– Jeg tenker litt på om folk lurer på om dette handler om meg

Astrid Dalsberget tar med seg sitt andre teaterstykke til hjembyen, og håper det åpner for samtaler om sorg og familieroller.

I oppveksten var det aldri teater som fanget Astrid Dalsbergets interesse. Det var bøkenes verden som slukte oppmerksomheten hennes.

Hun begynte med journalistikkstudier, men fant raskt ut at det ikke var retningen for henne. Uten å vite hvor hun skulle videre fikk hun råd fra en venn som tok teaterutdanning. Litt tilfeldig endte hun opp med å gå samme retning selv.

– Jeg tenkte at jeg har ikke noe annet å prøve. Og det var nesten match.

Selv om det ikke var helt det samme, fant Dalsberget at hun kunne bruke sin interesse for litteratur i teaterverden i form av å skrive manus. For det å vise seg frem med lyskastere rettet mot seg har hun ikke lyst til.

– Ikke i det hele tatt. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre. Det kan de andre stå i, sier hun.

Studiene ble hun ferdig med for to år siden og har siden den gang skrevet to teaterstykker. Å få sitt første stykke oppsatt var en helt egen opplevelse.

– Det er vanskelig å beskrive. Det var veldig gøy, men det er også kjempeskummelt. Man ender opp med å tenke på om «reagerer publikum slik jeg har tenkt nå?», eller hvor langt er det fra hodet mitt og ut til dem.

– Men det er veldig gøy å oppleve noe sammen og gi noen en opplevelse som man kan snakke om etterpå.

Kommer hjem med stykke

Nå er hun klar med sitt andre teaterstykke «Den som tier» som hun denne helgen tar med seg til Kongsvinger.

I et sykerom ligger faren til Rikke (15) og Ronja (8) i koma etter en ulykke. De vet ikke om han kommer til å våkne. Faren blir aldri noe friskere.

– De får ikke noe svar på om når han er tilbake igjen. Det er en helt stabil situasjon, for han blir samtidig ikke dårligere.

Hele handlingen til stykket utspiller seg i dette sykerommet. Moren, Ellen strever med å finne en balanse mellom å være sterk for barna sine og å håndtere sine egne følelser som pårørende.

– Det er vanskelig å snakke med foreldre, og foreldrene er dumme, og de skjønner ingenting. Men så mister man den ene forelderen man har kunnet snakke med, og da er man har nødt til å prate med «The bad cop», sier Dalsberget og legger til:

– Samtidig er det også fra morens ståsted, hvor man føler at man gjør alt man kan, men ikke får noe godt forhold til datteren som skal vokse opp og bli sin egen person opp i alt dette.

Startet som en monolog

Da hun begynte å skrive stykket var det egentlig i tankene at hun skulle skrive en enkeltstående monolog som skulle vare i to-tre minutter. Resultatet ble et fullverdig teaterstykke.

– Jeg bare kjente jeg at det er så mye mer å hente her.

Siden hun var 18-19 år har hun jobbet i helsevesenet med personer med psykisk utviklingshemning ved siden av studier.

– Jeg har jobbet mange år i helsevesenet, og har hørt mye pårørendes historier, truffet mange pårørende, og det er jo mye som er fint også. Det er utrolig hva man kan venne seg til som menneske i en situasjon. Og vi alle kommer til å være pårørende en gang i livet.

Erfaringene har bidratt til skrivingen av stykket.

– Også blir jeg inspirert av min egen familie og da plukker man litt sammen de erfaringene man har og syr det sammen til noe nytt, eller eget.

Hun har også opplevd selv å være litt i jentene i stykket sine sko. Hun opplevde selv å miste sin far som tenåring.

– Selv om det er en helt annen situasjon, så er det noe universelt med det.

– Blir det ekstra spesielt å skulle ta med et slikt stykke hjem?

– Ja, det tror jeg.

– Jeg tenker litt om folk lurer på om dette handler om meg. Jeg hadde nok tenkt annerledes om stykket var satt opp i Oslo. Samtidig tenker jeg at det er såpass mye fiksjon og det er så langt unna min egen situasjon at jeg er ikke bekymret for det.

– Det gjør meg ingenting om de har det litt i bakhodet. Man kommer ikke unna det man har opplevd i livet på en måte.

Forestillingen ønsker å skape rom for en dypere samtale om sorg, pårørende, roller og kommunikasjon. Ikke bare for dem som har opplevd lignende situasjoner, men for alle familier.

– Tanken er at man ser stykket sammen med noen, og hvis det kan åpne noe og at man kan snakke litt om det, så er jeg veldig fornøyd. Jeg tror ikke det er så lett å være 15 år og snakke med foreldrene sine om at de skal dø.

Forestillingen spilles på KUSK lørdag 24. og søndag 25. januar.