Svigersønnen har overtatt Øivind Tomtebergets lekegrind

Gjemselund var KIL-legenden Øivind Tomtebergets (71) lekegrind der han herjet med motstanderne på 1980-tallet. Nå er det svigersønnen Sean-Michel «Micha» Sunnqvist (35) som har overtatt rollen. Riktig nok på isen – med svigerfar som viktig støttespiller.

Når Kongsvingers iskrigere i dag spiller den avgjørende kampen mot Ski, står selvfølgelig Øivind Tomteberget på sin faste plass øverst, midt på tribuna, med utsikt mot spillerbåsene.

– Der har jeg god oversikt, forsikrer KIL-legenden.

Når det snakkes om KILs fotballhistorie, så er det like naturlig å nevne Øivind Tomteberget som det er å si amen i en gudstjeneste. På midtbanen fremsto «Tomten» som en maestro som dirigerte lagkameratene ute på banen. Selv om det nærmer seg 40 år siden han la opp, vekker navnet hans fortsatt følelser, glede og beundring hos mange fotballinteresserte.

– Nja, det vet jeg nå ikke om stemmer. Det er så lenge siden jeg spilte, så mange av de som fulgte meg på fotballbanen er gått bort, sier han – akkurat så ydmyk og beskjeden som det han er.

Øivinds storhetstid var på 1970 og -80-tallet. Han debuterte på A-laget som 16-åring i 1969. Det var under hans tid KIL etablerte seg i toppen i norsk fotball. I 1989 la han skoene på hylla. Da hadde han også fått med seg fire A-landskamper for Norge. Ufortjent få, men det var nok prisen han måtte betale for å ha vært trofast med en liten klubb som KIL.

– Det gikk tre år mellom hvert opprykk. KIL rykket opp i 1973, 1976, 1979 og til eliteserien i 1982, forteller han.

Øyvind var sentral i samtlige opprykksesonger, men det han ikke forteller er at klubben rykket ned i 1978, selvsagt det eneste året Øivind ikke var KIL-spiller.

– Det var et fantastisk kameratskap. Vi var en gjeng som spilte fotball og håndball sammen. Etter hvert krevde fotballen mer og mer, og vi måtte ta et valg hva vi skulle satse på. Og da ble det fotball, sier han.

Svenske Sean-Michel Sunnqvist, også bare kalt «Micha» i hockeymiljøet, kom til Kongsvinger sommeren 2015 for å spille for Kongsvinger Knights i eliteserien. Han fikk med seg tre sesonger før klubben gikk konkurs. Da hadde han truffet Nora Tomteberget – Øivinds datter – og ble værende i byen. Det medførte pendling til Oslo og eliteseriespill for Grüner.

– Det var i den perioden jeg fikk interesse for ishockey. Det ble noen turen til Oslo for å følge han. Etter hvert har interessen bare forsterket seg, og nå som svigersønnen er tilbake i Kongsvinger-drakt så er jeg på hver hjemmekamp. Jeg forstår mer og mer av spillet, og synes ishockey er ordentlig underholdende, forteller Øivind.

– Enda mer underholdende enn fotball?

– Det kan jo ikke jeg si, gliser Øivind.

– Jeg får med meg det meste av fotball også. Er stort sett på alle hjemmekampene til KIL, og ser bortekampene på TV, forteller 71-åringen, som er æresmedlem i KIL Toppfotball.

Micha hadde ikke noe kjennskap til svigerfarens karriere før han traff Nora. Med tiden har han forstått hvilken posisjon Øivind har i fotballmiljøet.

– Jeg har fått med meg at han var veldig viktig for KIL både på og utenfor banen. Folk forteller meg at han var en spiller som jobbet hardt og var en viktig rollemodell. Alle jeg treffer i Kongsvinger nevner Øivind når vi snakker om fotball. Øivind er så ydmyk, så han prater ned seg selv når jeg spør. Derfor er det veldig kult å høre gjennom andre hvor god han var. Jeg skulle veldig gjerne ha sett han spille, sier Micha.

I likhet med sin svigerfar er den høyreiste karen fra Stockholm i ferd med å spille seg til legendestatus i en drakt med KIL-emblemet på brystet. Selv om det er ishockey Micha driver med, så brenner han for alle idretter.

– Som familie støtter vi KIL i alle idretter. I min verden er alle som bærer KIL-logoen en enhet, påpeker han.

I en alder av 35 år og småbarnsfar, er det ingen selvfølge at den tidligere SHL-spilleren skulle legge ned så mye tid på å spille i norsk 1. divisjon. Det takker han svigerfar og resten av familien for at han fortsatt gjør.

– Det er en kabal som skal gå opp. Barna driver med egne idretter og holder på med teater. Støtten fra familien og barna, som ønsket at jeg skulle spille også i år, har vært avgjørende. Selv om jeg ikke er der jeg var for 10 år siden, så føler jeg at jeg har noe å bidra meg, sier Micha, like kledelig beskjeden som sin svigerfar.

For sannheten er at Micha kunne ha spilte i øverste divisjon fortsatt. På isen minner han mye om svigerfaren. Ro i spillet, oser trygget, elegant på skøyter og med pucken og har til tider hovmesterblikk – og ikke minst er en viktig rollemodell på og utenfor banen.

– Enig i at Micha kan minne litt om deg, Øivind?

– Ja, jo – det kan du godt si. Jeg synes det er veldig moro å se han spille. Han finner den rette medspilleren som skal ha pasningen, har det lille ekstra, med god teknikk og oversikt, noe jeg føler at jeg også hadde.

For dem som ikke har hatt gleden av å se Øivind Tomteberget på en fotballbane, har gått glipp av noe stort. Han ble kåret til årets spiller i norsk fotball av VG i 1983. I 2018 kåret samme avis de 100 beste spillerne i norsk klubbfotball. Da rangerte de Tomteberget på 93. plass blant både nordmenn og utenlandske spillere.

– Det visste jeg ikke, men det er jo hyggelig annerkjennelse, sier han selv om VGs topp 100-liste over tidenes klubbspillere i Norge.

– Jeg er ikke overrasket over å høre det. Jeg ser gleden han har når han spiller ball med mine barn, og da ser jeg også hvorfor han er blant de 100 beste, legger svigersønnen til.

– Jeg hørte en gang at Tom Lund hadde tatt meg ut på det beste laget han har spilt med. Det synes jeg er stas, innrømmer Øivind.

For det var nemlig slik at Øivind spilte for Lillestrøm i 1978. Selv om det bare ble med en sesong før han vendte snuta hjem til KIL, rakk Tomten likevel å bemerke seg som en spiller de fortsatt snakker om på Åråsen – og nok til at Tom Lund tok han ut på laget med de beste spillerne han har spilt sammen med. I Lillestrøm sikret han seg kongepokalen etter at Brann ble slått 2-1 i cupfinalen.

– Jeg har hørt en historie om at Joe Hooley, som var trener for Lillestrøm, sendte deg i garderoben da dere skulle ha teknikktrening. Han var redd for at du med din eminente teknikk skulle ødelegge selvtilliten til lagkameratene. Kan du bekrefte den historien?

– He he nei, den er ukjent for meg. Men en historie jeg husker er at Hooley nektet meg å trene med lue ute om vinteren. Jeg var vant med det fra treningene vinterstid i Kongsvinger, men Hooley ga streng beskjed om at topplua var det bare å kaste.

Det som imidlertid er ubestridt, er at Øivind hadde en teknikk som gikk utenpå de fleste. Han vokste opp i brattbakken i Ivar Færders veg nederst i Lia. Der sto han som guttunge og trikset, og skulle han bomme på ballen, så trillet den nesten helt ned til stasjonen. Det sier seg selv at da blir du god til å håndtere lærkula – for løpeturen ned til stasjonen ville han helst unngå. Kreativiteten for å bli god stoppet imidlertid ikke der.

– Jeg spilte trommer i skolekorpset, og da hendte det jeg trente mens jeg spilte trommer. Jeg spilte samtidig som jeg trikset med ballen.

I dag ville det vært en øvelse han kunne stilt opp i Norske Talenter med.

– Det hevdes fra pensjonistgjengen som spiller boccia med deg at du beviser ditt balltalent der også, og er helt umulig å slå.

– Det vet jeg nå ikke, da, sier Øivind, før Micha avbryter han:

– Akkurat det kan jeg bekrefte. Både han og datteren vinner over meg hver eneste gang!

Under dagens kronekamp er det imidlertid uhyre viktig at det er Micha og hans lagkamerater som vinner.

– Det er bare seier og tre poeng som kan utgjøre en forskjell og holde liv i muligheten for å unngå kvalifiseringsspill. Kampen er sportslig sett ekstremt viktig for oss, men betyr også en del økonomisk for klubben.

– Hva betyr det for dere spillere at hallen fylles opp og at stemningen er på topp?

– Det betyr veldig mye for oss å vite at vi har støtte fra Kongsvingers innbyggere, og jeg håper selvsagt at alle som har muligheten kommer for å heie oss frem til seier, sier Micha, som kan være trygg på en ting; fra spillerbåsen kan han se svigerfar øverst på tribunen.