Han fikk golfen til Kongsvinger
En elgpåkjørsel på vei tilbake til Kongsvinger sørget for at Claus Mæland satt i gang golfeventyret på Kongsvinger.
Claus Mæland flyttet sammen med familien fra Haugesund og til Kongsvinger som 18-åring. Siden 1968 har han bodd mer eller mindre sammenhengende i festningsbyen. Men han er klar på at han fortsatt ikke er fra Kongsvinger.
– Nei, Østlending blir man ikke hvis man er født noen annen plass.
Resten av familien flyttet enten tilbake til vestlandet eller et annet sted i landet. Claus ble igjen. For han har noe av det viktigste vært å bo i nærheten av en flyplass. I tillegg er han mer glad i klimaet i øst.
– For en vestlending blåser det ikke i Kongsvinger, og det regner ikke i Kongsvinger. Det er bare noe som skjer av og til. På vestlandet skjer det hele tiden, også er det av og til solskinn.
Han er utdannet maskinist og fikk jobb midt i oljeeventyret. Det gjør at han ikke savner sjøen i noen særlig grad.
– Jeg savner ikke sjøen siden jeg har vært til havs hele tiden på en måte. Når jeg da kom hjem så var det greit å komme seg litt vekk også.
Måtte ha noe å gjøre
Han startet ute på plattformene med fysisk arbeid. Etterhvert gikk han over til mer administrative oppgaver og flyttet seg mer inn på kontor. Da fant han ut han måtte ha noe aktivitet.
Når han var hjemme på Kongsvinger så undersøkte han muligheter for å drive med forskjellige idretter.
– Jeg trengte noe hvor jeg kunne holde på uten å være avhengig av andre, samtidig som jeg kunne være sammen med andre. Skal man være i et lag, så ødelegger man laget hvis man aldri er til å stole på.
Fikk det ikke til
I oljemiljøet var det flere amerikanske sjefer i selskapene. Blant dem var det en ting som gikk igjen.
– Alle de snakket om å spille golf når du skulle hjemover igjen. På starten av 80-tallet så jeg en annonse i Glåmdalen hvor det sto at man kunne prøvespille i Arvika. Da reiste jeg dit og betalte for et kurs med fem leksjoner.
Der kunne fort Kongsvingers golfeventyr endt.
– Jeg fikk det ikke til etter første, andre, tredje eller fjerde gang. Jeg følte det var bortkastede penger. Det var helt håpløst. Jeg stod der og fikk ikke til noen ting, sier han og fortsetter:
– Den femte leksjonen klarte jeg å få ballen noenlunde den retningen jeg prøvde. Da ble jeg medlem i Arvika golfklubb.
På den andre siden av grensen møtte han etter hvert flere fra Kongsvinger som også spilte golf.
– Vi drømte om å spille på baner hvor ballen lå fint i gresset. Derfor ble vi medlem i Strømstad. Men det førte til at jeg brukte veldig mye tid på kjøring.
En gang han kjørte hjem sent fra Arvika, kjørte Mæland på en elg. Elgen døde momentant, og det satt en støkk i Mæland.
– Da kjente jeg at jeg var så lei av å kjøre langt, så da tenkte jeg at jeg måtte finne noe mer lokalt.
Startet egen klubb
Midten av 80-tallet begynte han å se etter muligheter til å få en golfbane i Kongsvinger. Gjennom bekjentskapene i Arvika ble de en gruppe som møttes for å trene til golf på Skansesletta.
– Jeg prøvde å få til å bli med i KIL, for jeg tenkte at det var en slags paraply for mange idretter. Men der bommet jeg. Det var litt fjernt for dem. Svenskene hadde fått det til å bli en folkeaktivitet. I Norge hadde ikke golf det imaget.
Det ble dermed til at han startet Kongsvinger golfklubb.
– Da trengte du ikke ha golfbane. Men du måtte ha en avtale med en annen klubb som hadde golfbane, for å ha muligheten til å lære bort veien til golf.
Etter hvert ble dette annerledes. Det kom et krav om at klubben måtte ha egen bane. Det var litt kniven på strupen for Mæland og klubben.
Kunne endt opp på Sæter
Omtrent samme tidspunkt ble husmorsskolen på Sæter lagt ned. Da ble folk invitert til å komme med ideer til hvordan området kunne blitt brukt til noe for samfunnet. Mæland så muligheten.
– Jeg reiste og sa at jeg prøvde å etablere en golfklubb i Kongsvinger, og tenkte at Sæter ville være et perfekt sted. Jeg så for meg at man kunne spille golf og ha Kongsvinger festning i bakgrunnen.
Flere hadde derimot meldt sin interesse og det var politiet som fikk muligheten til å videreutvikle tomta.
Det var ikke den eneste visjonen han så for seg. Mæland var nemlig engasjert i den gamle alpinbakken ved Holtberget.
– Da tenkte jeg at med skianlegget, varmestue og parkeringsplassene, om man hadde fått et golfanlegg i bunnen av bakken så hadde man hatt et perfekt helårsanlegg, Da kunne vi delt klubbhus og så kunne vi fått en fin helhet, sier han og legger til:
– Men da vi hadde noen på befaring så gikk det ikke med så myrete områder som var der.
– Da ble det fyr i Kongsvinger
Etterhvert kom det en korthullsbane som en midlertidig løsning. Den ble derimot for liten og det var noe som de var klar over kom til å skje.
Da fikk klubben en arkitekt til å komme innom en rekke områder i nærheten. Et siste stopp tok de også innom Liermoen.
– Glem alt annet jordareal. Her må banen ligge, sa arkitekten.
– Da ble det fyr i Kongsvinger, sier Mæland.
Det var mye motstand mot at golfbanen skulle bygges på Liermoen den gangen. Mæland tror ikke det er mange motstandere av det nå.
Liermoen blir i dag brukt av en rekke folk som ikke er der for å spille golf. I tillegg har golfbanen blitt kåret til Norges beste en rekke ganger. Senest i år.
– Det er mange ratingssystemer og en av dem er Golf awards. Her stemmer brukerne selv på hvem de syns er best. Det er ingen designere eller noe business som ligger bak det, sier Mæland.
Denne uken feirer klubben 20 år siden de åpnet sin første 9-hullsbane. Veien dit har vært lang, men vestlendingen håper ikke at det er det siste som skjer av utvikling på området.
– Jeg har en filosofi at man må sette seg mål som er utenfor sin egen komfortsone. Hvis ikke skjer det ingenting. Man må strekke seg, sier han og fortsetter:
– At vi har så kort avstand til et annet land og så nærme Oslo gjør at vi ligger midt i smørøyet her. Det blir bare bedre og bedre. Som resort mangler vi mer for at det skal bli en enda større turistdestinasjon. En gang vil det nok komme et hotell hit, spår Mæland.
