Fra gårdsgutt til gallerist

Gårdsgutt, kontorjobb, klesselger og gallerist. Asbjørn Bergerud har hatt mange jern i ilden opp gjennom årene.

En sommerdag sent i juli i 1940 kom en liten gutt til verden i Kongsvinger. Han fikk navnet Asbjørn Bergerud, og skulle senere vokse opp på gården Kletta på Rasta.

Når Asbjørn bare var sju år gammel, døde faren.

– Og da måtte mamma ut i jobb, så jeg ble plassert hos besteforeldrene mine på farssiden. De hadde en gård på Rasta som egentlig bare har gått under navnet Bergerud, men den heter egentlig Kletta, forteller Asbjørn.

Asbjørn trivdes så godt på gården, at han bestemte seg for å bli boende der også opp gjennom oppveksten.

– Når mamma etter hvert møtte en ny mann, bygget de et hus på Løkka (Hexumløkka). Mamma lurte på om ikke jeg ville flytte inn der med dem, jeg kunne jo få eget rom og greier. Men nei, jeg ble på gården, jeg. Jeg hadde det så bra der, og ble vel egentlig ganske bortskjemt. Vi hadde hester, kuer, sauer, høner og hele pakka, sier han og forteller videre:

– Men jeg gikk på Sentralskolen i sentrum, så jeg hadde jo litt reisevei fra gården og dit. Men da var det bare å ta sykkelen om sommeren og spark om vinteren. Og så var det jo flere unger som kom på for hver grind, så vi tok følge.

Ulovlig radio

– Du husker kanskje ikke så mye fra krigen da du ble født i 1940?

– Nei, jeg gjør ikke det, jeg var jo liten. Jeg kan huske så vidt at jeg så noen tyskere. Og så husker jeg at bestefar hadde radio, og det var jo ikke lov. Men han hadde den i låven, i høygulvet. Og når det kom nyheter fra London, så hadde han en høysekk over skuldrene som bar radioen. Så da kom det en nabokar over, og så satt de og hørte på nyhetene.

I ettertid har Asbjørn blitt fortalt at selv om han var veldig liten, så syntes han likevel at det var noe rart med den radioen.

– Det husker ikke jeg, men det var det de sa. Og etter det måtte jeg i seng, fordi de voksne var redde for at jeg skulle begynne å fortelle hva jeg hadde sett. Så da måtte jeg legge meg, ja, sier han og smiler.

Etter hvert som årene gikk fortsatte livet på gården. Besteforeldrene døde, og Asbjørn, som hadde giftet seg med en svensk sykepleierske, tok over gården.

– Men vi fikk aldri noen barn, og etter at jeg ble enkemann for 25 år siden, så ble det for mye for meg å ha gården og alt det som hørte med alene.

Thorvald Schøyen AS

I tillegg hadde han også en kontorjobb hos Kefas (Kjøbmændenes Engrosforretning), der Møbelringen på Sundehjørnet ligger i dag.

– Der var jeg i mange år, helt til det ble nedlagt fordi virksomheten skulle flyttes til hovedkontoret i Oslo. Og de ville jeg skulle flytte med, men jeg ville ikke. Og det var da jeg begynte å jobbe i klesforretningen Thorvald Schøyen AS.

Asbjørn husker godt en dag det var et godt voksent par som kom inn i forretningen.

– Damen var veldig flott og rak, og mannen skulle kjøpe seg en skjorte. «Den liker jeg.» sa mannen. «Det gjør du ikke, det!» sa damen, og hatten danset på hodet hennes i det hun sa det. Og så kunne hun også fortelle meg at det heter ikke kleshenger. Det heter bøyle, forteller Asbjørn lattermildt.

Han minnes også godt alle de hyggelige kundene som var innom, og kundekontakten er noe han alltid har satt stor pris på.

– Det er mange den dag i dag som treffer på meg og sier; «Denne dressen kjøpte jeg hos deg!».

Med årenes løp hadde Asbjørn blitt medeier sammen med Thor Schøyen. Klesforretningen var byens eldste i sitt slag før den til slutt stengte dørene for godt etter at Kongssenteret gjenåpnet i 2001.

– Og da var jeg vel egentlig allerede pensjonist, og hadde overtatt galleriet etter Helga Weng samtidig.

«Mannen med hund»

Asbjørn husker også godt en dame som kom til galleriet på flere utstillinger, da hun var på jakt etter et bilde som hadde samme farger som gardinene hennes.

– Men det var vanskelig det, og etter to år måtte jeg gi opp.

Galleristen forteller at han nok har vært kunstinteressert fra han var ganske ung.

– Mamma var litt kunstinteressert, så jeg har det vel opprinnelig derfra.

Som 16-åring kjøpte han sitt første maleri, men det var først når han kom inn i Galleri Helgas verden at det hele utviklet seg.

– Det var Helga som fikk meg til å utvikle interessen. De første gangene jeg var innom ble jeg bare kalt for «mannen med hund», for de visste ikke hvem jeg var eller hva jeg het.

Etter hvert ble Asbjørn og Helga kjent, og hun lurte på om Asbjørn ville være med og hjelpe til med å montere utstillinger.

– Til slutt fikk jeg ansvaret for å montere en utstilling alene, det var på en måte min eksamen. Og den ble godkjent, heldigvis.

Galleri Asbjørn

Etter hvert som helsen til Helga gjorde at hun måtte gi seg med å drive galleriet, tok Asbjørn over i 1990. Siden da har Galleri Asbjørn hatt mange utstillinger, og i 2020 kunne han feire galleriets 30-årsjubileum – samme år som han selv fylte 80.

I løpet av disse årene har det blitt en del kunst på veggene hjemme hos Asbjørn også.

– Jeg begynte i det små, og kjøpte litt og litt. Noe av det husker jeg at jeg måtte få lov å kjøpe på avbetaling også. Jeg har ganske mye kunst på veggene, men jeg finner alltid plass til mer, sier han.

Og enda har han flere bilder i boden.

– Det hender jeg bytter på litt for å få litt forandring. Det er ungene mine dette her, vet du, sier han og titter bort på en av veggene fylt med kunstverk.

Storbyreiser har også vært av stor interesse for Asbjørn, og det har blitt mange turer rundt om for å kunne gi ytterligere med næring til kunstlidenskapen.

– Jeg har blant annet vært i Paris flere ganger, og i Praha har jeg vært hele 16 ganger. Men det har alltid vært byreiser som har vært attraktive reisemål for meg. Jeg må kunne se kunst og arkitektur.

I disse dager er det kunsten som fyller mesteparten av hverdagen til Asbjørn, og han er godt i gang med å fylle opp utstillingene i galleriet ut neste år. Men når er det egentlig på tide å gi seg?

– Jeg har hatt et veldig godt liv og gode jobber. Jeg liker å omgås med folk, det gir meg så mye. Og jeg har kunsten, og galleriet. Men jeg tenker som så, hvor lenge kan jeg holde på? Jeg har spurt noen som allerede har hjulpet meg en del i galleriet om de kunne tenke seg å overta, men foreløpig uten hell. Så når jeg gir meg, så blir det vel ikke noe mer. Da blir det slutt på bygalleriet. Men jeg skal i hvert fall fylle opp utstillingene for neste år, og så får vi se, avslutter han.