Herr og fru dugnad

– Når man blir pensjonist, kan man ikke bare sette seg i sofaen. Da blir man veldig fort gammel, sier ildsjelene Arne og Irene Svendsrud.

Du har kanskje sett mannen med den knallgule vertsjakka på Gjemselund eller i ishallen noen ganger?

Og ei blid dame som har solgt deg billetter, eller servert deg kaffe og vafler under en KIL-kamp – enten den blir spilt med fotballsko eller hockeyskøyter?

Helt riktig.

Ekteparet Arne (77) og Irene Svendsrud (72) har tilbragt et helt liv som frivillige for idretten i Kongsvinger.

Vi tar det fra begynnelsen. Arne og Irene har kjent hverandre siden ungdommens glansdager, og i 1977 giftet de seg. Med tiden kom barna, og det betød også å måtte stille opp på dugnad i forbindelse med idrett.

Alltid KIL i hjertet

Når barna etter hvert ble store, tenker kanskje de fleste at det måtte være deilig å slippe å stille opp på dugnad. Men ikke for ekteparet Svendsrud, som snart kan skilte med å ha vært gift i et halvt århundre. De har stått på for idretten i Kongsvinger i en årrekke. Først og fremst i fotball- og ishockeymiljøet, men også i idretter som håndball, løping og friidrett.

– Det ballet egentlig bare på seg. Jeg drev med håndball, og var trener og satt i styret der. Men så falt jeg og fikk skulderen ut av ledd, og da ble det slutt på det, forteller Irene Svendsrud.

På dette tidspunktet, tidlig på 90-tallet, hadde hun allerede vært involvert i fotballen som frivillig.

Og for ekteparet har det alltid vært KIL de har representert.

– Vi synes vi klarer oss bra og henger fortsatt med på det meste. Men det blir jo en del man må holde styr på før kamper og slikt, og da kommer det godt med at vi har levd opp med dette en stund, forteller hun og Arne.

Vanskeligere i dag

Irene har nok å holde styr på rundt sesongstarten for hockeygutta, da det er et nytt system hvor publikum kan velge sete i ishallen ved kamp.

– Har det vært mye på dugnadsfronten som har forandret seg opp gjennom årene, fra dere startet som frivillige og fram til nå?

– Jeg tror vel at det har blitt litt vanskeligere å få med folk på dugnad. Og jeg tror kanskje at den dugnaden vi har vært med på å bygge opp blir mer og mer borte. Det er vanskeligere og vanskeligere ettersom tiden går, alt skal koste penger. Så jeg tror det ligger litt der jeg da, sier Arne.

Han mener også at i dugnadsgenerasjonen som holder på nå, så er det mange eldre som stiller opp.

– Og det er jo rett og slett fordi at livet har blitt annerledes. De fleste barnefamilier har hastverk, og det er vanskeligere å få tiden til å strekke til i den hektiske hverdagen som har blitt.

Vil ikke stikke seg ut

– Hva er det som får dere til å fortsette, selv om dere ikke må?

– Jeg ser slik på det: Så lenge jeg har en helse som fungerer noenlunde, så skal jeg være med, konkluderer Irene.

Arne synes det er godt å komme seg ut fra sofaen hjemme.

– Det er godt å komme seg ut og møte folk. Du kan ikke sette deg ned i sofaen og bli der. Da blir du fort gammel. Mange spør oss hvorfor vi gidder, og jeg kan forstå det. Men det tar så lite tid av mitt liv, men betyr så mye for de som driver med idrett, sier han.

Irene er helt enig, og sammen er ekteparet Svendsrud gull verdt for idretten i Kongsvinger.

– Idretten i Norge hadde ikke fungert uten de frivillige. Og vi møter opp, fordi vi synes det er moro. Og vi tror klubbene setter pris på det. Det er som vi har sagt før; hadde ikke vi gjort det, så hadde noen andre gjort det. Men vi har blitt med på dette og lever litt på det, selv om vi absolutt ikke ønsker å stikke oss ut. Vi vil bare stille opp, avslutter Arne og Irene.

– Uten de frivillige stopper idretten opp

Daglig leder for KIL ishockey Jan Christer «Chirre» Eriksson og Rune Lundgren i KIL Toppfotball sparer ikke på rosen når de kommer med sine meninger om frivilligheten for idretten i Kongsvinger.

– Viktigheten med frivillige er enorm. Uten dem vil vi ikke klare å arrangere kamper. Det at Arne og Irene er med som frivillige betyr mye, de er så og si på alle arrangement vi har. De skaper en trygghet i at vi vet vi får hjelp av dem. Og det gjelder flere som vi har som bidrar med sitt frivillige arbeid. Vi har mange som kommer gang på gang og hjelper til, sier Chirre takknemlig.

Lundgren sier det akkurat som det er. Det er mellom 80 og 100 personer i sving på kampdager, og gruppevis med folk som hjelper til frivillig gjennom hele uka.

– Uten de frivillige stopper idretten opp, og sånn er det med KIL Toppfotball også. Uten de frivillige klarer ikke vi å gjennomføre arrangementer, og de bidrar med alt som er i klubbdriften. Hvis vi skal fungere som en klubb, så er vi avhengig av de frivillige, deriblant Arne og Irene. Det er Alfa og Omega for oss å ha sånne som dem, som ser gleden i å ha et tilholdssted og føler at de er til nytte. Og så er det vår oppgave å sørge for at de blir sett for den jobben de gjør, og at de forstår hvor viktig det er for oss å ha dem. Vi er utrolig takknemlige for de frivillige vi har, det må jeg bare si.

Fotball: KIL-Skeid, Gjemselund kl 16.

Ishockey: KIL-Gjøvik, Kongshallen kl. 18