En lidenskapelig fisker

Tommy Strengelsrud tok nylig VM-bronse i isfiske i USA. For å finansiere lidenskapen har han to jobber.

Vi møter han hjemme i boligen på Langeland. Noe av det første man møter er et utvalg av medaljene hans hengende på veggen. På gulvet står en av tre sorte solide reisekofferter han har begynt å pakke ut etter turen hans fra USA. I kjøleskapet står det flere bokser med agn som er klare til å brukes. Noen av boksene må passes på og byttes vann på jevnlig for at agnet ikke skal bli dårlig.

– Jeg er egentlig ikke så glad i å spise fisk. Jeg spiser det veldig sjelden, forteller Tommy Strengelsrud.

Hvordan blir man da så interessert i fisking? Da han var yngre var han en ihugga KIL- og rallytilhenger. Det begynner nå å bli noen år siden han fulgte nøye med. Sist gang han så KIL fra tribunen var cupfinalen mot Rosenborg i 2016. Nå er det derimot fiskingen som uten tvil er hans store lidenskap.

Det hele startet med at det var hans far som fikk med han og broren Niklas med på fisketurer. Det var også broren Niklas som satt i gang interessen for sportsfiskingen, og de har reist på et drøss antall turer sammen, både om sommeren og vinteren.

Kunne aldri hatt kontorjobb

Strengelsrud har alltid vært en mann som ikke kan sitte stille. Helt siden han var 16 år har han hatt to jobber. Mannen som straks fyller 52 er nå tømrer på dagen og tar på seg vakter som budbil-kjører om kveldene.

– Jeg kunne aldri hatt en kontorjobb, sier han. Da jeg må ha blitt dårlig.

Resten av tiden går til fisking. Tilnærmet hver helg bruker han på å reise til eller delta på en fiskekonkurranse. Per nå er hver helg planlagt frem til og med mai.

– Det er klart at det er slitsomt å ha to jobber, men det hadde jeg heller ikke gjort dersom jeg ikke hatt en så stor interesse for det å fiske.

Det har også kostet på helsen å være en så ihugga fisker. Fire ganger har han fått frostskader på fingrene som et resultat av å ha sittet ute i kulden. Bare i fjor måtte han skifte hud to ganger på fingrene.

– Jeg har satt en grense på at jeg ikke skal fiske under 15 minusgrader. Heldigvis var det ikke så kaldt denne gangen.

To uker forberedelser

Både Tommy og broren Niklas har nå lang erfaring innenfor sportsfiske, og isfiske. I 1994 deltok de også i isfiske VM i Finland, og den gangen så ble det medalje av den gjeveste valøren.

I forrige uke var de med å representere Norge for andre året på rad i et mesterskap. I fjor gikk turen til Mongolia for å delta i VM.

– Den gangen var isfisking mye større enn det er i dag. Da var det vel så mange som 9000 som deltok på stevne.

Denne gangen gikk turen over Atlanteren. Stedet var i en liten by med rundt 1000 innbyggere som heter Lakeview, i delstaten Michigan i USA.

14 dager før konkurransedagene startet var det norske laget på plass. Fem deltagere, én reserve og et støtteapparat. En uke var til offisiell trening, og en uke til egne forberedelser. Det kan innebære blant annet hvilket agn, hvilket fôr de bruker som lukt for å tiltrekke fisken og hvilke kroker man skal ta i bruk.

– I slike konkurranser er det mye som ligger i de små detaljene. Så vi dro tidlig for å teste ut forskjellige ting slik at vi var best forberedt. Med mange hoder kan man få flere tanker om hva som fungerer best.

Det var langt fra alle andre nasjonene som tok seg like god tid til å forberede seg til mesterskapet, men de var heller ikke alene om å dra så tidlig. Men å reise slikt koster.

– Noen nasjoner får noe sponsorer og pengestøtte, slik som Litauen som endte opp med å vinne. Men det gjør ikke vi. Og det er klart at med en slik tur som dette, så går det litt penger ut av lommeboken.

Turen til USA kostet han nok rundt 40.000 kroner anslår han.

– Det var en sjanse man får en gang i livet.

«Norske» supportere

Under åpningsseremonien for mesterskapet sperret nødetatene av en av hovedgatene i den lille byen til og deltakerne ble med på parade.

– Det er mange som har norske røtter i den delen av USA, så vi opplevde at det var mange som heiet på oss. De kom bort og pratet med oss som om vi kjente de godt. Det var utrolig hyggelige folk som var der.

Med god støtte og lang forberedelse så tok Strengelsrud og resten av det norske mannskapet tredjeplass i mesterskapet. Det kunne fort blitt et steg høyere opp på pallen. 39 gram var det som skilte mellom dem og Finlands utvalgte som stakk av med sølvet.

– Selvfølgelig er det litt kjedelig, men det er så stort å få medalje at det tenker jeg ikke på.

Individuelt leverte han også varene under mesterskapet. Blant de nesten 56 som deltok så ble han den åttende beste, og den nest beste av de fem på det norske laget.

Tilbake på hjemmebane

Denne søndagen er det klart for fylkesmesterskap i isfiske på Øyungen. Selv med et hode som prøver å stille seg tilbake til hverdagen, stiller også Strengelsrud på konkurransen her. Men selv om han har med seg en fersk VM-medalje i bagasjen, så ser han ikke på seg selv som en stor favoritt.

– Det er mange flinke fiskere her, og det handler også mye om lokalkunnskap. Så det er langt fra sikkert.

Han syns det uansett er stas å konkurrere på hjemmebane.

– VM er så klart litt annerledes, men ellers er det like artig å være med å konkurrere hjemme som det er andre steder. Dessuten er det veldig deilig at det også er konkurranser hvor man trenger å kjøre så langt.

Han erkjenner at det ikke er like mange som fisker i dag som det var før, både lokalt og verdensbasis. Noe han syns er synd.

– Jeg skal ikke oppfordre alle til å bruke like mye tid på dette som meg, men jeg har lyst til at flest mulig skal kunne komme seg ut. Jeg tror mange hadde hatt mye glede av å fiske dersom de hadde prøvd det ut. Det beste er å kunne komme seg ut og treffe folk. Det er veldig stas, og noe som jeg i hvert fall setter pris på.