Han våknet opp i en blodpøl: – Hva er det som har skjedd?

Han sto på badet, hørte på radio og nøt den rolige ettermiddagen. Så gikk alt i svart.

25. januar i år: Alf-Kaare Bergh kommer til seg selv. Han er omtåket, og skjønner ikke med en gang hvor han er. Så ser han de blodige gulvflisene, og det lille teppet. Da forstår han hvor er er; på sitt eget bad.

Men hva har skjedd?

Hvor lenge har han ligget her?

Noen sekunder?

Mange minutter?

Han kjenner etter og bein og armer virker som de skal. Han får reist seg møysommelig opp. Ansiktet han ser i speilet er blodig og forslått, og er knapt til å kjenne igjen. Han tenker, jeg må må ringe etter hjelp. Alf-Kaare finner telefonen og får ringt både Legevakten og taxi.

Rett til Ullevål sykehus

– Da jeg kom inn på Legevakten på sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg skulle ikke være der. I ambulanse bar det i full fart mot Ullevål sykehus. Underveis til Oslo kommer jeg noenlunde til meg selv. Jeg ser ambulansepersonalet som jobber. De har full kontroll og utstråler ro. Da skjønte jeg at jeg var i gode hender, og kunne slappe av.

Mitt Kongsvinger møter 73-åringen i Herdahlsparken. Han har fortsatt merker i ansiktet som forteller en historie, men ikke om hvor dramatisk den var.

To hjerneblødninger

– Jeg hadde to hjerneblødninger, i tillegg til brudd over venstre øye og på kinnet. Livet kunne vært slutt. Vi beveger oss på tynn is, forteller Alf-Kaare Bergh ettertenksomt.

For 73-åringen var hendelsen en påminnelse, det er fort å glemme i hverdagen.

– Jeg fikk et brått blodtrykksfall der jeg sto på badet. Jeg hadde ikke vært flink til å drikke nok vann. Å få i seg mat og medisiner til riktig tid er viktig for oss eldre. Vi må huske på å ta vare på oss selv, forteller Alf-Kaare.

De siste årene har han bevisst gått turer. Det har gitt ham en god del færre kilo å drasse på.

– Det tror jeg spilte en rolle for at det tross alt gikk så bra som det gjorde. Det er fort gjort å bli sittende å sløve i sofaen når du blir gammel som meg. Da er det ekstra viktig å komme seg ut, mener han.

Seks uker etter ulykken har han fortsatt litt problemer med synet på det venstre øyet.

– Det er trykk på synsnerven som er årsaken, men det skal bli bedre, ifølge legen, forteller Bergh.

Han har bodd i Kongsvinger siden 1987. Sine første leveår hadde han på Senja.

Sjokkert taxisjåfør

– Hadde jeg bodd der nå, ville det vært syv timer til nærmeste sykehus. Da ville fort utgangen ha blitt en annen. Nå var det fem minutter til Legevakten og turen til Ullevål gikk veldig fort unna, sier den kjente kunstneren og prisbelønte illustratøren.

Dagen etter fallet ble han kjørt tilbake til sykehuset i Kongsvinger. Der ble han i fem dager før han kunne reise hjem til leiligheten i Dahlmannsgården i Øvrebyen.

– Jeg kan ikke få gitt nok ros til de som jobber på sykehuset, både her og på Ullevål. Det er fantastisk dyktige og hyggelige mennesker. Jeg var hele tiden i trygge og gode hender. Det er viktig i en slik situasjon. De snakket til meg på en rolig måte. Jeg er så takknemlig, sier Alf-Kaare, og fortsetter:

– Det var også den samme taxisjåføren som kjørte meg til Legevakten den skjebnesvangre lørdagen, som hentet meg da jeg skulle hjem. Han kjente meg ikke igjen. Han hadde fått nærmest sjokk da jeg kom ned blodig og forslått.

Alf-Kaare snakker med rolig stemme. Han forstår at fallet kunne ha fått langt mer fatale følger. Fortsatt rusler han innom Kafe Bohem for den gode samtalen med venner og bekjente, gjerne med noe godt i glasset.

– Kongsvinger er en hyggelig by med hyggelige mennesker. Jeg har alltid likt meg her. Det er jo her jeg har bodd lengst i livet mitt. Det har vært 38 gode år, forteller han.

Husk alltid mobilen

Livsgnisten er fortsatt intakt. Han elsker å reise, og spesielt storbyer finner han forlokkende. Han var nylig i Brussel, og om ikke lenge går turen til London.

– Det er mye interessant å se, det er god og spennende mat, og ikke minst det sosiale livet på puben. Det elsker jeg, forteller han.

Mens vi rusler bortover Løkkegata i retning Grønnerudgården, forteller han om en annen erfaring han har gjort seg etter fallet.

– Jeg har alltid mobilen med meg, uansett hvor jeg er. Tenk om jeg ikke hadde fått ringt Legevakten. Da hadde noen først funnet meg etter mange timer, eller i verste fall, dager. Da hadde det nok ikke endt like godt, mener 73-åringen, og understreker:

– Vi beveger oss på tynn is. Særlig vi eldre må huske på å ta de nødvendige forhåndssreglene,- drikke nok vann og væske, spise mat og ta medisiner når vi skal. Denne opplevelsen ble en tankevekker for meg, sier Alf-Kaare Bergh.