Finnskogen er ikke til salgs

Av og til finnes det saker der politikere forsøker å pakke inn et standpunkt i ord som «nysgjerrighet», «åpenhet» og «kunnskapsinnhenting». Vindkraftdebatten i Kongsvinger virker til å ha blitt en slik sak. Ordfører Elin Såheim Bjørkli ber innbyggerne møte planene om vindturbiner med ro og åpenhet. Men innbyggerne i Kongsvinger og på Finnskogen trenger ikke flere utredninger for å forstå hva dette handler om. Vi vet allerede mer enn nok.

Kongsvinger skal ikke bli kommunen som ofrer et av Norges mest særpregede kulturlandskap for gigantiske industrimaster.

For det er nettopp det dette er. Ikke «grønn utvikling». Ikke «framtidsrettet næring». Men industrialisering av natur og kulturarv som aldri kan bygges opp igjen når den først er ødelagt.

Finnskogen er ikke et tomt område på et kart. Det er historie, identitet og stillhet. Det er skogfinsk kulturarv, friluftsliv, dyreliv og landskap som har vært formet gjennom generasjoner. Når vindturbiner først reiser seg over tretoppene, blir konsekvensene permanente. Da hjelper det lite å si at kommunen «kan stoppe prosessen senere». At man i det hele tatt flørter med å bygge gigantmaster på Finnskogen, får virkeligheten til å overgå fantasien.

Ordføreren har rett i én ting, nemlig at vindkraft vekker sterke følelser. Det gjør den ikke minst fordi folk har sett hva som skjer andre steder i landet. Vi trenger ikke late som om dette er upløyd mark. Norske lokalsamfunn har allerede erfart naturinngrepene, støyen, lysforurensningen, de enorme veiene, sprengningen og konfliktene som følger med vindkraftutbygging. Erfaringene finnes. Kunnskapen finnes. Motstanden finnes.

Likevel blir innbyggerne nå bedt om å være «nysgjerrige».

Men nysgjerrighet er ikke et politisk ansvar i seg selv. Det er heller ikke et argument for å åpne døra for energiselskaper som lenge har lett etter nye områder å bygge ned. Når døra først står på gløtt, vet alle hvordan presset utvikler seg videre – med løfter om arbeidsplasser, inntekter og framtidstro. Erfaringen fra andre kommuner viser også at splittelsen i lokalsamfunnene kommer raskt og kan være ødeleggende.

Det er derfor Senterpartiets Tommy Smedtorp traff hodet på den berømte spikeren da han sa det enkelt og tydelig i kommunestyret: «Dette er snakk om søndre delen av Finnskogen. Her skal vi ikke ha vindmøller. Slik er det bare!»

Det må fortsatt finnes grenser for hva vi bygger ned. Finnskogen bør definitivt være en slik grense.

Noen ganger er klare svar bedre enn lange prosesser.

Ja, Norge trenger mer kraft. Men det betyr ikke at alle områder skal ofres. Det må fortsatt finnes grenser for hva vi bygger ned. Finnskogen bør definitivt være en slik grense.

Det er fullt mulig å føre en saklig debatt uten å late som om alle alternativer er like gode. Å beskytte natur og kulturarv er ikke bakstreversk. Det er ansvarlig politikk.

Og det er heller ikke politisk risikofritt å utfordre folkemeningen i en sak som denne. Det er halvannet år til neste kommunevalg, og én ting skal ordføreren ha: Hun virker i hvert fall ikke å være på stemmejakt. For dersom flørtingen med vindturbiner fortsetter inn i valgkampen, er jeg sikkert på at Kongsvinger har ny ordfører etter neste valg.

Ordføreren viser til at kommunen har vetorett i flere faser. Det er riktig. Men det viktigste vetoet kan og bør komme nå. Et tydelig nei før millioner brukes på planer som skaper splittelse og usikkerhet i årevis.

Kongsvinger trenger utvikling. Men utvikling handler også om å forstå hvilke verdier som ikke kan måles i kilowatt og kraftpriser.

Finnskogen er en slik verdi.

Og den skal ikke raseres av vindturbiner.