Henriette vant over døden, nå kjemper hun seg tilbake

Henriette Grundt kolliderte med en lastebil ved Sigernessjøen. Hun ble fløyet til Ullevål sykehus. Der lå hun flere uker i koma.

26. september i fjor: Henriette Grundt (33) er på vei hjem etter nok en økt som trener for Sanders herrelag i fotball. Like før Sigernessjøen kolliderer hun med en møtende lastebil. I meldingene politiet sender ut til media står det at føreren av bilen er kritisk skadet og er fløyet med luftambulanse til Ullevål Universitetssykehus.

Seks måneder etter den alvorlige bilulykken er Henriette Grundt endelig tilbake i Eidskog igjen.

Man forstår raskt at fotball er en lidenskap når man kommer inn på rommet til Henriette Grundt på helsetunet på Skotterud. Allerede ved inngangsdøra ligger det to signerte fotballer på hattehyllen.

– Velkommen, det er mine gjestebøker, det er ikke mange som har fotballer som det, forteller hun og smiler når hun tar i mot Mitt Kongsvinger fredag formiddag.

På en hylle over senga henger et Manchester United skjerf og på motsatt vegg henger en KIL-trøye med draktnummer 20 og navnet Grundt trykt bakpå.

– Den trøya har jeg fått av Jesper.

Henriette er søskenbarn med KIL-spilleren Jesper Grundt og fotballinteressen er noe de deler.

En rekke operasjoner

Veien tilbake til hjemstedet har vært lang og dramatisk. Selv husker hun ingenting av det som skjedde på riksveg 2 septemberkvelden for seks måneder siden.

– Jeg hadde vært på fotballtrening med Sander og skulle bare kjøre hjem og etter det så husker jeg ingenting. Men jeg har blitt fortalt etterpå at jeg krasjet med en lastebil og at jeg fikk god hjelp av et lokalt innsatsteam fra Eidskog, sier hun og fortsetter:

– Også ble jeg fløyet til Ullevaal i et helikopter og da var det en snill person fra det lokale innsatsteamet som hadde sittet og holdt meg i hånda mens vi fløy til Ullevaal.

Jeg knakk nakken, og ødela hele venstre sida mi. Så jeg har operert skulder, bekken og hofte.

Hun er rørt når hun snakker om innsatsteamet og forteller at hun gjerne vil treffe de som bistod på ulykkesplassen.

– Jeg har et ønske om å ta en tur dit for å takke dem. Men mamma og pappa har vært der og takket dem for innsatsen.

På Ullevål ble det raskt klart at Henriette hadde blitt påført mange og alvorlige skader.

– Jeg knakk nakken, og ødela hele venstre sida mi. Så jeg har operert skulder, bekken og hofte, så det har vært ganske tøft, forteller hun og fortsetter:

– Også fikk jeg en hjerneblødning og en hjerneskade og fjernet en sprukket benlapp i hodet. Jeg fikk operert inn en ny benlapp i titan 4. februar.

I tillegg ble også hennes høyre håndledd skadet og måtte opereres. I løpet av oppholdet på Ullevå har det blitt mange operasjoner.

– Jeg husker ingenting fra den tiden på Ullevål, så jeg vet ikke hvor mange operasjoner det har blitt. Men det har vært en krevende tid, sier hun og viser til en dagbok som sykepleierne på intensivavdelingen skrev for henne i tiden hun lå på Ullevaal.

Øvde på å gå

I dagboka har sykepleiere på avdelingen skrevet om alt hun har vært gjennom i tiden på sykehuset. I ettertid har hun gått gjennom dagboka med en psykolog for å bearbeide hendelsene.

Hun forteller at minnene fra Ullevål universitetssykehus er få og at det er først tiden på Sunnaas hun har minner fra.

– Jeg husker nesten ingen ting fra Ullevål og derfor var jeg også lei meg da jeg kom til Sunnaas fordi ingen hadde vært og besøkt meg på Ullevål. Men da jeg leste i dagboka, så skjønte jeg jo fort at mange hadde vært innom og besøkt meg, sier Henriette.

På Sunnaas havnet hun på avdeling for pasienter med traumatisk hjerneskade. Den første tiden trengte hun hjelp til det meste, men etter hvert kom resultatene av all treningen.

– Hjerneskaden ble fulgt opp mest, men jeg øvde også på å gå, noe jeg ikke kunne da jeg kom dit. Så det å kunne gå igjen er jeg veldig stolt av å ha fått til.

Hun beskriver perioden på Sunnaas som tøff, men at gode støttespillere i fra familie og venner har vært avgjørende.

– Jeg har hatt veldig god støtte. Mamma og pappa har besøkt meg hver helg og jeg har også hatt mange gode venner på besøk som har vært en god støtte. Også har jeg ringt ei veldig god venninne som har støttet meg, det hjalp veldig og har vært veldig avgjørende.

Trening og trening

Den positive utviklingen som kom av all treningen, delte hun etter hvert på Snapchat.

– Det har vært veldig mye positivt og etter hvert ble jeg flinkere til å dele det med folk på Snapchat, som for eksempel da jeg klarte å gå i en trapp for første gang, da fikk jeg veldig mange gode tilbakemeldinger som har vært viktig for å holde motivasjonen oppe. Jeg er veldig takknemlig for det, sier hun og fortsetter:

– De første forbedringene var en kjempeopptur.

Henriette forteller om hvordan en vanlig dag kunne se ut på Sunnaas. Hele tiden fikk hun en dagsplan og ukeplan å forholde seg til.

Jeg har en fetter som spiller på KIL, så jeg har en liten drøm om å reise på Gjemselund på mandag for å se på KIL.

– Jeg hadde morgentrening i senga og deretter frokost før det var fysioterapeut trening to ganger, etterfulgt av ergoterapeut-trening. Dags- og ukeplanen var viktig for at hodet mitt skulle få vite hva jeg skulle gjøre. Hviletid er også viktig for hodet og hjerneskaden.

Henriette er full av lovord om de ansatte på Sunnaas.

– De er veldig motiverende og hadde trua på meg, så det var hyggelig.

Hun forteller at hun syns det går greit med hjerneskaden i dag og at hun har sluttet med medisiner for dette.

Fotballkamp på mandag

For en uke siden ble Henriette overført til korttidsavdelingen 2A på Helsetunet på Skotterud.

– Det har vært et mål å komme seg til Eidskog og kanskje komme meg helt hjem etter hvert, men det er litt tidlig enda. Men det er godt å være her, jeg kjenner mange av de som jobber her og det er kortere vei til venner og familie.

På Helsetunet går dagene med til mer trening, noe hun regner med å måtte fortsette med hele livet.

– Jeg sykler mye og går i gangene uten rullator og i går gikk jeg i trapp. Det å bruke musklene i beina er noe jeg nok må stå på veldig med også fremover.

Men hun har også rukket å besøke tidligere kolleger på Skotterud barneskole. Og hun planlegger å se en spesiell fotballkamp til uka.

Møter fotballpresidenten

– Jeg har en fetter som spiller på KIL vet du, så jeg har en liten drøm om å reise på Gjemselund på mandag for å se på KIL. Jeg håper det er mulig å gjennomføre for Jesper er tilbake igjen på banen, og jeg må stille opp for familien jeg også vet du.

Gjennom hele samtalen trekker hun frem all støtte hun har fått fra familie og venner.

– Jeg har en veldig fin og god omgangskrets rundt meg og det vil jeg at skal vises for det er jeg veldig takknemlig for.

På spørsmål om hva hennes neste mål er, så lyser hun opp og forteller at det er et kult mål.

– Den 8. april er jeg invitert til Ullevaal stadion for å treffe fotballpresident Lise Klaveness og se damelandskampen mellom Norge og Frankrike, det er et kult mål å få til, forteller hun.

Hun forteller at det er Lise Klaveness som har invitert henne og at det har kommet i stand gjennom Vidar Sanderud og Tor Pålerud.

På sikt er planen også å komme seg ut for å se Odals-kamper igjen.

– Jeg bryr meg veldig om de gutta, så jeg må få sett noen Odals-kamper etter hvert, avslutter Henriette Grundt.