Marthe fant hjem etter USA-eventyret

Et halvt år etter at hun flyttet tilbake til Kongsvinger er det en ting som har blitt klart for Marthe Taugbøl. Det er Kongsvinger som er hennes hjem.

Marthe Taugbøl kommer fra en rendyrket fotballfamilie. Pappa er trener, mamma lagleder. Fotballen var en naturlig del av hverdagen, både for henne og broren.

Allerede da hun var tolv år, hadde hun planen klar: Hun skulle til USA og spille fotball.

– Jeg har alltid sagt at jeg skulle til USA. Det har liksom aldri vært snakk om noe annet, forteller hun.

Ikke bare hadde hun ambisjonene på plass tidlig, men talentet sto også i stil. Hun fikk med seg to kamper på J15 landslaget, og fikk også kamper i Toppserien som tenåring mens hun gikk på videregående.

Etter videregående bar det rett over Atlanteren. Gjennom et agentur fikk hun plass på college i Florida, der hun kombinerte studier med toppidrett. Drømmen hennes ble oppfylt.

– Jeg gledet meg masse. Det var sånn: Endelig.

I solstaten ventet grønne gressbaner og en helt annen fotballhverdag enn den hun var vant til hjemme.

Men livet i USA var ikke bare sol og medaljer.

– Ville aldri vært foruten

Overgangen til amerikansk kultur ble større enn hun hadde sett for seg.

– Jeg hadde en lærer som sa at nordmenn er som en melon. Hard utenpå, men lette å bli kjent med når du først kommer gjennom skallet. Amerikanere er mer som en fersken – myke og åpne i starten, men med en hard stein inni.

Hun opplevde at relasjonene ofte ble mer overfladiske enn hjemme i Norge. Heldigvis hadde hun en norsk lagvenninne gjennom alle fem årene, noe som ga en trygg base i en ellers ny og annerledes hverdag.

– Jeg ville aldri vært det foruten. Men jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne bo der resten av livet. Florida er en perfekt feriedestinasjon. Veldig fint å være på besøk. Men å bo der er noe annet.

På toppen av collegefotballen

Sportslig fikk hun oppleve noe av det største man kan i amerikansk idrett: Laget hennes ble «National Champions».

– Det er vanskelig å nå noe større enn det i amerikansk college. Og vi var de første på skolen som vant. Det var god stemning lenge etterpå.

De spilte sluttspill hvert år, men det var kun én sesong som endte helt øverst. Nettopp det gjør triumfen ekstra spesiell.

Savnet hjem

Ved siden av fotballen tok hun en bachelor i internasjonal business. Da koronapandemien ødela en sesong, fikk hun et ekstra år og tok en master i Business Administration.

– Helt basic business, egentlig. Det mest generelle du kan ta. Jeg visste jo ikke hva jeg ville jobbe med. Det var fotball som var planen.

Etter fem år i USA gikk turen videre til Stockholm, der hun fikk jobb. Men storbylivet fristet mindre enn hun hadde trodd.

– Det er ikke noe for en fra Kongsvinger. Du må planlegge alt, det er folk overalt, og du står som sild i tønne på T-banen. Jeg vil ha fem minutter dit jeg skal. Ferdig.

Savnet etter hjemstedet meldte seg for alvor.

«Her er min plass»

Til slutt tok hun mot til seg og søkte jobb i Kongsvinger, uten å helt tro at det ville gå.

– Jeg tenkte det ikke var noe poeng å søke. Men det verste som kan skje er jo at du ikke får jobben. Og så fikk jeg den.

Hun startet i jobben i kommunen i september. I dag leier hun leilighet på Langelandsfaret, har valp og har kort vei til både familie og kjente fjes.

– Det føles som om livet jeg levde før, ikke helt var mitt. Nå er det liksom sånn: Her er min plass.

Selv om hun har bodd seks år i utlandet, opplever hun at mye i byen er det samme. Noen butikker har byttet navn, men rammene er kjente.

– Det er hyggelig å gå på butikken og møte folk du kjenner. I stedet for bare ukjente ansikter.

Roverud for langt

Marthe legger ikke skjul på at hun anbefaler flere å flytte hjem.

– Jeg sier til alle jeg kjenner at Kongsvinger er stedet å bo. Du har kort vei til Oslo, kort vei til Gardermoen, kort vei til Sverige.

Fotballskoene er ikke helt lagt på hylla. Hun prøvde seg noen uker på damelaget i høst, men anklene, og kunstgresset, satte en stopper. Hun har lyst til å prøve seg igjen på å spille, men har ikke hatt noe kontakt med noen enn så lenge.

Om det blir mer fotball eller ikke er i hvert fall en annen ting sikkert. Hun skal bli værende innenfor bygrensa i Kongsvinger.

– Jeg kan flytte, men da er det innenfor Kongsvinger. Roverud er for langt, ler hun.

Etter år med store drømmer og enda større opplevelser, har hun landet der det hele startet.

Hjemme.