Nå stinker det av søppelbyråkratiet
I over to år har beboerne i 16 leiligheter over Kiwi-butikken ved Gjemselund kjempet for å få en løsning på søppeltømmingen sin. Det har kommunesjef Kjetil Wold Henriksen lenge lovet å løse. Nå er saken igjen tilbake der den startet uten resultat. Gammel søppel lukter. Denne byråkrati-søpla stinker.
Noen ganger er offentlig saksgang til å grine av i sin ineffektivitet og mangel på praktisk handling. Saken om uløst søppelhåndtering i Ole R. Gjems veg kan brukes som levende eksempel på måten det offentlige totalt synes å mangle evne til å kunne løse praktiske utfordringer. Mens de offentlige tilsette, sitter på sine kontorer og sender sine saksbehandlings skriv, sitter fortvilte beboere og føler ingen bryr seg.
Politikerne i Planutvalget ble neppe særlig klokere av den orienteringen de fikk fra Kommunalsjefen
Tirsdag var det møte i det kommunale planutvalget, som blant annet ble orientert om den lange uløste søppelsaken midt i sentrum. De stakkars politikerne i dette utvalget ble neppe særlig klokere av det de fikk servert fra kommunalsjefen og hans medarbeidere på det møtet. Nå er det (igjen) Statsforvalteren som det pekes på, og at kommunebyråkratene bare må følge reglene og beslutningene fra det statlige kontrollorganet.
Sist Mitt Kongsvinger tok opp denne saken i november i fjor lovet kommunalsjef Wold Henriksen at dette skulle han løse på noen dager. Alt han behøvde var en ny søknad med nye tegninger der spesielt universell adkomst til de nedgravde søppeldunkene ble tydelige. Det ble gjort og nye utgifter påløp for GIR med bistand fra Arkitektforlagets konsulenter. Men den nye søknaden, som kommunen selv ba om, mente de kloke hoder hos Statsforvalteren ikke var noen ny søknad, bare en anke på den forrige. Derfor ble det nytt avslag. Slikt må en ha lang byråkrati-utdannelse for å skjønne.
Så der ligger nå søpla og stinker. To år og tusenvis av skattekroner rett i bøtta. Kommunalsjefen lovet i Planutvalget at han nå vil samle alle de berørte i saken til et møte. Et nytt møte altså for å diskutere det en har diskutert i over to år. GIR-sjef Bjørn Stolt bekrefter at han både er frustrert og oppgitt. Han har lenge prøvd å løse denne saken praktisk, men innrømmer at han stanger i den byråkratiske kommunale veggen.
Ved Gjemselund sitter beboerne i sine 16 leiligheter og opplever at ledelsen i deres sameie drukner i bunkevis med byråkratiske skriv uten å komme i nærheten av å få til en løsning.
Denne historien kvalifiserer til å bli pensum i skrekkhistorier om offentlig sløsing og ubehjelpelighet.
I mens fortsetter søpla å stinke i påvente av å finne en løsning.
Gammel søppel lukter ikke godt, men noen ganger føles eimen av byråkrati faktisk å stinke verre.
