Svensker på 17. mai? Nei takk!

12 horn og 2 trommer var den spede begynnelsen på Kongsvinger Bymusikk. Bak lå et ønske om å skaffe norske korps til 17. mai. Det førte til en folkebevegelse som har gitt byen ekteskap, musikkglede og en legendarisk USA-tur.

Hva har signingsferden til kongeparet, cupfinalen i fotball, 17. mai og frigjøringsdagen i 1945 til felles? Korps! Bevegelsen sprang i sin tid ut fra det militære og er alltid til stede når vi som samfunn skal feire de store begivenhetene. For mange blir korps en livslang kjærlighet til musikken.

– Da vi gikk på folkeskolen, fikk vi prøve om vi fikk lyd i et instrument. Det var helt tilfeldig hva slags instrument, og for min del klarte jeg å tyne noen toner ut av en trompet, forteller Jan Arne Svendsen.

Han er en av sju tidligere medlemmer av Kongsvinger Bymusikk samlet for anledningen. Brødrene Jan og Knut Pedersen begynte musikerkarrieren i guttemusikken i Kongsvinger, som eksisterte ved siden av skolemusikken i nabokommunen Vinger.

– Faren vår Rolf jobbet på jernbanen og styrte guttemusikken sammen med Johan Strengelsrud. Jeg husker godt vi deltok på stevner og møtte andre korpsmusikere i regionen, forteller lillebror Knut.

Han spiller fortsatt saksofon i veterankorpset, mens storebror Jan har gitt seg som kornettist.

Turen til USA

Akkurat som Rolf Pedersen kom trommeslager Leir Erling Arnesen til Kongsvinger som jernbaneansatt. Kuriøst nok er det onkelen til faren hans, Asmund Arnesen, som har komponert Eidskogsangen, med tekst av Hans Børli.

– Jeg kommer fra Østerdalen og begynte tidlig i korps. Vi manglet noter, så Asmund Arnesen komponerte en lett marsj til oss. Den viste seg å være alt for vanskelig, så da komponerte han «Alt for lett marsj av Asmund Arnesen». Den fikk vi til, humrer han.

Leir Erling kom til Kongsvinger i 1972, samme året som Kongsvinger Bymusikk arrangerte tur til Moorhead-Fargo i USA. Da hadde korpset samlet inn penger et helt år allerede.

– Vi leide et Pan AM Boeing 707 og reiste 179 personer på tur. Med oss hadde vi Beth Ovlien fra Vestmarka, som sjef for flyvertinnene. Professor Leif Christianson, opprinnelig fra Kurudlia i Kongsvinger, var vår vert. Han hadde vært på besøk her og gjestedirigert noen år tidligere.

Bymusikken hadde med seg journalisten Terje Davidsen, som tok en rekke bilder og sørget for at Glåmdalen dekket turen bredt over flere uker.

– Vi hadde en stor støttespiller i Damegruppa til korpset. De gjorde blant annet en formidabel innsats med å samle inn penger til ulike aktiviteter, inkludert USA-turen, forklarer Knut.

Spennende opplevelser

Turen til USA bød naturlig nok på mange unike opplevelser.

– Alle ble innkvartert privat, men personen Sverre Eik og jeg skulle bo hos dukket ikke opp. Jeg spurte etter drosje til et hotell, men det fikk vi ikke lov til. Vertskapet vårt skulle ordne skyss, og en kar svingte opp i en stor, gul amerikaner. Brått slo han over til norsk, og selv om han aldri hadde vært i Norge kjente han til Kongsvinger festning. Han het Clifford Ryan. Faren hans Karl kom fra Græsberget og viste seg å være søskenbarnet til svigerfaren min, forteller Leir Erling.

Flere hadde lignende opplevelser.

– På vei til et korpsstevne i Williston stoppet vi for lunsj midt ute på prærien, og der satt det to damer vi kom i prat med. De lurte på om vi kjente Henry Strand, som kjørte buss på Finnskogen. Det var flere som kjente ham, minnes Knut.

Jan Arne Svendsen delte bolig med Kjell Disen fra Skarnes. De klarte å låse seg ute etter at vertskapet dro på jobb om morgenen, men ble invitert inn på kaffe hos nabodamen, som snakket klingende trøndersk.

Til femtiårsjubileet to år tidligere hadde Kongsvinger Bymusikk fått ti Getzen-kornetter av Nels Vogels musikkforretning i Moorhead. Derfor besøkte hele bølingen forretningen. På 17. mai ble det konsert i Trinity Lutheran Church. Det ble en strålende feiring i 35 plussgrader, med et vikingskip på hjul skaffet av foreningen «Sønner av Norge» som et av mange minneverdige øyeblikk.

Livsendrende møter

Høsten 1971 kom May-Katrin Larsen fra Honningsvåg til Kongsvinger for å begynne på hjelpepleierskolen. Hun hadde spilt klarinett i korps, og det viste seg at en venninne på utdanningen gjorde det samme.

– Bodil var fra Alvdal og kjente noen i Bymusikken. Vi gikk på en øvelse sammen, og det var noe av det lureste jeg har gjort. Gjennom korpset ble jeg kjent med folk fra 18 til 80 år, og vi ble tatt godt imot. Det var en flott måte å komme inn i lokalsamfunnet på, forteller May.

En av de hun møtte var Erik Strand, som etter en saltoulykke der han slo ut to fortenner hadde konvertert fra trompet til trommer.

– Jeg var i forsvaret i 1971, men var hjemom for å delta på et møte om den kommende Amerikaturen. Der satt May, og jeg ble forelsket, forklarer Erik.

Det ble USA-tur på det unge kjæresteparet et drøyt halvår senere. Da det chartrede Pan-Am-flyet mellomlandet i Chicago for immigrasjon, fridde likegodt Erik på Chicago Airfield – 14. mai 1972. Heldigvis takket May ja.

– Vi tenkte ikke så mye over det, men i USA er en forlovelse en stor sak, så det ble mye oppstyr da folk fikk høre historien, forteller May.

Den spede begynnelse

I oktober 1920 kunne Hedemarkens Amtstidende informere at året før hadde Foreningen for Kongsvinger bys vel avsatt 500 kroner til «at søke starte et musikkorps for byen». Byens fedre fant ut at det var en nasjonal skam og fornedrelse at det måtte hentes svenske janitsjarer fra Eda til opptogene 17. mai.

Det var kjøpt inn tolv horn og to trommer, og 30 unge og vordende musikanter ble innkalt til samling i byens avholdslokale. Johan Herberg fra Odalen og Georg Svenningsen, en viktig mann i byens kulturhistorie, ledet en prøve med guttene. I samme utgave av avisen ble det etterlyst «Blæseinstrumenter» som guttemusikkorpset kunne få.

– Jeg kan huske vårt første store mål var å spille i 17. mai-toget i 1921. Vi spilte «Guttene kommer» og Marsj av Møller og Kongesangen og Millom bakkar og berg. Folk syntes ikke det var så aldeles ille. Men så var vi ikke særlig bortskjemte heller, fortalte Kristian Nøkleby ved 50-årsjubileet i 1970.

Dette var på langt nær det første korpset i kjøpstaden. Kongsvinger Skydeselskab hadde dannet et musikk-korps allerede i 1864, men det varte bare noen år. I 1882 ble Kongsvinger Hornmusikk stiftet. Det var aktivt frem til 1912, før det forsvant ut av avisenes notiser.

Etter ett års tid under ledelse av Johan Herberg og Georg Svenningsen tok nytilsatte organist Adolf Gustavsen over taktstokken for guttekorpset.

– Da jeg overtok korpset i 1922, ble jeg stilt overfor det spørsmål om dette skulle være en guttemusikk for bestandig, eller om vi skulle la korpset vokse opp og bli til voksen musikk, sa Gustavsen i forbindelse med 50-årsjubileet.

Det var han som i 1927 foreslo å endre navnet til Kongsvinger Bymusikk. De øvde i sløydsalen på Øvrebyen videregående skole.

– Akustikken var forferdelig, men jeg synes korpset ble ganske bra, tross alt, sa Gustavsen.

Korpsliv i småbyen

Da Kongsvinger fylte 75 år og kong Haakon kom på besøk i 1929 spilte Kongsvinger Bymusikk sammen med Orkesterforeningen, som Gustavsen også ledet. I 1931 skrev Kongsvinger Arbeiderblad følgende under et stevne i byparken, der talerne inkluderte statsråd Vidkun Quisling og Erling Bjørnson: «Kongsvinger Bymusikk spilte ved flere anledninger under stevnet, som sedvanlig meget pent». Talene derimot, kunne ikke journalisten like.

Under andre verdenskrig ble det vanskelig å drive korps, men etter frigjøringen i 1945 var Bymusikken raskt på beina. Den 3. juni var det Idrettens dag, og jernbanestasjonen i småbyen var pyntet med flagg. Herfra skulle idrettslagene marsjere i takt. «Kongsvinger Bymusikk skal ha en særskilt honnør», skrev Glåmdalen i sin omtale av arrangementet. Korpset ledet folkemengden fra stasjonen opp til Idrettsplassen på Winsnesløkka.

Da korpset feiret 35 år i 1955 fikk Lars Hellerud, Adolf Gustavsen, Georg Svenningsen, Alf Skarphol, Bjarne Gaukstad og Kristian Nøkleby landsforbundets fortjenstmedalje. Gustavsen fikk som dirigent litt ekstra oppmerksomhet: «Det er godt gjort å arbeide med amatørjanitsjarer i 35 år uten å gå trett,» sa Reidar Monsrud i sin tale.

Kristian Nøkleby var for øvrig den eneste som var med Bymusikken fra stiftelsen i 1920 frem til femtiårsjubileet i 1970.

Femte generasjon kornettist

Mange av korpsmusikerne var arvelig belastet. Øystein Bjørkli er fortsatt aktiv i Veterankorpset.

– Farfaren min Einar Bjørkli spilte i Galterud Hornorkester sammen med brødrene sine. Faren min Egil spilte også i korps. Da vi flyttet til Kongsvinger i 1961 var han instruktør i skolemusikken, og jeg begynte å spille kornett. Etter en liten pause ble jeg med i Bymusikken i 1979. Sønnen og datteren min har spilt i korps, og i dag spiller barnebarnet Fredrik på åtte år kornett. Han er femte generasjon, forklarer Øystein, som spiller både trompet og barytonsaksofon.

Kongsvinger Bymusikk var en del av limet som holdt småbyen Kongsvinger sammen.

– Jeg husker vi spilte i orkesteret under da mange revyene, som «Når Storbyen Våkner» i 1966. Gunnar Biller hadde tatt over som dirigent etter Gustavsen, minnes Knut.

Utover 50- og 60-tallet var det stor aktivitet i Bymusikken. Rekrutteringen fra skolekorpset ga resultater, og ved 40-årsjubileet talte korpset 41 aktive medlemmer. Det ble turer til vennskapsbyene Arvika og Skive. Etter hvert overtok organist Knut Siegesmund taktstokken etter Gunnar Biller.

– Kongsvinger Bymusikk er et amatørkorps på et høyt kunstnerisk plan. Det ligger flere hakk over vanlig standard, uttalte Siegesmund ved jubileet i 1970.

Bymusikken forsvinner – egentlig ikke

Utover 80-tallet kom det en generell nedgang i interessen for korps over hele landet. I 1989 innledet Kongsvinger Bymusikk og Sør-Odal Janitsjar et samarbeid, før de to korpsene ble slått sammen til «Glommasvingen Janitsjar» i 1997, da under ledelse av Per Torbjørn Verket. Etter 70 år var det slutt på Bymusikken, selv om musikerne fortsatte å spille i nye konstellasjoner.

– I mange korps ble det etter hvert et jag etter å bli veldig gode. Det ble mer fokus på kvalitet enn hygge, og flere korps ville ikke spille ute i gata lenger. I dag har det heldigvis snudd, og i tillegg til Glommasvinger Janitsjar har vi Veterankorpset og Kongsvinger skolekorps i god vekst, forteller Øystein.

Ironisk nok ble Veterankorpset etablert etter et initiativ av Tone Fredheim i 2010, fordi 17.-maitoget i Kongsvinger var så langt at det måtte hentes inn svenske korps. I 2017 kom et nytt initiativ for å starte et skolekorps. Noe gjengen rundt bordet er enige om er helt strålende.

– Korps har rom for alle. Du kan ha musikere på ulike nivåer som skaper noe flott sammen, og på kjøpet får du en sosial arena og mestring, konkluderer Bjørkli.