En ekte Kongsvingergutt

Per Tore Broen er født og oppvokst i Kongsvinger. Etter nærmere 40 år ble livet som lærer på Tråstad ungdomsskole lagt på hylla. Historien om ham er også historien om vekstsenteret, fra etterkrigstidens småby til dagens regionsenter.

– Faren min, Per, var skomaker hos Sørmoen, mens moren min, Aslaug, var hjemmeværende slik mødrene stort sett var på den tiden. Det første året av livet mitt bodde familien i den gamle folkeskolen i Nygata. Siden flyttet vi over tunet til tyskerbrakka som sto der. Tidlig på 1950-tallet flyttet vi inn i nybygd husbankhus i Haraldsgate på andre siden av brua, forteller Per Tore Broen.

Den lune og trivelige læreren har vært viktig for mange som har gått på ungdomsskole i Kongsvinger fra 1970-tallet og frem til 2010. Han husker godt sin egen oppvekst i etterkrigstiden.

– Jeg kjente alle guttene og de fleste av jentene som gikk i klassen min allerede før jeg begynte på skolen. Dette var den tiden da alle kjente alle i Kongsvinger. Mye av fritiden brukte vi i Puttara, der jenter og gutter gikk på ski og skøyter om vinteren og guttene spilte fotball om sommeren.

Folkeskolen ble senere til Sentralskolen, og er i dag en del av Sentrum videregående skole. Den ble bygget på 1920-tallet for å huse elever fra både Kongsvinger og Vinger.

– Skolen var delt mellom kommunene, så i praksis var det to skoler i samme bygg. Men selv om det gikk en usynlig grenselinje over skoleplassen, krysset vi likevel denne. Guttetoalettene lå tross alt på Vinger-siden, humrer Per Tore.

Den koselige småbyen

Kongsvinger på 1950-tallet hadde drøyt 2 000 innbyggere, og det var naturligvis litt kniving mellom by og land.

– Jeg husker konkurranser mellom skolene ja, Kongsvinger mot Vinger. Det kunne være skirenn, skøyteløp eller friidrett. Det var alltid en hyggelig tone elevene imellom.

Per Tore var ikke gamle gutten da han tok på seg småjobber.

– Som tiåring var jeg visegutt en tid hos urmaker Anker Søtvedt i Glommengata, det var jo rett nedi gata for meg. Senere syklet jeg rundt som avisbud for Aftenposten.

Etter folkeskolen bar det til realskolen og gymnaset på Kongsvinger kommunale høyere allmennskole med Nils P. Vigeland som rektor. I 1965 var Per Tore russeformann, og ble intervjuet av Glåmdalen: «Samfunnslæra og samtidskunnskapen er nok mangelvare i gymnaset også. Den lille boka vi skal igjennom dekker langt fra behovet i et så viktig fag» forklarte han avisas journalist.

I gymnasårene var Per Tore ansatt som telegrafbud med arbeidstid annen hver dag mellom kl 16:00 og 21:00. Innimellom telegramutleveringene med moped var det rikelig med tid til lekselesing.

Vekstsenteret

Den 1. januar 1964 ble kommunene Kongsvinger, Vinger og Brandval slått sammen.

– Det var ikke noe vi snakket om i venneflokken, minnes Per Tore.

Første halvåret etter artium ble det blant annet jobb hos Ø. M. Fjeld, som hadde travle tider med boligbygging for KOBBL.

– Det var flere av oss ungdommer blant grunnarbeiderne da rekkehusene på Tråstad ble bygd. Betongbiler kom kjørende med store lass, og vi trillet trillebår på trillebår bort til forskalingene. Vi som var yngst, fikk de tyngste lassene.

Ute på Langeland vokste et nytt industrifelt opp, og samme halvår fikk Per Tore arbeid her på Åge Nilsens stansefabrikk. Fabrikken gikk konkurs etter en tid, men det var ikke min feil, fleiper han.

I 1966 utførte han militærtjeneste i infanteriet på Trandum og Sætermoen. I mellomtiden vokste den nye storkommunen.

– Jeg fikk ansettelse våren 1967 som vikar av en måneds varighet på Lunderseter skole, der tidligere ordfører Terje Pedersen var skolestyrer. Et lite soverom i tilknytning til skolekjøkkenet var hybel for meg. Jeg har fortsatt et godt forhold til mange av elevene fra den gangen.

Etablering i hjembyen

Per Tore Broen var født inn i en klassisk arbeiderklassefamilie etter andre verdenskrig. Som mange andre var det Statens lånekasse for utdanning som gjorde det mulig å ta en akademisk utdannelse.

– Jeg studerte matematikk og fysikk på Blindern, og vi var de første ved universitetet med vekttall i databehandling. I kjelleren på Niels Henrik Abels hus sto en datamaskin på størrelse med en trailer. Hullkort var noe djevelskap. Vi leverte kortene inn, og fikk svar dagen etter. Var det feil måtte vi begynne på nytt.

I studietiden bodde han på en hybel på Frogner og betalte 65 kroner måneden i husleie. Uten studielån hadde dette ikke gått.

– I sommer- og juleferiene var jeg ekspeditør hos Johs P, som da lå i Nylænderbygget ikke langt fra bybrua. De siste årene som student hadde jeg feriejobb i Vinger Sparebank.

I 1969 giftet Per Tore seg med Kongsvinger-jenta Wenche, og fikk etter hvert en sønn og en datter.

– Jeg hadde ingen klar plan om å bli lærer, men vi giftet oss unge og da jeg var ferdig med studiene fikk jeg i januar 1971 tilbud fra Oddvar Gaustad ved skolekontoret om et vikariat ved Tråstad ungdomsskole. Samtidig ble vi tilbudt en rekkehusleilighet i Lyngveien med kommunal garanti for innskuddet på 22.000 kroner.

Den nye ungdomsskolen hadde åpnet i august 1968 og hadde 330 elever første året.

– Jeg var midlertidig ansatt de to første årene jeg var der og fikk siden fast ansettelse som adjunkt etter et halvt år med pedagogisk utdannelse. Da hadde jeg lang nok erfaring i skoleverket til å være min egen veileder!

Livet som lærer

Per Tore hadde flere viktige forbilder som lærer.

– Lærere som har inspirert meg er Åsmund Høiby, som senere ble rektor på Sentralskolen og matematikklærer Finn Lund på realskolen. Jeg hadde også Knut Ingar Hansen som lærer, og han sådde nok litt interesse for lokalhistorie.

For 40 år siden var det uhørt å bruke fornavn på lærere, som gjerne gikk i penbukse på jobb og noen også med jakke og slips. Etter hvert endret dette seg, og skoledagen ble mer uformell.

– Det har vært en stor endring i måten vi tenker skole og opplæring. Det jeg trivdes best med var samværet med elevene. Etter hvert ble det mer og mer møtevirksomhet som gikk på bekostning av dette samværet.

Jeg har hele tiden vært motstander av store skoler. På det meste hadde vi åtte klasser på trinnet, men etter hvert som kullene ble mindre og elevene færre, ble Tråstad ungdomsskole en stadig bedre skole. Jeg kjente etter hvert stort sett alle elevene og hvilke klasser de tilhørte.

Fotball og historie

Etter at han pensjonerte seg, har Per Tore engasjert seg i Kongsvinger – Vinger historielag. For tiden er han kasserer, og under pandemien la han sammen med flere andre ned et stort arbeid med dokumentasjon av husmannsplassene i gamle Vinger kommune. Resultatet endte opp i en bok, der førsteopplaget raskt ble utsolgt.

– Dette arbeidet er nok det viktigste jeg bidratt med som medlem av historielaget. Alt om husmannsplassene er å finne på lokalhistoriewiki, hvor laget nå er gang med gatehistorikken i Kongsvinger. Heibergsgate, som jeg vokste opp i, har nå fått sin egen artikkel i der.

Siden barndommen har fotball vært en viktig interesse. Per Tore er ofte på Gjemselund og følger KIL.

– Faren min spilte for KIL på 1930-tallet, og som smågutter var broren min Oddmund og jeg med på Winsnesløkka og så kamper der. I voksen alder har det blitt mange turer til Gjemselund og en periode satt jeg i styret i for supporterklubben.

Gjennom årene har det blitt mange turer til hytta i Rendalen med barn og barnebarn. Han vil ikke avsløre hvor mye molte de har plukket der i løpet av disse årene.

– Et av barnebarna er historiens første kvinnelige norgesmester i elgbaneskyting. Det er jo moro!

Når han fyller 80 år i 2026 kan han se tilbake på et helt liv ved Glommas bredd.

– Jeg trives fortsatt i Kongsvinger, selv om den har endret seg fra en småby til en liten storby på disse årene. Jeg liker å gå turer både gatelangs og til skogs, og treffer alltid noen jeg kjenner. Da slår jeg gjerne av en prat. Jeg må si at selv om jeg har hatt et godt liv som lærer, har jeg ikke interessert meg så mye for skole etter at jeg ble pensjonist. Det holdt med 40 år, forteller Per Tore Broen.