an å ha reale faglige krangler med. Det gikk alltid på sak, aldri på person.

Gjennom åtte dager kunne publikum oppleve et bredt utvalg teaterstykker fra ensembler på begge sider av grensen, teatersport, revy-jam, konserter og annen moro for liten og stor. Kunstner Alf Kåre Berg stod for plakaten, og kulturlivet i byen summet av forventninger.

Skapte mye med lite

Avisa Glåmdalen trykket det omfattende programmet og omtalte festivalen på lederplass: «Nå er det viktig at alle de som stadig jamrer over at det ikke skjer noe i denne byen, også benytter sjansen. Teaterfestivalen er et solid pluss i denne byens aktivitets-nivå og fortjener oppslutning av mange,» skrev redaktør Bjørn Taalesen.

Budsjettet var på knapt 300.000 kr. Selv om utgiftene var litt høyere enn antatt og inntektene litt lavere, gikk det økonomisk slettes ikke så verst. Suksessen førte til at krefter innad i Hedmark Teater ønsket at festivalen skulle vandre mellom de ulike regionene. Til slutt var det kunstnerisk leder Rolf Norsen som satte foten ned. Festivalen tilhørte Kongsvinger.

I 1993 var Bengt Berg festivalpoet for første gang. Skalden fra Torsby var allerede et kjent navn på den tiden.

– Jeg er glad for alle gangene jeg har blitt invitert til å delta på festival i Kongsvinger, og mange er minnene og vennene jeg har blitt belønnet med gjennom årene, tiårene og århundrene, forklarer han.

– Et sannhetsvitnesbyrd er innprentet i hjernebarken for tid og evighet med samme holdbarhet som runeskrift i grå granitt: For livets glade gutter, går sola aldri ned!

Andre runde i 1995

Der den første teaterfestivalen var båret på entusiasmens vinger, var andre utgave mer omfattende. Planen var å gjenta suksessen allerede i 1994. Mye av programmet var på plass, men av ulike årsaker ble det bestemt at neste utgave måtte vente til året etter. Derfor åpnet den andre Teaterfestivalen i Kongsvinger onsdag 26. april 1995 – og varte til søndag 30. april. Bak festivalen stod nå 17 forskjellige aktører innen kultursektoren. Eneste skår i gleden var at Kongsvinger Amatørteater trakk seg fra samarbeidet på grunn av kunstneriske uenigheter, blant annet om bruken av Rådhusteatret

I tillegg til hovedprogrammet og sideprogrammet ble det arrangert en egen fylkesfestival for teateramatører og et stort seminar om teaterutvikling med deltakere fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Kroatia og Canada. På scenen stod alt fra danske Odin Teatret, russiske Olga Alexandrova og Verdensteatret til lokale revygrupper og Solbakken Folkehøgskole. Nytt av året var kroteltet på Rådhusplassen, med gratis inngang. Alltid populære Västanå Teater fremførte to ulike stykker, mens Bengt Berg var festivalpoet igjen.

– Det var Sverre som hentet både Västanå Teater og Bengt Berg til byen første gang. Begge har blitt Kongsvinger-venner, forteller Roos.

Lørdag 29. april åpnet Kultursjef Ulla Bjørnsjø fylkesfestivalen for amatører. Om kvelden var det revy-jam i kroteltet.

– Teaterfestivalen var viktig for mange lokale teaterlag. På kroene var det mange lokale som spilte. Vi hadde også festivalnytt med Freddy Kjensmo og undertegnede, og Kårekjappen til lysmann Kåre Nordseth. Lunsj og lyrikk var også viktig på sideprogrammet.

Et kvalitativt meget bra program til tross: det var kun 1200 betalende på de forskjellige arrangementene. Budsjettet var på 2000 personer og Hedmark Teater satt igjen med regningen. Glåmdalen håpet dette ikke var siste gang.

«Kanskje kan Teaterfestivalen gi byen en skikkelig ‘Holsterbro-veksteffekt’. Og i så fall kan hver eneste én av oss tjene på å beholde den i Kongsvinger. La oss gripe sjansen,» skrev Torbjørn A. Tjernsberg på lederplass.

Alle gode ting er tre

Tredje runde med Teaterfestivalen i Kongsvinger var 7. til 11. mai 1997. En måned tidligere ble det klart at festivalen sammen med Arvikafestivalen hadde fått 700.000 kr i interregmidler fra EU. Totalt lå budsjettet på cirka 2,5 millioner kroner. Waage hadde motvillig blitt omplassert fra Kongsvinger til Hamar for å produsere teater i hele fylket, og Arild Halvorsen ble satt inn som produsent.

«Dette skal bli en komprimert og kompakt festival og en gavepakke til befolkningen i Kongsvinger og hele distriktet. Det aller meste vil bli konsentrert omkring rådhusplassen med tilbud for høy og lav, ung og gammel, fra formiddagen til sent på natta,» uttalte han til Glåmdalen i mars samme år.

Halvorsen hadde vært med som skuespiller i 1993 og 1995.

– Når jeg ser tilbake på Teaterfestivalen i Kongsvinger i dag, er det tre ting som kommer opp til overflaten; ekstremt intenst, både før, under og etter, mange sterke kunstneriske opplevelser og «against all odds», som vi sier på Hedmarken. Jeg har et ordtak jeg syns passer: «vi la lista så høyt at vi gikk rakrygget under», sier Halvorsen.

Festivalen bar tittelen «Absolutt galskap». Fjorten gitarister og Even Finsrud på trommer åpnet festivalen, mens komiker Per Inge Torkelsen tok seg av snakkingen. De fem første forestillingene trakk 800 personer. Ikke minst var nysirkuset «På» med Cirkus Cirkör i gymsalen til Øvrebyen videregående skole populært. Også dansk-italienske Paolo Nani og gruppen The Right Size hadde folkelig appell.

«Den første festivalen i 1993 markerte seg lokalt, den andre i 1995 ble nasjonalt synlig, og denne tredje er allerede på listen av betydningsfulle kulturfestivaler i verden 1997,» sa kunstnerisk leder Sverre Waage ubeskjedent til Glåmdalen.

Selv med ekstra midler og publikumsrekord med 3.350 solgte billetter ble det økonomiske resultatet nok en gang negativt. Sluttoppgjøret viste 234.000 kr i minus, og kritikken kom raskt fra blant annet kulturjournalistene i Glåmdalen. Summen ble dekket inn av Hedmark Teater.

Året etter gikk Hedmark fylkeskommune, Kongsvinger kommune og Hedmark Teater sammen om å etablere en stiftelse, med kapital på 50.000 kroner. Dermed ble festivalen en selvstendig økonomisk enhet.

Siste reis i 2000

Den fjerde teaterfestivalen hadde også undertittelen «Absolutt galskap». Mange husker «The Days of The Sledgehammer Have Gone» med Lone Twin. En performance der Gregg Whelan og Gary Winters fra England gikk over de to bybruene i 18,5 timer. Festivalen fikk støtte både fra Norsk Kulturråd og The British Council. Stadig flere profesjonelle aktører oppdaget den lille teaterfestivalen i skogen. Västanå Teater var tilbake. På hovedprogrammet stod også engelske Nigel Charnock, dansk-venezuelanske Sara Gebran med stykkene «Hunting Dicks» og «Overloadlady», samt den walisiske gruppen Earthfall

Kongsvinger Amatørteater og Solbakken Folkehøgskole opptrådte, sammen med et stort utvalg lokale og nasjonale artister. Dessverre kom ikke publikum. Styreleder Kjell Rymoen uttalte til Glåmdalen at selv om sideprogrammet hadde gått rundt økonomisk hadde festivalen totalt sett et «betydelig» underskudd. Det endelige resultatet ble på rundt 200.000 kr i minus.

Kunstnerisk leder Sverre Waage hadde siste reis, og forlot regionen for å bli teatersjef i Haugesund Teater. På lederplass mente Glåmdalen at det burde komme flere statlige kroner til festivalen, og at ledelsen burde vurdere å fjerne noen av de smaleste og mest kostbare arrangementene, uten å senke kvalitetskravet uforsvarlig.

Søndag 7. mai 2000 ble to festivalflagg satt i flammer ute på gamlebrua, til trommevirvler fra Øivind Roos og Even Finsrud. Det skulle vise seg å være siste reis for festivalen.

– Jeg mener festivalen hadde vært liv laga, og at den på mange måter satte Kongsvinger og regionen på kulturkartet. I 1997, da jeg var produsent, hadde vi et ekstremt fokus på å tiltrekke oss publikum. Vi gjorde en voldsom innsats i ukene før festivalen for å få folk til å gå på forestillinger. Det måtte til da, og det må til nå. Og egentlig hadde vi imponerende publikumstall, sett i ettertid. Men, en slik festival kan ikke overleve uten betydelig offentlig støtte. I dag tror jeg det hadde vært mulig, men på den tida ble det for vanskelig, poengterer Halvorsen.

Satte varige spor

Gjennom fire festivaler ga Teaterfestival i Kongsvinger både lokalbefolkningen og tilreisende en rekke minneverdige øyeblikk. Flinke lokale krefter ble koblet sammen med tilreisende profesjonelle og kunstnerisk var nivået skyhøyt. Ikke minst satset fylkeskommunale institusjoner målrettet på Kongsvinger.

– Jeg er imponert over hvor forutseende Sverre var, og det var mange kunstneriske høydepunkter. Festivalen i 1995 står for meg som den mest spennende, selv om alle var bra, forteller Åse Lukerstuen.

I 1993 satt hun i Amatørteateret og hadde full jobb i SSB. Hun ble hentet inn som koordinator, og jobbet med det gjennom fire festivaler. I tillegg stod hun på scenen med Cabaretensemblet.

– Øyeblikket som sitter igjen hos meg er forestillingen «Vinterpalasset» med Rubek teater, oppe på festningen ved midnatt en lørdag i slutten av april.

Mange hundre frivillige bidro gjennom de fire festivalene.

– Jeg har aldri vært mer stolt av byen min eller følt meg mer delaktig i byen min enn da jeg fikk være med på teaterfestivalene. Vi åpnet dørene til noe som var større, noe som var annerledes og som utfordret oss og overrasket oss på en måte som jeg tror bare kultur klarer, forteller Marianne Olsen Brøntveit.

Hun husker godt Cirkus Cirkör i gymsalen på Øvrebyen videregående skole, og ikke minst Lone Twin.

– Jeg fikk gå og synge Bridge over troubled water for to performance kunstnere fra England. De to fikk litt introverte Kongsvinger-boere til å komme og gå turer med dem natta igjennom, fordi de syntes synd på dem der de gikk alene. Det var direkte vakkert. Hun savner fortsatt festivalen, men fikk noe med seg på veien.

– Jeg savner den galskapen dette var. Absolutt vakker galskap.

Ettervirkninger

I 2002 ble den planlagte femte Teaterfestivalen utsatt. Debatten om pengebruk raste i avisspaltene. Det var slettes ikke alle lokale krefter som støttet festivalen, flere mente den var for smal, for ambisiøs og sløste med offentlige midler.

– Jeg tror Teaterfestivalen åpnet øynene på mange av oss for hva teater faktisk kunne være, med andre uttrykk og språk enn de vi var vant til. Noen av forestillingene var jo litt rare, men spennende også. Mange fargerike folk som kom hit. Festivalen gikk parallelt med Instant Musical og den legendariske Kirkebrannforestillingen i Grue. Det var en veldig drive, og festivalen pekte mot fremtiden, minnes Roos.

I 2004 oppløste styret som representerte partene Kongsvinger kommune, Hedmark fylkeskommune og Hedmark Teater stiftelsen fra 1998. Saldo på konto var 200.000, som ble gitt til scene i sommerteltet, Festningsspillet og byens kultur- og musikkskole. Teppet gikk ned for godt.

– Det var en tabbe å gjøre om festivalen til en stiftelse, men det er lett å si i etterkant. Lufta gikk ut av Sverre etter at han ble omplasser, og uten ham var det ikke mye å bygge videre på. Selv om vi opplevde en del motstand var det også mye positivt med Teaterfestivalene. Også er det jo motstand vi blir sterke av. Vi satser i stedet på de store vandrespillene «Denna hæll are sida» i 2007, «Elvelangs» i 2009 og «Spor» i 2011, understreker Roos.

Men det er en annen historie!

[Bildetekst annonse]

Annonse fra Teaterfestivalen i 1997. Dette året ble begrepet «Absolutt galskap» introdusert.