Henriette har flyttet hjem til huset sitt etter ulykken
Sorg og fortvilelse er avløst av glede og optimisme for Henriette Grundt og foreldrene. Hun ble livstruende skadet i en trafikkulykke. Nå er drømmen å kunne kjøre bil igjen.
26 . september i fjor: Knut Arne og Wenche Grundt får en beskjed de aldri vil glemme: Datteren Henriette har vært involvert i en trafikkulykke på riksvei 2 ved Signernessjøen. Hun er fløyet i luftambulanse til Ullevål. Situasjonen er alvorlig, svært alvorlig. Henriette var døden nær, forteller sykehuset, da moren kommer til Oslo.
12 august i år: Henriette har invitert Mitt Kongsvinger hjem til huset sitt på Matrand. Sammen med foreldrene ønsker hun å fortelle om hvordan de har blitt møtt av norsk helsevesen. Fra operasjonene og opptreningen på tre sykehus, til det de beskriver som en helt utrolig oppfølging av Eidskog kommune.
Det siste snaue året har vært en berg- og dal-bane av følelser, inntrykk og opplevelser. Sorg og fortvilelse er avløst av glede og optimisme. I dette intervjuet forteller de om veien tilbake etter ulykken for snart ett år siden.
Tok første morgenfly
Hvordan husker mor og far høstkvelden da livet ble snudd på hodet?
Knut Arne var på jakt i Trøndelag. Han forteller at han og jaktkameratene leste om ulykken på nettet, og at de hadde lurt på om det kunne være noen de kjente.
Sent på kvelden ringte telefonen til Knut Arne, men det var et ukjent nummer, så han lot være å svare.
– Men telefonen ga seg ikke med å ringe, så til slutt svarte jeg og da var det fra Ullevaal sykehus. De fortalte de meg at de dessverre hadde fått inn en pasient som kunne være Henriette, men de er ikke sikre.
Derfor ble Knut Arne stilt noen kontrollspørsmål som kunne være med på å bekrefte at det var Henriette. Et av spørsmålene dreide seg om klær.
– De spurte om hun kunne ha klær merket Sander IL. Dermed var det ikke lenger noen tvil og jeg ble anbefalt å komme til Ullevaal så raskt som mulig.
Men Knut Arne var en fire timers kjøretur unna nærmeste flyplass. Sammen med en jaktkamerat som sjåfør bega de seg ut på den lange turen slik at han skulle rekke første fly neste morgen.
– Jeg fikk plass på det første flyet klokka 0630, og var fremme på Ullevaal klokka 8, minnes han.
Fryktelig lang tur
Hjemme på Holseter hadde også telefonen ringt, men Wenche hadde ikke hørt den. I mellomtiden hadde Knut Arne fått tak i sønnen på Kongsvinger, som reiste til Holseter for å kjøre moren til Ullevaal.
Med sykehuset på tråden, som hele tiden ga oppdateringer om Henriettes tilstand, reiste de til Oslo.
Jeg husker at da vi passerte Sanngrunn, så sa jeg høyt i bilen: «men i helvete, er vi ikke snart fremme»
– Jeg husker at da vi passerte Sanngrunn, så sa jeg høyt i bilen: «men i helvete, er vi ikke snart fremme». Det føltes som en fryktelig lang tur, forteller Wenche.
Hun var først fremme på Ullevaal og ble møtt av sykehusansatte som orienterte om Henriettes tilstand.
– Da fikk jeg vite at hun var intubert, og lå på operasjonsbordet, jeg fikk også vite at hun var nesten død da hun kom inn på sykehuset.
I tiden etterpå har Wenche og Knut Arne tenkt mye på hvordan de som pårørende ble fulgt opp av de ansatte på Ullevaal, Sunnaas og ikke minst av Eidskog kommune.
– Hver dag da vi kom på sykehuset, så ble vi møtt med spørsmål om hvordan det var med oss og vi ble spurt om vi hadde behov for å få snakke med noen om det vi opplevde. Vi følte virkelig at de brydde seg om oss, forteller Wenche.
– Og det samme gjelder Eidskog kommune. Vi ble kontaktet av kriseteamet i kommunen ganske tidlig for å høre hvordan det gikk med oss og om det var noe vi trengte hjelp til, sier Knut Arne.
Stå-på-vilje
Åtte måneder etter den alvorlige bilulykken ved Sigernessjøen i fjor høst, som nesten kostet henne livet, flyttet Henriette hjem igjen til huset sitt på Matrand. Det var ikke gitt at det kunne skje etter de mange og alvorlige skadene hun pådro seg.
Med en hjerneblødning og en traumatisk hjerneskade, en ødelagt benlapp i hodet, skader i skulder, bekken, hofte og håndledd har hun vært gjennom en rekke operasjoner og behandlinger ved på de tre sykehusene Ullevaal, Rikshospitalet og Sunnaas.
Deretter har rehabiliteringen fortsatt på helsetunet på Skotterud og nå de siste to månedene med hjemmebesøk av ergoterapeut og fysioterapeut hos Henriette på Matrand.
Henriettes stahet og stå-på-vilje, masse støtte fra familie og venner, og ikke minst et fantastisk helsevesen, er årsaken til at hun er hjemme igjen
Henriette er stolt over det hun har oppnådd. Allerede åtte måneder etter ulykken flyttet hun ut av Helsetunet og hjem igjen til sin egen bolig på Matrand.
Mye har hun måttet lære seg på nytt. Da hun kom til Sunnaas i slutten av november i fjor, kunne hun ikke gå. Nå utfordres hun av fysioterapeuten sin til å jogge i bakker. Henriette har også måttet lære seg hvor mye er i hjemmet sitt:
– Da Henriette kom hjem til huset sitt på Matrand for første gang etter ulykken, ble hun så glad over hvor pent hun hadde det. Hun husket ikke hvordan hun hadde det hjemme, forteller Henriettes mor Wenche og fortsetter:
– Små praktiske ting som å vite hvor hun oppbevarte en saks var også glemt, så hun har måttet lære seg mye på nytt.
– Henriettes stahet og stå-på-vilje, masse støtte fra familie og venner, og ikke minst et fantastisk helsevesen, er årsaken til at hun er hjemme igjen, mener Knut Arne.
Eidskog har vært enorm
At Henriette skulle tilbake til Eidskog var hele tiden planen og da Henriette ble overført til rehabilitering og opptrening på Sunnaas kom ansatte fra Eidskog kommune på besøk for å hospitere.
– Det var seks personer med blant annet fysioterapeut og ergoterapeut fra kommunen som var med meg og så på treningsprogrammet mitt på Sunnaas i en hel dag, forteller Henriette.
Men da det nærmet seg overflytting fra Sunnaas til Eidskog kommune og helsetunet var Knut Arne betenkt.
– Jeg tenkte fælt på om en liten kommune som Eidskog hadde de nødvendige ressursene for å kunne fortsette den fine utviklingen som Henriette viste på Sunnaas. Jeg ante jo ikke en gang at kommunen hadde både fysioterapeut og ergoteraeuter. Men når jeg ser på det nå, så tror jeg ikke vi kunne fått noen bedre hjelp noe annet sted.
– Det er helt enormt det kommunen har gjort for Henriette og oss, sier Wenche og Knut Arne.
Henriette snakker varmt om oppholdet på Helsetunet og superlativene sitter løst.
— Jeg fikk en kjempefin mottakelse og hver dag så var det et kjempegodt treningsopplegg med fysioterapeut. Det var rett og slett helt konge!
Foreldrene er enige og fortsetter:
— Vi ble alltid møtt av blide ansatte som lurte på hvordan vi hadde det og om vi ville ha en kaffekopp. Og når vi tok med oss Henriette på tur og uansett hvor sent vi kom tilbake, så ble vi møtt av like blide ansatte.
Familien kommer med flere eksempler på hvordan de opplever at kommunen hele veien har arbeidet for Henriettes beste og i tillegg til helsetjenesten trekkes også boligtjenesten og tildelingskontoret frem for sitt gode arbeid.
Knut Arne forteller om et nytt syn på norsk helsevesen etter det siste årets opplevelser.
— Det er jo vår opplevelse av norsk helsevesen, men vi har bare positive opplevelser, sier han og fortsetter:
– Jeg har vel alltid irritert meg litt over skatteseddelen, men når jeg har sett hva skattepengene går til i helse, så betaler jeg de kronene med glede, sier Knut Arne.
– Nå blir det å sende inn skatteseddelen med hjerter på, ler Wenche.
Målet har vært å flytte hjem
Målet har hele tiden vært å kunne flytte hjem til huset på Matrand, og en del av treningen på helsetunet foregikk derfor hjemme på Matrand.
– Vi reiste jo hit for at vi skulle øve på dagligdagse ting som å lage frokost selv. Målet var at jeg skulle lære av det slik at jeg skulle kunne klare det selv. Målet har hele tiden vært å bli mest mulig selvhjulpen, sier Henriette
I dag bor Henriette igjen i den samme boligen som hun kjøpte da hun ble fast ansatt som miljøarbeider i Eidskog kommune for noen år siden.
Hun er for det meste selvhjulpen, men får besøk av fysioterapeut to ganger i uka og ergoterapeut en gang i uka. I tillegg er boligtjenesten innom tre ganger i uka og hun er tildelt en støttekontakt som blant annet hjelper henne med turer i butikken og andre ærender.
Men på sikt er målet også å kunne kjøre bil selv igjen.
– Det er drømmen, men det er ikke noe stress, sier Henriette.
