Kongsvinger – byen med flest kvinner som vegvisere

I dag er det 30 år siden Kvinnemuseet ble åpnet i Kongsvinger.

De kom seint, men de kom godt. Det måtte en vegmåling til for å åpne opp for flere kvinnelige vegvisere. Fortjenstfulle offiserer måtte vike plassen for pionerkvinnene. Nå er de blikkfang i gatene våre og påminner oss stadig om den betydning de har hatt i historien og den inspirasjon de fortsatt kan gi til nye generasjoner.

Ifølge en artikkel i Asker og Bærums Budstikke fra 8. juni 2004 var Kongsvinger den gang byen i Norge med flest kvinnenavn på vegskiltene. Trolig ligger vi fortsatt godt an, og Kvinnemuseet banet på mange måter vei for denne statusen.

Fortjenstfulle offiserer eller pionerkvinner? Da kommunen skulle tildele nye gatenavn i bydelen «Lierrasta» på 80-tallet, lanserte de temaet «Fortjenstfulle offiserer fra 1808». Dette provoserte Kvinnemuseets leder, Kari Sommerseth Jacobsen, som nylig hadde hatt suksess med utstillingen «Pionerkvinner i Kongsvinger». Hvorfor ikke kvinnenavn på det nye boligfeltet? I et intervju med Glåmdalens Kari Gjerstadberget i 2013 forteller Jacobsen at hun, i et forsøk på å endre kommunestyrets innstilling, fortok en studie og fant ut at «av kommunens gateskilt var det 200 km med mannegater, og bare 1,4 km med kvinnegater». Dette gjorde hun kommunen oppmerksom på i et brev, og etter en del tautrekking tok rådmann Norvald Strand avgjørelsen og lot hele Lierrasta få kvinnegatenavn.

Anna Stangs veg

En av kvinnene som fikk «leve videre» der, var Anna Stang. Hun ble Norsk Kvinnesaksforenings første kvinnelige formann i 1885. En merkelig formulering synes du kanskje, men foreningens grunnlegger og første formann var mann, stortingsmann Hagbart Berner. Berner kjempet for kvinners rett til høyere utdanning, kvinners stemmerett og kvinners økonomiske uavhengighet. I ett år satt Berner som formann mens Anna Stang i denne perioden var styremedlem. I 1861 opprettet Anna Stang en privat pikeskole i Kongsvinger og drev denne i 17 år. Her ble det undervist i tysk, fransk og musikk. Anna var gift med Jacob Stang, som i en periode var norsk statsminister i Stockholm. Hun ble derfor ofte titulert som «Statsministerinde». Men på Lierrasta regjerer hun alene og i kraft av seg selv, uten statsministeren. Fru Stangs sønn derimot, Georg Stang, har fått sin egen gate i byen, nærmere bestemt i Øvrebyen. Georg var forsvarsminister fra 1900 – 1903. Han kalles gjerne «grensefestningenes far» og var pådriver for forsvarsverket «Glommalinjen» mellom Fredriksten og Kongsvinger.

Maren C Dahls veg

En annen kvinne som har satt spor etter seg i historien er Maren Cathrine Dahl. Maren var landets første kvinne med juristutdanning, og den andre i rekken av personer som avla juridisk embedseksamen. Dessverre for Maren ble det aldri til at hun fikk en stilling der hun kunne praktisere sitt fag. Åsne Stolpe i Kongsvinger historielag beskriver den rådende holdningen blant mange menn og stortingspolitikere på den tiden og refererer til en uttalelse som falt da stortinget debatterte saken om kvinners stemmerett: «Det kreves – for deltagelse i det offentlige liv – så mye tidsbruk, så stor anstrengelse for å sette seg inn i spørsmålene og for å treffe sitt valg – så mye arbeid og så mye fysisk kraft – at ingen kvinne i lengden kan ivareta det arbeidet. Sterkt hjernearbeid forårsaker hos kvinnen ikke alene illebefinnende, men gjør henne direkte syk.» At vedkommende som uttalte dette i tillegg var lege, gjør ikke saken noe bedre. Høy utdannelse var altså ikke alene tilstrekkelig for å lykkes med yrkeskarrierevalget til kvinner som Maren Cathrine. Tiden var ikke moden. Hun endte opp som folkeskolelærerinne. En kunnskapsrik støtte for sine elever, om enn en smule overkvalifisert.

Erika Nissens veg

Erika Lie Nissen var pianist og musikkpedagog født i Kongsvinger. Hun studerte musikk i Berlin sammen med Agathe Backer Grøndahl. Lars Ovlien har tidligere skrevet utførlig om «Den fabelaktige Erika fra Øvrebyen» i Mitt Kongsvinger, så jeg nøyer meg med noen korte fakta og relasjoner, som for eksempel Erikas forhold til Rikard Nordraak, komponisten bak melodien til vår nasjonalsang, og fetter til dikteren bak teksten til samme sang, Bjørnstjerne Bjørnson. En periode var Erika og Nordraak forlovet, men Nordraak døde i ung alder. Erika fikk sitt gjennombrudd som pianist i Leipzig i 1871. Senere holdt hun konserter i flere europeiske hovedsteder. Erika var forøvrig kusine og svigerinne av forfatteren Jonas Lie.

Aagot Gjems Selmers veg

Aagot Gjems Selmer var skuespiller, foredragsholder, samfunnsdebattant og forfatter, født i Kongsvinger. 12 år gammel flyttet hun fra byen sammen med familien. Hun har bidratt til mye kunnskap om lokale forhold i Kongsvinger rundt 1860-årene gjennom boka «Da mor var liten», som hun skrev i 1902, oppvekstskildringer i utgangspunktet ment for egne barn. I boka skriver Aagot en god del om Jomfru Bakke som drev privatskole for de «kondisjonerte» i Øvrebyen. Aagot var selv elev hos henne. Bakke hadde et nært forhold til elevene og foreldrene deres, skjønt hennes kompetanse som kunnskapsformidler kan betviles hvis vi legger følgende boksitat til grunn: «Hvad vi lærte hos Jomfru Bakke? Ja lad mig nu se – jeg husker i grunden bare tabel og attersting! Mest det tror jeg. To-gangen og fire-gangen og nul-gangen – nul-gangen var næsten vanskeligst – især naar Jomfru Bakke imellom vilde, at nul gange en skulde være to!» Aagot Gjems Selmer er ellers kjent for å ha deltatt i den første oppsettingen av Ibsens «En folkefiende» på Christiania Teater. Hennes forfatterskap inneholder dessuten skuespill, barnebøker og essays.

Aagot Vangens veg

I bankparken på stasjonssida sitter en liten bronsepike ved fontenen. En skulptur laget av en av våre fremste norske kvinnelige billedhuggere, Aagot Vangen. Skulpturen «Den sittende pike» er et av de få verkene som står igjen etter henne. Skulpturen er en av de første Aagot laget etter at hun dro fra Kongsvinger til Paris for å studere billedkunst og bli skulptør på slutten av 1800-tallet. Til tross for en viss suksess kom hun i skyggen av sin samtidige, Gustav Vigeland. Mye tyder på at Aagot kunne fått en lysende karriere, men hun døde så altfor ung, bare 29 år gammel.

Noen gatenavn i byen vår bærer med seg historien til mindre kjente kvinner, men deres innsats er likefullt bemerkelsesverdig og imponerende. Vi skal komme tilbake til dem.

Denne artikkelen ble først publisert 30. oktober 2021.