Arne (77) og Bjarne (79) holder koken: – Det er viktig å ha noe å gå til
Arne Svendsrud og Bjarne Bråthen ble begge pensjonister for flere år siden. Men fortsatt jobber de hver eneste dag.
Allerede før åpning klokka åtte på morgenen står det folk utenfor Bjarne Bråthen og Arne Svendsruds lokale i Oscars gate 1 før helgen. BAB Innramming Verksted er godt besøkt, og i følge Bråthen og Svendsrud skal det fortsette slik.
– Her har vi både rammeverksted og sykkelverksted. Her har vi holdt på i mange år, og det skal vi fortsette med, sier de.
Svendsrud ga seg hos Sport 1 EPA i 2020 etter en kneoperasjon, og Bråthen hadde sin siste arbeidsdag samme sted på bursdagen sin lille julaften 2021. Men allerede da hadde de egentlig vært i pensjonsalder en god stund.
– Men da kunne vi ikke bare gi oss, så da fortsatte vi videre her. Jeg kjøpte butikken her i 1992, og da var det allerede et rammeverksted her, forteller Bråthen.
Dette trigget hans interesse for bilder og innramming, så han meldte seg på flere kurs for å lære mer.
Følelser og jungeltelegraf
Det resulterte i en enda større interesse for hvilke bilder som passet i forskjellige rammer.
– Det handlet om å få fram et bilde som skulle bli bra, for bilder og motivet betyr mye. Og det forteller mye om personen som skal ha bildet også. Hele rommet forandrer seg med et flott bilde på veggen. Det har med følelser å gjøre, sier Bråthen og smiler.
Og jungeltelegrafen går, for Bråthen har absolutt ikke vært arbeidsledig etter pensjonisttilværelsen egentlig trådte i kraft.
– Telefonen ringer allerede fra morgenen av, og jeg hjelper Bråthen med å ramme inn, sier Svendsrud.
Og som gamle kollegaer er det ikke noe problem for de to å samarbeide, verken med innramming eller sykler.
– Det hender at vi er uenige, men vi blir aldri uvenner, sier Svendsrud.
– Vi har mange felles oppgaver som vi gjør sammen, men Arne (Svendsrud) er veldig flink, han er en handyman, skyter Bråthen inn.
Radarparet har ingen planer om å gi seg enda. Det å gjøre en god jobb og å ha kontakt med kamerater og venner er viktig for dem.
Ikke legg deg på sofaen
– Det betyr så mye for oss å komme hit, og vi treffer stadig vekk nye folk som kommer innom. Det er viktig å ha noe å gå til, og folk står på døra her fra morgenen av og prater om livet og forteller historier, sier Bråthen.
– En av grunnene til at jeg valgte å fortsette å jobbe etter pensjonistalderen, var jo nettopp dette med å komme meg ut og møte andre folk. Og jeg sier det hver gang vi prater alder, at hvis du legger deg på sofaen, så blir du fort gammel. Jeg har begynt å tvile litt på kalenderen, for jeg tror ikke jeg er så gammel, sier Svendsrud lattermildt mens Bråthen er helt enig.
Kanskje det er derfor han og kona Irene Svendsrud er så aktive i idrettens frivillighet fortsatt?
Ildsjeler
For kameratene som nærmer seg 80 år er det viktig å kunne fleipe litt og ha det moro sammen. Og Bråthen er spesielt imponert over sin kollega.
– Arne er en helt spesiell fyr. Han stiller opp både på Gjemselund og i ishallen hele tiden, og gjør alt som er. Også sammen med Irene (Svendsrud).
Svendsrud flyttet til Kongsvinger fra Frogner, Sørum, i 1976. Etter at barna til ekteparet begynte å bli eldre, åpnet mulighetene seg for å bidra i idrettslaget i fotballen.
– Jeg ble rett og slett dratt inn der via unga i 1979. Og siden har jeg vært der, så det begynner å bli noen år, forteller Svendsrud.
Om bare få år har han 50 år bak seg i som frivillig i idretten.
– Men det er flere som er veldig flinke, og den frivilligheten er så viktig. Jeg kan ikke tenke at hvis ikke jeg gjør det, så gjør noen andre det, sier Svendsrud.
Det samme mener Bråthen, som hjelper til med å legge snø på Liermoen i vintersesongen.
– Da er vi rundt 50 stykker som hjelper til og jobber på skift, og det er egentlig innmari trivelig, sier han.
Den jobben det frivillige mannskapet på Liermoen gjør, er estimert til å koste en million kroner, opplyser Bråthen og Svendsrud.
– Og hadde det ikke vært for frivilligeten, så hadde det kanskje kostet 400 kroner for en skitur på Liermoen i stedet for 50. Uten frivilligheten så greier vi oss ikke, men dessverre blir det mindre og mindre av det, avslutter Svendsrud og Bråthen.
