Kjersti må ta vare på det gamle – og gjøre plass til det nye

Familiebutikken Tante Marie har vært en del av Kongsvinger i 71 år. Nå jobber Kjersti Støve for å bevare tradisjonene, samtidig som hun tilpasser butikken og livet sitt til nye tider.

– Å drive butikken er litt som å kjøre hest og kjerre og Tesla samtidig. Vi må ivareta tradisjonene, og bringe identiteten til butikken videre, forteller Kjersti Støve.

Det har vært viktig å balansere tradisjon og fornyelse i en butikk som Tante Marie, som nå har eksistert i 71 år.

Butikken har gått i generasjoner, og etter å ha vært i både Oslo og Berlin, trakk Kjersti hjem til Kongsvinger. Det er tydelig at hjembyen ligger nært hjertet hennes.

Falt for kunstløp

Hun er født og oppvokst i byen, nærmere bestemt på Tråstad. Familien flyttet senere til Hexumløkka, og Kjersti begynte på Langeland barneskole da den var ny i 1973.

– Jeg var en idrettsjente. Så begynte jeg å spille piano da jeg var seks år gammel, og jeg var veldig glad i musikk. Etter hvert begynte jeg med kunstløp, og da ble det min idrett, forteller Kjersti.

På den tiden hadde ikke Kongsvinger ishall, som resulterte i flere turer til Hamar for å bruke deres kunstis. Kjersti mimrer tilbake til sydde kjoler til konkurranser, kalde treningsøkter ved Glomma og et fint miljø.

Startet i butikken som 15-åring

Kjersti drev med kunstløp helt til hun var i 15-års alderen. Da fikk hun sommerjobb og helgejobbing hos Tante Marie.

– Det syntes jeg var kjempespennende. Jeg likte godt å tørke støv, ekspedere og pakke pakker. Så jeg har jobbet her fra jeg kunne ha en jobb.

Kjersti sin oppvekst var med andre ord aktiv, med blant annet slalomturer med familien i Holtberget.

– Du spurte om jeg visste hva jeg ville bli fra da jeg var liten. Det har jeg absolutt ikke visst. Jeg syntes jo tyske Katarina Witt var utrolig flink til å gå på skøyter. Men å bli kunstløper fra Kongsvinger på heltid lå nok ikke helt i kortene, sier Kjersti og humrer.

Siktet mot utdannelse i Tyskland

Kjersti forsetter med å si at hun aldri har hatt en stor drøm om å bli noe, og at dette er grunnen til at hun slet med å finne sin vei i livet da hun var ung. Da hun fullførte videregående skole på Øvrebyen, vendte hun nesa mot Berlin.

Der gikk hun på fysioterapiskole, men det fant hun fort ut ikke var for henne. Hun vendte hjem igjen etter noen måneder. Deretter begynte hun på lærerskolen i hovedstaden.

– Jeg følte at jeg hadde bommet ordentlig etter Berlin, og da måtte jeg skynde meg med å begynne med noe annet, forteller Kjersti.

Overgangen fra Kongsvinger til Oslo beskriver hun som veldig skummelt. Kjersti trekker frem at hun syntes at Oslo var veldig upersonlig, og at det var mye støy. I helgene dro hun ofte hjem til Kongsvinger.

Det var en vanskelig periode da hun skulle finne seg selv. Selv kjente hun et press på å velge riktig karriere på første forsøk.

Husker sin første klasse godt

Kjersti fullførte lærerskolen, og ble adjunkt. Deretter begynte hun i sin første jobb i Oslo. Hun husker godt den første klassen hun hadde.

– Det var litt spesielt, fordi det var ikke en helt vanlig klasse. Det var en mottaksklasse med fremmedspråklige elever. Det var mange innvandrere i Oslo på den tiden. Det var veldig lærerikt.

Det tok ikke lang tid før Kjersti vendte hjem til Kongsvinger. Hun fikk aldri slått seg helt til ro i Oslo. Både Berlin og Oslo ble for stort og skummelt.

– Jeg syntes at jeg gjorde mye rart og rotet rundt før jeg landet på noe. Men da jeg landet flyttet jeg hjem til Kongsvinger, og begynte å jobbe på Roverud barne- og ungdomsskole. Så jobbet jeg på Langeland barneskole, forteller hun.

På denne tiden fikk Kjersti tre barn, to jenter og en gutt. Læreryrket var noe hun stortrivdes i. Hun likte jobben fordi hun fikk være der for ungene og bruke kreativiteten sin, og hun brant litt ekstra for musikk og drama.

Til tider var også jobben krevende.

– Man tenker at man gjerne skulle gjort så mye mer for de enkelte barna som trengte mer oppfølging og voksenkontakt. Til tider var vi altfor få voksne.

Måtte komme seg tilbake på beina

Så fikk Kjersti en brå vending i livet sitt. Hun beskriver at det var summen av veldig mange ting. Mye skjedde på få år, og det tvang henne til å tenke helt nytt.

Hun sa opp jobben på skolen på grunn av helsemsessige årsaker. Det ble for stressende og krevende med tanke på situasjonen hun befant seg i. Valget ble gjort fordi hun måtte komme seg på beina igjen for å kunne være der for sine egne barn, som hun da hadde alene.

– Det var noen krevende år, men vi landet med hodet opp og beina ned. Så ble butikken min vei videre. Det ble et naturlig valg, forteller Kjersti.

Å slutte som lærer, og lukke det kapittelet i livet sitt var vanskelig for henne. Selv om hun visste hun trengte en ny vending, var det vemodig.

– Det var jo en slags sorg å gå gjennom det også, at man må lukke døra til et yrke. Noe man har jobbet hardt for, og som er en del av identiteten min.

– Man må svelge noen kameler

Tiden etterpå hos Tante Marie beskrev Kjersti som en form for terapi. Det har tatt lang tid å gå fra den perioden til den hun er i dag.

Hun likte seg godt i butikken, som ble drevet av moren og tidligere av farmoren. Kjersti har stor respekt for arbeidet familien har lagt i butikken før hennes tid. Lillebroren hennes Jo er en god samarbeidspartner – både i butikken og i livet generelt.

Å jobbe i en familiebedrift kan også by på utfordringer.

– Det er plusser og minuser. Det er krevende til tider, og så er det kjempemorsomt. Man går oppå hverandre, så man må svelge noen kameler, sier Kjersti og smiler.

Kjersti tok så over etter moren, og er nå den som driver Tante Marie. Hun trives best med å fikse og ordne i butikken og hjelpe kunder som har behov for det. I løpet av årene hun har drevet butikken, har det også vært vanskelige tider.

Pandemien var ikke noe mindre krevende for Tante Marie enn for andre bedrifter. Renovering påvirket også butikken, da stillasene utenfor dekket alle utstillingsvinduene. Da så Kjersti og de ansatte seg nødt til å finne en løsning.

Måtte fornye seg på sosiale medier

Satsing på sosiale medier har blitt viktig for butikken, og gjester fra ulike kroker i landet har kommet innom butikken etter å ha sett de på nettet. Dette har vært noe Kjersti måtte tilpasse seg.

– Jeg tror jeg var den siste i Kongsvinger av voksne folk som fikk mobiltelefon. Men jeg har lært meg det, og da har det bare blitt morsommere og morsommere. Jeg trives godt med å ta bilder av ting jeg ser, sier Kjersti.

Hun stiller opp på video og snakker om butikken. Kjersti sier at hun ikke er komfortabel med det, men ser at det lønner seg for butikken.

Tradisjonsrikt, men moderne

Å drive med sosiale medier er kun én av mange ting butikken gjør for å fornye seg etter tidene. Det er også viktig å ta vare på tradisjonene, spesielt når man driver med bunader.

Dette hadde ikke Kjersti klar alene, da hun forteller at det er flere viktige nøkkelpersoner som holder hjulene i gang. Det er aldri «jeg» når Kjersti snakker om Tante Marie, da sier hun «vi».

Å bevare tradisjonene med bunadene er en av Tante Marie’s kjerneverdier, da det er viktig å ha godt håndtverk, holde produksjonen lokalt i Norge og levere kvalitet.

– Tilbehørene vi har begynt med i butikken er jo en fornyelse. Hårbøyler og skjerf til bunaden har blitt veldig populært, og da tok vi vurderingen at det var greit. Folk gjør jo bunadene sine mer personlig, forteller Kjersti.

Selv om Kjersti har lagt mye bak seg, har hun forsatt mål for fremtiden.

Den 25. november ble Kjersti mormor for første gang, noe hun beskriver som ren lykke. Utenfor jobben trives hun best med et rolig, stille og tilbaketrukket liv. Å reise på hyttetur til Finnskogen med kjæresten er det blitt mer og mer av.

– Jeg vil bli flinkere til å reise rundt. Det er på lista over ting man kan bli bedre på, sier Kjersti med et smil.

Juletiden er en av Tante Marie sine travleste. Nå ser hun frem mot noen rolige dager med sine nærmeste.

– Mulig jeg børster støvet av de gamle notene også – og tar en trudelutt på piano. Himmel på jord. Mye gledelig og fint som skjer i flokken min for tida. Vi er rett og slett inne i en god periode, så jeg har mye å være takknemlig for, avslutter Kjersti.